De hellige Felix, Regula og Exuperantius av Zürich (d. ~302)

Hans Leu d.E (Zürcher Nelkenmeister) (ca 1460- ca 1510), Zürichs skytshelgener Felix og Regula og deres tjener Exuperantius’ martyrium (ult 1400-t), utsnitt av den tidligere altertavlen i Zwölfbotenkapelle i Grossmünster i Zürich

Skytshelgener for Zürich

De hellige Felix og Regula (it: Felice e Regola) skal ha vært bror og søster og kommet fra en egyptisk adelsfamilie, og den hellige Exuperantius (it: Essuperanzio) var deres tjener. De tilhørte Den tebanske legion under kommando av den hellige Mauritius, som led martyrdøden i forfølgelsene rundt 287 (rundt 305?) under keiser Diokletians (284-305) medregent i vest, Maximian Herculeus (286-305).

Legenden forteller at Den tebanske legion var rekruttert i Øvre Egypt (Theben) og sammensatt av bare kristne. Mauritius var anfører (primicerius) for legionen. Keiser Diokletians medregent Maximian Herculeus dro over Alpene med en hær som inkluderte denne legionen, for å slå ned et opprør i Gallia fra innbyggere som er kjent som bagaudae.

Ved Octodurum (nå Martigny/Martinach) ved elven Rhône ved Genève-sjøen (Lac Léman) fikk hele hæren ordre om før slaget å ofre til gudene på tradisjonelt romersk vis for å sikre militær suksess. Den kristne legionen nektet, og i et slags kristent mytteri trakk de seg tilbake til Agaunum i Wallis (nå Saint-Maurice-en-Valais) i Rhônedalen og slo leir der.

Som straff og avskrekking ble hver tiende mann henrettet. Det hadde ingen virkning, og på ny ble hver tiende henrettet. Da de øvrige sto like fast, ble hele legionen på 6.666 soldater drept til siste mann av keiserens hær. Dette skjedde i år 287. Blodbadet gikk inn i historien som den kristne samvittighetens triumf. På andre steder skal andre medlemmer av legionen ha blitt martyrdrept, og det utviklet seg lokale kulter.

Det regnes som historisk at Mauritius og mange andre soldater virkelig led martyrdøden i Sveits på denne tiden, men detaljene i deres legender er nok utbrodert en smule. Romerske offiserer hadde ofte med seg kvinnelige slektninger (mor, hustru eller søster) på lange felttog for å sørge for deres velbefinnende og pleie deres eventuelle sår. Det første vi hører om dem, er i deres Passio (lidelseshistorie), som ble skrevet på slutten av 700-tallet av Florentius, som trolig var en alemannisk prest i Zürich.

Deres passio forteller at Felix og Regula og deres tjener Exuperantius i første omgang unnslapp blodbadet, fordi Mauritius hadde sendt dem til det indre av Sveits for å forkynne evangeliet der. De dro gjennom Wallis (Valinsa, Valesia) via Furkapasset og kom til Urnerland (Altdorf), hvor de omvendte flere hedninger. Derfra reiste de til Mark (kantonen Schwyz), og så over fjellene til Glarus (Glarona, Glarizium) hvor de slo seg ned i en klippehule, hvor de beskjeftiget seg med fromme øvelser og omvendelsen av de hedningene som besøkte dem av nysgjerrighet. Deretter forlot de villmarken og dro på Guds inngivelse til Zürich (det romerske Turicum) og bosatte seg hos en kristen familie. Der fortsatte de uavlatelig å tjene Gud og arbeide for de vantros omvendelse, og slik ble de to søsknene de første som utbredte kristendommen i Zürich og omegn. Men de skulle lide samme skjebne som sine landsmenn.

Legenden forteller at den lokale stattholderen Decius hadde fått ordre fra keiser Maximian om å forfølge de kristne og spesielt oppspore tebanerne og tvinge dem til å ofre til de romerske gudene. Decius adlød, men Gud slo ham med blindhet slik at han ikke straks fant flyktningene. Men omsider ble de oppdaget og ført for stattholderen. Under strenge trusler oppfordret han dem til å ofre til gudene, men dette avviste de med avsky. Den rasende tyrannen lot dem da bli slått med stokker og deretter bli satt i kokende olje, men under disse store pinslene forble de like fryktløse. Til slutt ble de kastet i fengsel og endelig ført til henrettelse.

