Den salige Frans av Paola Victor (1827-1905)

Den salige Frans av Paola Victor (pt: Francisco de Paula) ble født den 12. april 1827 i Vila da Campanha da Princesa i bispedømmet Campanha i delstaten Minas Gerais i Brasil. Han var oppkalt etter den italienske helgenen Frans av Paola (1416-1507), grunnleggeren av ordenen Minstebrødrene (Minimi Fratres eller bare Minimi) eller Ordo Minimorum (OM eller OMinim). Paola er i denne forbindelse navnet på den lille byen Paola i Calabria i Sør-Italia, hvor Frans kom fra, og ikke kvinnenavnet Paula. Å kalle ham for «Frans av Paula», som mange gjør, blir derfor helt feil, selv om det er det navnet alle portugisiske kilder bruker. Men når vi likevel oversetter Francisco med Frans, kan vi likså godt bruke helgenens riktige navn, så vi kaller ham Frans av Paola Victor.

Frans var utenomekteskapelig sønn av den svarte slaven Lourença Justiniana de Jesus, og han ble døpt den 20. april samme år av p. Antônio Manoel Teixeira. Gudmor ved hans dåp var hans eierinne Marianna de Santa Barbara Ferreira. Gutten begynte i lære hos en skredder, men han drømte om å bli prest. Men det var så uoppnåelig at han ble fortalt at den dagen han ble prest, ville høner ha tenner. Det var på slavetidens høydepunkt, og slaver, spesielt svarte, var ikke bare forbudt adgang til ethvert offentlig embete både sivilt og kirkelig, men selv for å studere.

Han ble lenge hemmet i sitt prestekall, både fordi han var svart og fordi han var utenomekteskapelig sønn av en slave, men han mistet ikke håpet. I 1848 besøkte biskop Antônio Ferreira Viçoso CM av Mariana i Minas Gerais (1844-75) byen Campanha, hvor han ble oppsøkt av skredderen Victor som uttrykte sitt ønske om å tre inn i det religiøse liv. Biskop Viçoso var en overbevist abolisjonist (tilhenger av å oppheve slaveriet), og Frans Victor fikk også hjelp fra sin innflytelsesrike gudmor. Saligkåringssaken for biskop Viçoso er i Roma.

Frans ble forberedt for studiene hos den gamle sognepresten i Campanha, Antonio Felipe de Araujo, før han den 5. juni 1849 ble opptatt på seminaret i Mariana. Der utholdt han tålmodig fiendtlighet og diskriminering fra de andre seminaristene helt til det punktet å bli deres tjener. En av dem skrev at Victor tross alt alltid håpet. Med sin ydmykhet og vilje erobret han dem alle til slutt. Etter å ha fått dispensasjon fra de kanoniske hindringene, ble han den 14. juni 1851 ordinert prest. Han var kapellan i Campanha fra den 17. august 1851 til den 13. juni 1852. En stor del av de hvite kunne ikke akseptere at en tidligere svart slave kunne bli prest, og de nektet til og med å motta kommunion fra ham. Så da han den 18. juni 1852 ble sendt til Três Pontas med utnevnelse som sogneprest, var det stor forvirring og reserverthet blant befolkningen.

Som sogneprest i Três Pontas overvant Padre Victor fordommene hos sine troende, spesielt gjennom den store kjærligheten han viste til Jesus. Han forkynte ved sitt eget eksempel tro, håp, styrke, klokskap, rettferdighet, lydighet, kyskhet, måtehold, ydmykhet, gudsfrykt og fremfor alt nestekjærlighet. Han elsket Gud i sin neste, særlig de fattigste. Han tok over ledelsen av sognet med iver og hengivenhet, og det var faktisk han som begynte med sosialt arbeid i byen. Han besøkte syke, støttet invalide, voktet nødlidende barn og sørget for at befolkningen fikk det de trengte. Hans engasjement og hans dyder gjorde ham beundret av alle. Hans ydmykhet og tålmodighet gjorde at han ikke bare ble akseptert, men til og med forgudet av sine sognebarn.

Han søkte først og fremst å katekisere og instruere sitt folk, og derfor fikk han bygd kollegiet «Den hellige familie» (Sagrada Família), hvor han også selv underviste. Denne skolen var åpen for alle studenter uansett klasse og sosial bakgrunn, rike og fattige, hvite og svarte, for han var overbevist om at kulturen sammen med troen kunne bygge et nytt samfunn. Padre Victor instruerte mange barn fra beskjedne familier, noe som gjorde dem til store menn av kultur som brukte sin intelligens i ulike yrker. Han møtte også brasilianere av høy sosial projeksjon, som Dom João de Almeida Ferrão, første biskop av Campanha (1909-35), og kannik José Maria Rabello, som var hans assistent i Três Pontas.

