Den hellige Florentius av Mont-Glonne (d. 440)

Skytshelgen for byene Roye i departementet Somme og Saint-Floris i departementet Pas-de-Calais

Den hellige Florentius (Floris; fr: Florent; ty: Floren) ble født en gang på 300-tallet, angivelig i Bayern i det nåværende Tyskland. Tradisjonen sier at han skal ha vært en bror av den hellige Florian av Lorch (d. 304), Bayerns apostel, men det er neppe trolig hvis de døde med 136 års mellomrom – selv om Florentius skal ha blitt 123 år gammel!

Legenden vil ha det til at Florentius og hans bror Florian vokste opp sammen på bredden av Donau. De ble omvendt til kristendommen, og kort tid etter ble de soldater i den romerske hæren. Der nektet de å ofre til avgudene, og for dette ble de dømt til døden av prefekt Aquilian etter å ha blitt torturert. De skulle druknes i elven Enns med en stein rundt halsen. Men underveis dukket en engel opp for Florentius og ba ham gå og bli med den hellige Martin av Tours (ca 316-97). Dette gjorde han etter å ha tatt farvel med sin bror, som han overlot martyriets pine. Martin ble varslet av engelen og presteviet ham ved hans ankomst. Martin sendte ham for å evangelisere området rundt Saumur i regionen Poitou, nå i departementet Maine-et-Loire i regionen Pays de la Loire. Der drev han ut hedendommens slanger og innførte kristendommen.

Deretter reiste han mye og utførte mange mirakler. Blant de mest berømte var at han i Candes reddet et barn fra å drukne. Barnet, som hadde ligget på bunnen av elven i tre dager, våknet på mirakuløst vis. Han ga også synet til sin mor, som var blind. I Saumur tvang han en drage som terroriserte regionen, til å flykte for alltid, med utelukkende bønnen som våpen. Benediktinerne og alle spesialister ga legenden liten historisk betydning.

Florentius trakk seg senere tilbake som eneboer på fjellet Mont Glonne ved Angers i Anjou, som da lå i bispedømmet Poitiers ved grensen mellom bispedømmene Nantes og Angers, nå i departementet Maine-et-Loire. Glonn eller Glonna er et keltisk ord som betyr elvebredd. Fra fjellet dro han av og til ned i landsbyene for å arbeide for sjelenes frelse. Han ble snart omgitt av utallige disipler, og for dem bygde han klosteret som senere ble kjent som Saint-Florent-le-Vieil («St. Florentius den eldre») (49410). Der døde han i ensomhet i 440 i ekstremt høy alder (legenden sier altså at han ble 123 år gammel) og ble gravlagt på samme sted den 22. september, og dette ble hans festdag. En variant av legenden sier at han døde en 31. september. Legenden om Florentius ble skrevet på 800-tallet.

Rundt 718 nevner et dokument – som er av omstridt ekthet – at det over Florentius’ grav på stedet for hans eneboercelle lå et kloster som ble grunnlagt av den hellige Maurontus. Klosteret ble senere rikt begunstiget av frankiske herskere som den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800) og hans sønn, keiser Ludvig I den fromme (Louis le Débonnaire) (814-40). Gjennom årene utviklet det seg en valfart til Florentius’ grav, og mot slutten av det første årtusenet omskrev munkene hans biografi for å gjøre valfartene enda mer populære. De skrev en første biografi, men den teksten har gått tapt. Rett etter år 973 skrev Englebert (Ingilbertus), en skriver fra klosteret, en mer omfattende tekst som ble fortsatt av en annen munk like etter år 1000.

