Den salige Fredrik Albert (1820-1876)

Den salige Fredrik Albert (it: Federico) ble født den 16. oktober 1820 i Torino i Piemonte i Nord-Italia. Han var den eldste av seks barn av Luigi Albert og Lucia Riccio. Fredrik tilbrakte barndommen hos besteforeldrene på morssiden. Hans far var en høytstående offiser i generalstaben i den sardinske hæren. Som eldste sønn forberedte Fredrik selv seg på å begynne på byens militærakademi, da han en dag gikk til kirken San Filippo for å be ved graven til den salige Sebastian Valfré, den såkalte «Torinos apostel».

Hva det enn var som hendte den dagen, snudde han hæren ryggen og begynte i stedet høsten 1836 å utdanne seg til prest. Han tok eksamen i teologi ved universitetet i Torino den 19. mai 1843, og han ble presteviet den 10. juni 1843 av biskop Franzoni, bare 22 år gammel. I 1847 ble han utnevnt til kongelig hoffkapellan for kong Karl Albert (1831-49). Det kan synes merkelig at denne stillingen ble gitt til en som var så ung, men Fredrik lot åpenbart ikke dette bekymre seg. I 1849 abdiserte kong Karl Albert og ble etterfulgt av kong Viktor Emmanuel II (1849-78), som fra 1861 var konge av Italia.

En av Fredriks fasteprekener i 1852 på slottet Moncalieri er berømt. Kong Viktor Emmanuel, fulgt av sin familie og hele hoffet, var til stede. Teksten den dagen var tilfeldigvis Johannes-evangeliets fortelling om kvinnen som ble grepet i hor. Fredrik la ikke fingrene imellom, og det spredte seg en nervøs mumling blant de alarmerte hoffmennene, som var pinlig klar over kongens egne vaner på dette området. Men kongen beundret Fredriks ærlighet og sa da han gikk: «Takk. De har alltid sagt meg sannheten».

Fra 1850 til 1852 var Fredrik i sognet San Carlo i Torino, og denne erfaringen gjorde ham bestemt på at han ikke skulle være ved hoffet hele livet. Han ba i 1852 om tillatelse til å trekke seg fra sin stilling etter ni år, og dette ble innvilget. Han fikk den 18. april 1852 ansvaret for et stort, tett befolket og krevende sogn i Lanzo Torinese, i fjellene utenfor byen. Kontrasten til det livet han hadde blitt vant til, kunne ikke ha vært større, og en tid fant han livet vanskelig. Men han holdt ut og begynte med kirken, som hadde blitt svært forfallen. Han satte i gang arbeidet med å restaurere den og fikk hjelp av sine sognebarn, som sammen med ham dannet en levende lenke for å hente store steiner fra en elv i dalen, som var tørrlagt om sommeren.

Når han begynte med å restaurere kirken, var det uten tvil som en måte å bli kjent med sine sognebarn på. Men han var interessert i mer enn sognets bygninger. Han brukte sine betydelige evner som predikant og holdt åndelige øvelser både for legfolket og presteskapet, og han organiserte offentlige misjoner. Under misjonene, som kunne vare opptil en måned, så han bort fra egne fysiske behov for å kunne vie all sin energi til sitt folks åndelige behov.

Da han bestemte seg for å grunnlegge en skole for gutter, vendte han seg til sin nære venn, den hellige Johannes Don Bosco, for praktisk støtte. For å gi husly og omsorg for foreldreløse og andre trengende personer, bygde han Ospizio di Maria Immacolata, og deretter grunnla han i 1869 kongregasjonen «Vincentinersøstre av den uplettede Maria» (Suore Vincenzine di Maria Immacolata - VMI) for å drive den. Medlemmene av denne kongregasjonen er også kjent som albertinere etter sin grunnlegger.

I 1873 ble han til sin forferdelse utvalgt til å bli biskop av Pinerolo sørøst for Torino. Etter mye trygling og mange bønner klarte han å overtale den salige pave Pius IX (1846-78) til å utnevne en annen. Han ble så lykkelig over at han berget seg unna, som han selv så det, at han bestemte seg for å reise på valfart til Roma for å takke paven personlig. Men han slo det fra seg da hans skriftefar påpekte at dette var en luksus som en prest i et stort og travelt sogn ikke kunne unne seg.

Den 28. september 1876 var Fredrik travelt opptatt med å skape et gårdsanlegg, en slags kibbutz hvor unge mennesker skulle sysselsettes med å dyrke kirkelig land. Mens han malte taket i kapellet, en oppgave han typisk nok hadde tatt på seg selv i stedet for å sette en av de unge i fare, mistet han balansen og falt ned på gulvet. I to dager lå han med uutholdelige smerter, og i denne tiden ble han pleid av blant andre Johannes Don Bosco og en annen salesianer, den salige Mikael Rua, som skulle bli Don Boscos etterfølger.

Men det var ikke noe som kunne gjøres, og den 30. september 1876 døde han, ennå ikke 56 år gammel. Sognebarna sørget dypt over ham. De husket ham fremfor alt for hans utrettelige praktiske nestekjærlighet, hans tolerante og medfølende holdning til sine medmennesker, og i hans tålmodige, likevektige temperament. Han ble gravlagt på kirkegården i Lanzo, og den 6. september 1937 ble hans jordiske rester overført til Cappella del Cuore di Maria.

Hans saligkåringssak ble innledet på bispedømmenivå i 1929, og han ble saligkåret den 30. september 1984 av pave Johannes Paul II, på dagen 108 år etter hans død. Hans minnedag er dødsdagen 30. september.