Av omsorg for og veiledning av sjelene fikk han bygd som Han bygde den største kirken i Minas Gerais, Nossa Senhora d’Ajuda («Vår Frue av hjelpen») som sognekirke. Nestekjærligheten preget ham på en spesiell måte, og personlig levde han i absolutt fattigdom. Sognebarn i nød tydde til ham, og det ble sagt at «Padre Victor levde på almisser og ga almisser». Djevelen fryktet ham som eksorsist til det punkt at han unnvek ham og kalte ham «den stygge negeren med de store leppene!» Han var sogneprest i Três Pontas i 53 år, det vil si helt til sin død.

Padre Victor døde i hellighets ry den 23. september 1905, 78 år gammel. Hans død skapte stort følelsesmessig sjokk i området, og mange ønsket ta det siste farvel med den kjære pateren. Han ble derfor lagt på paradeseng (lit de parade, castrum doloris) i tre dager. Han ble ikke balsamert eller behandlet på annen måte, men hans legeme avga en lukt av roser, en sublim duft som ingen kunne forklarer hvor kom fra. Etter tre dager ble den avdøde på grunn av alle fremmøtte troende båret i prosesjon gjennom byen og ble gravlagt i sin sognekirke Nossa Senhora d’Ajuda, som han selv hadde bygd. Folket sørget over dødsfallet til deres leder, beskytter og budbringer mellom Gud og mennesker.

Tradisjonen forteller at et av de første miraklene som skjedde ved Padre Victors grav, var da et bondepar var i kirken med sitt barn for å få det døpt, men prestene på den tiden tok et gebyr for kirkelige handlinger, som familien ikke hadde råd til å betale. Så paret gikk i kirken og ba om et lys fra Gud, da det nærmet seg en person som så ut som en prest og foretok dåpen uten gebyr. Paret gjenkjente senere presten gjennom et fotografi som Padre Victor, som var død flere år tidligere.

I 1929 ble «kannik Victors plass» (Praça Cônego Victor) innviet med en byste av Padre Victor. Vatikanet utstedte dekretet nihil obstat den 10. august 1992, og dermed kunne informativprosessen for hans saligkåring åpnes på bispedømmenivå. Prosessen i bispedømmet Campanha ble åpnet den 16. juli 1993 og avsluttet den 3. juni 1995. En supplerende undersøkelse ble åpnet den 12. juni og avsluttet den 5. august 1998. Den 12. juni 1998 ble det foretatt en ekshumasjon av levningene av Guds tjener Padre Victor. Til stede var sakens postulator, p. Paolo Lombardo OFM fra Roma, sakens vise-postulator, sr. Célia B. Cadorin fra bispedømmet Campanha, Dom Frei Diamantino Prata de Carvalho; sivile og kirkelige myndigheter, representanter fra Associação Padre Victor, medisinske eksperter fra Rettsmedisinsk institutt i Belo Horizonte og fra Três Pontas. Levningene ble brakt til Carmelo São José for å granskes. Den 28. juni 1998 ledsaget folket i Três Pontas levningene av deres «skytsengel» Padre Victor til graven i kirken Nossa Senhora d’Ajuda. Etter at hans levninger var kanonisk identifisert, ble de plassert i en ny sarkofag.

Dekretet som anerkjente gyldigheten av bispedømmets undersøkelser ble utstedt den 18. desember 1998. Sakens positio ble oversendt til Vatikanet i 2002. Den 10. mai 2012 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Dekretet om gyldigheten av bispedømmeundersøkelsen av et angivelig mirakel ble utstedt den 17. oktober 2013. Den 3. juni 2015 godkjente kardinalene i Vatikanet enstemmig dette mirakelet som ble tilskrevet Padre Victors forbønn. Det handlet om en uforklarlig helbredelse av en innbygger i byen, og denne helbredelsen hadde allerede blitt anerkjent av Vatikanets medisinske og teologiske kommisjoner. Den 5. juni 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn.

Padre Victor, som er det navnet alle kjenner ham under, ble saligkåret lørdag den 14. november 2015 i sognet Nossa Senhora D’Ajuda i Três Pontas i Minas Gerais i Brasil. Som vanlig i dette pontifikatet ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle av Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hans minnedag er dødsdagen 23. september.

Den åndelige og kulturelle arven som Padre Victor har etterlatt seg, utgjør noe spesielt i Três Pontas og de nærliggende områdene, og stor er den ærbødigheten de troende viser ham mens han venter på å bli offisielt anerkjent av Kirken som «helgen for umulige saker». Padre Frans av Paola Victor anses av innbyggerne i Três Pontas (os trêspontanos) som deres «verneengel».

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, pt.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, paulinas.org.br, padrevictor.com.br, trespontas.mg.gov.br - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 15. november 2015