Da normannerne (vikingene) ødela klosteret, flyktet munkene med sin ærverdige grunnleggers levninger til den tidligere franske provinsen Berry, i dag departementene Indre og Cher i regionen Centre-Val de Loire. Da vikingene også angrep Berry, ble relikviene flyttet først til Saint-Gondon og deretter i 845 til Tournus i Burgund. Munkene i Tournus nekter å returnere relikviene til Saint-Florent, men munken Absalon lyktes med å stjele dem og søkte tilflukt i Montsoreau i Anjou i en hule ved bredden av Loire. Deretter brakte han dem til slottet Saumur. Ved Orléans ble et nytt kloster grunnlagt, Saint-Florent-le-Jeune («St. Florentius den yngre»), for å skille det fra klosteret i Mont Glonne, nå kalt Saint-Florent-le-Vieil. Noen av relikviene kom i 1025 til det nye klosteret St-Florent-le-Jeune. Klosteret ble ødelagt av brann i 1022, deretter ødelagt da Saumur ble tatt i 1025 av Foulques Nerra. Fra Saumur brakte grev Hugo den store av Vermandois i 1077 relikviene til kollegiatskirken i byen Roye nær Amiens, nå i departementet Somme i regionen Hauts-de-France.

400 år senere ga kong Ludvig XI (1461-83) i 1475 relikviene tilbake til Saumur, men de ble beslaglagt underveis av folket i Noyant, som beholdt dem i fem år. Men innbyggerne i Roye innleverte en rettslig klage og vant også prosessen. Men da den rettslige kjennelsen skulle settes gjennom, oppsto det så store vanskeligheter at parlamentet i Paris i 1496 bestemte å dele relikviene i to, fordelt mellom Saint-George i Roye og Saint-Florent-le-Jeune Roye i Saumur. Relikvaret i Saumur ble ødelagt av protestantene i 1562, men relikviene ble reddet. Under Den franske revolusjon var Saint-Florent-le-Vieil utgangspunktet for katolske bønders motstand mot de anti-religiøse lovene, og det meste av relikviene forsvant. Noen sjeldne relikvier av helgenen som ble reddet fra revolusjonen, ble i 1828 lagt under alteret i kirken Saint-Hilaire-Saint-Florent nær Saumur. I 1850 ble en del av relikviene som ble oppbevart i Saint-George i Roye plassert i krypten til kirken Saint-Florent-le-Vieil. En gobelin som beskrev Florentius’ liv ble laget rundt 1524 for klosteret Saint-Florent i Saumur. Det oppbevares nå i Saumur.

Florentius er skytshelgen for den lille byen Saint-Floris samt for byen Roye, hvor hans fest ble feiret den 22. september. Dette er også hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):

In monte Glonna ad Lígerim flumen in pago Pictaviénsi Gálliæ, sancti Floréntii, presbýteri.

På Mont-Glonne ved elven Loire i regionen Poitou i Gallia [nå i Frankrike], den hellige Florentius, prest.

I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum var ordlyden nesten den samme:

In monte Glonna, ad Lígerim flumen, in Gallia, sancti Floréntii Presbýteri.

På Mont-Glonne, ved elven Loire, i Gallia [nå i Frankrike], den hellige Florentius, prest.

I tillegg til «Florentius av Mont-Glonne» kalles han også «Florentius av Saumur» og «Florentius av Saint-Florent-le-Vieux», men også «av Anjou», «av Angers», «av Glonne», «av Roye», «av Tours» eller «Florentius Senior». I bispedømmet Angers feires ikke den påståtte grunnleggeren av dets mest berømte kloster den 22. september, fordi denne datoen er opptatt av den hellige Mauritius av Agaunum (d. 302), bispedømmets skytshelgen, men den 25. september. Noen manuskripter av Martyrologium Hieronymianum fra 700-tallet omtaler Florentius den 30. desember, hvor stedet for feiringen på uforklarlig vis kaller «Ile d’Yeu (Oia)»: Oia insula, sancti Florenti confessoris. De samme manuskriptene minnes en translasjon den 27. juni.

Kilder: Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Bunson, Delaney (1), MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, fr.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net, mythofrancaise.asso.fr, saumur-jadis.pagesperso-orange.fr – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. desember 2017 – Oppdatert: 3. mai 2020