Den hellige Fabiola av Roma (d. 399)

Den hellige Fabiola ble født en gang på 300-tallet i Roma. Hennes liv og virke er historisk bevist, og hun tilhørte den gamle og fornemme romerske adelsfamilie Fabii. Hun ble som svært ung giftet bort til en ung mann av samme klasse. Da han viste seg å være rå og utsvevende, skaffet hun seg en sivil skilsmisse, noe som ikke var vanskelig etter lovene i datidens Roma. Deretter giftet hun seg med en annen mann, noe de kristne i Roma tok svært ille opp, så lenge hennes første mann var i live.

Da begge Fabiolas menn døde innen kort tid, så hun dette som Guds inngripen, og dagen før påskedag møtte hun opp foran Laterankirken ikledd botsdrakt og gjorde offentlig bot for sin synd. Dette gjorde sterkt inntrykk på den kristne befolkningen i Roma, og den hellige pave Siricius (384-99) tok henne igjen opp i menighetsfellesskapet, som hun var utstøtt fra. Deretter viet hun seg helt til nestekjærlige handlinger. Hun ga nå avkall på alt det verden hadde å tilby henne, og hun brukte hele sin veldige formue til beste for fattige syke og grunnla et hospital i Roma. Der pleide hun selv de syke og unngikk ikke engang dem med de mest frastøtende sår. Dette var det første kristne offentlige hospitalet i vesten. Riktignok var det lignende etableringer i Egypt og Lilleasia, hvor de hellige Pakhomios og Basilios den store vanligvis betraktes som pionerene.

I tillegg til dette hjalp hun også trengende av alle slag, og hun støttet også presteskapet og klostre med penger, både i Roma og andre steder i Italia. I denne karitative virksomheten sto hun sammen med den hellige senatoren Pammachius, som var gift med den hellige Paula av Romas datter Paulina. Etter hustruens død levde Pammachius som munk. Over hans hus oppsto senere titularkirken Ss Giovanni e Paolo, og han kan selv ha reist den første bygningen (401-17).

Fabiola var en av de patrisiske romerske kvinnene som var under stor innflytelse av den hellige Hieronymus, men hun tilhørte ikke den kretsen som samlet seg om ham den gangen han bodde i Roma. I 394/95 besøkte hun ham i Det hellige land sammen med en slektning ved navn Oceanus. I Betlehem bodde hun i klosteret som Paula hadde grunnlagt, og hun møtte også henne og hennes hellige datter Eustochium. Hieronymus var i konflikt med biskop Johannes II av Jerusalem på grunn av sin kontrovers med Rufinus om Origenes’ lære. Det ble gjort forsøk på å få Fabiolas sympati over på biskopens side, men hun forble lojal mot Hieronymus.

Fabiola ønsket å tilbringe resten av sitt liv i Betlehem, men livet til en konsekrert kvinne egnet seg ikke for hennes temperament; hun behøvde selskap og aktivitet. Hieronymus sa at hennes syn på stallen i Betlehem var det at den burde være i konstant kontakt med herberget. Selv om han kalte henne «en kysk matrone og en kristen kvinne» syntes han at hun var for livfull til å slå seg ned i Det hellige land.

Da hunerne truet med å erobre Jerusalem i 395, flyttet Hieronymus og hans følge ut til kysten ved Jaffa, og Fabiola ble med. Etter Hieronymus’ ønske vendte hun til slutt tilbake til Roma for å fortsette sitt nestekjærlige arbeid der. Hieronymus skrev to brev med åndelig innhold til henne i 397, og disse er bevart. Det ene handler om Aarons prestedømme og den mystiske betydningen av messeklærne, og han fullførte det mens hennes skip gjorde seg klart til å seile. Det andre, «Israelittenes 42 boliger eller helbredende steder» i ødemarken, ble ikke fullført før etter hennes død. Det ble sommeren 400 sendt til Oceanus sammen med en beretning om Fabiolas liv og død, den eneste biografiske kilden om Fabiola vi har, hvor israelittenes vandringer ble sammenlignet med hennes egne rastløse vandringer.

Det synes som om hun tenkte å gifte seg en tredje gang, siden en prest ved navn Amandus stilte et komplekst spørsmål til Hieronymus om statusen til en skilt kvinne, og dette antas vanligvis å ha vært en «føler» på vegne av Fabiola. Hieronymus var til syvende og sist forbeholden, og hun giftet seg ikke igjen, men tilbrakte de siste tre årene av sitt liv med privat og offentlig velgjørenhet. I 396 bygde hun sammen med Pammachius et hospits for fattige og syke pilegrimer i Porto ved Roma. Hun var stadig rastløs, og ved sin død virket det som hun drev og planla et nytt prosjekt, for hun sto på farten til Jaffa.

Fabiola døde den 27. desember 399, og hele den romerske befolkning tok del i begravelsen. Det lignet en sann demonstrasjon av de fattige i Roma, som ved sitt nærvær ville vise hvor mye de sørget over henne på grunn av hennes velgjørenhet. Etter hennes død skrev Hieronymus sin berømte lovtale over henne. Hennes minnedag er dødsdagen 27. desember. Hun fremstilles gjerne i botsdrakt hensunket i bønn. Den franske maleren Jean-Jacques Henner (1829-1905) malte i 1885 sitt portrett av Fabiola i en klassisk romersk profil, men denne idealiserte gjengivelsen av henne gikk tapt i 1912. Bildet har blitt kopiert av kunstnere over hele verden i det siste hundreåret.

Fabiolas navn opptrer i martyrologiene bare fra 1400- til 1700-tallet, men hun ble ikke satt inn i Martyrologium Romanum da det ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker. Hennes berømmelse skyldtes den berømte romanen som den engelske kardinalerkebiskop Nicholas Wiseman (1802-65) av Westminster i London (1850-65) skrev i 1854, boken «Fabiola» med undertittelen «Katakombenes Kirke». Boken var ikke strengt historisk, men besto av en rekke bilder fra Kirkens første tid. I tillegg til hovedpersonen Fabiola utbroderte han videre historien om den hellige Pancratius, som i hans versjon blir kastet for ville dyr på Circus. Denne romanen presenterer Fabiola som en «sympatisk tilskuer til den siste forfølgelsen», snarere enn en angrende matrone på slutten av 300-tallet.