De ble rundt år 302 henrettet på øya Limmatinsel i elven Limmat. Munken Florentius forteller i sin legende at etter de tre martyrene hadde mottatt sverdhoggene, tok de selv opp sine hoder og bar dem førti skritt til toppen av en høyde, hvor de knelte og ba før da la seg ned. De tilhører dermed den gruppe av helgener som kalles kefalofori eller cephalophori («hodebærere»). På dette stedet ble de gravlagt av de kristne i ly av mørket.

Den moderne forskningen går ut fra at legenden oppsto etter at man hadde funnet en usedvanlig grav. Sannsynligvis fikk de to søsknene et kapell allerede under kong Klodvig Is regjeringstid (481-511), slik at da den fornemme alemanneren Ruprecht mellom 691 og 695 bygde en lirke for dem i Zürich, var det enten fordi kapellet var for lite og uanselig eller fordi det var forfalt og ødelagt. Den salige keiser Karl den store (768-814; keiser fra 800) lot kirken utbedre og utvide og ga den gode inntekter. På 1500-tallet ble den vanhelliget av zwinglianerne.

I 853 grunnla Hildegard, datter av Ludvig II den tyske (843-76), et dobbeltkloster over martyrenes graver på toppen av høyden i Zürich, og det ble rikt utstyrt av hennes far, som var sønn av Ludvig den fromme og sønnesønn av Karl den store. Abbedisse Bertha fikk i 877 en del av de hellige relikviene til den nye grunnleggelsen og sendte mindre deler av dem til andre steder. Klosterkirken ble senere erstattet av Grossmünster, som fikk sin nåværende form rundt år 1100 og ble senteret for Felix’ og Regulas kult. Da Grossmünster ble bygd, flyttet nonnene i 874 over elven til et nytt kloster som fikk navnet Fraumünster. På stedet hvor martyrene ble halshogd på Limmatinsel, står nå Wasserkirche fra år 1000.

Opprinnelig talte legenden bare om Felix og Regula, mens tjeneren Exuperantius ble tilføyd til legenden senere, rundt år 1300. Under reformasjonen ble helgenkulten avskaffet i 1524 av Ulrich Zwingli (1484-1531) og kirkeskattene ble beslaglagt. Helgengravene ble åpnet, men det er uklart hva som deretter skjedde i de urolige tidene som fulgte. Reformatoren Heinrich Bullinger (1504-75), Zwinglis etterfølger, hevdet at gravene var tomme bortsett fra noen få knokler, som fromt ble gravlagt på kirkegården utenfor kirken. Katolikkene hevder derimot at reformatorene planla å kaste helgenenes relikvier i elven, og at en modig mann fra den sveitsiske kantonen Uri, som var utvist fra Uri og som fikk amnesti på grunn av sin handling, stjal relikviene fra kirken og brakte dem i trygghet, først til Erstfeld og i 1601 til kirken Peter og Paulus i Andermatt i kantonen Uri.

Hodene av Felix og Regula oppbevares fortsatt i sognekirken i Andermatt. I 1950 ble kirken St. Felix und Regula bygd i Zürich og utstyrt med resten av relikviene fra Andermatt, og dette ga nitt liv til venerasjonen for byens skytshelgener. De to hodeskallene har blitt karbon 14-testet, og mens den ene stammer fra middelalderen, er den andre satt sammen av deler fra to ulike skaller – den ene er middelaldersk, mens den andre faktisk kan stamme fra romersk tid.

Minnedagen for Felix og Regula og Exuperantius er 11. september. Biskopen av Konstanz etablerte festen for Felix og Regula som påbudt minnedag for kantonen og byen Zürich, og den ble feiret helt frem til reformasjonen. På denne dagen pleide deres relikvier å bli båret i prosesjon mellom Grossmünster og Fraumünster. Relikviene tiltrakk seg nok pilegrimer til å gjøre Zürich til det viktigste valfartsmålet i bispedømmet Konstanz. I dag holdes nå folkefesten Zürcher Knabenschiessen i helgen nærmest 11. september, hvor gutter (og jenter siden 1991) mellom tretten og sytten år deltar i en skytterkonkurranse om tittelen Schützenkönig. Også det nye Martyrologium Romanum (2001), den offisielle, men ufullstendige listen over hellige som er anerkjent av Den katolske kirke, minnes dem den 11. september.

Martyrenes attributter er palme og bok, og de blir også fremstilt med sine egne avhogde hoder i hendene. De tre hellige som bærer sine hoder, finner man stadig i Zürichs våpen og segl. De er skytshelgener for Zürich. Tidlig på 1900-tallet hevdet flere forskere at Felix og Regula var nordafrikanske helgener, og at translasjon av deres relikvier var årsaken til deres kult i Zürich. Men teorien er blitt avvist, siden det ikke finnes noen dokumenter som beviser noe slikt.