Den hellige Gabriel georgieren av Athosfjellet (1000-t)

Den hellige Gabriel (gr: Γαβριήλ) levde på 1000-tallet. Han kom fra Georgia, men ble munk i klosteret Iveron (gr: Μονή Ιβήρων, Moné Ivéron) på Athosfjellet i Hellas, en halvøy i Egeerhavet. Iveron betyr bokstavelig «av ibererne» på gresk, et navn det fikk etter det gamle georgiske kongeriket Iberia (Iveria). Klosteret huset georgiske munker og tilhørte da den georgisk-ortodokse kirke, nå patriarkatet i Konstantinopel.

Om sommeren pleide Gabriel å trekke seg tilbake til de utilgjengelige klippene, mens han om vinteren pleide han å vende tilbake til klosteret og observere streng taushet. Han gikk kledd i en grov drakt og spiste bare røtter og urter.

En dag i skumringen så munkene i klosteret en lyssøyle som skinte på havet. Visjonen varte i flere dager, og til slutt samlet munker fra alle klostrene på Athosfjellet seg og gikk sammen ned til havet. De så et ikon av Guds Mor, Portaitissa, som skinte strålende og fløt loddrett på vannets overflate. Munkene satte en båt på vannet og håpet å kunne bringe ikonet med seg til stranden, men hver gang båten nærmet seg ikonet, drev det lenger ut på havet.

Til slutt ba de frustrerte munkene til Gud i et forsøk på å finne ut hva som var Hans vilje. Da viste Guds Mor seg i en guddommelig åpenbaring og fortalte dem at munken Gabriel var den eneste som var verdig til å bringe ikonet med bildet av henne ut fra vannet. Samtidig viste hun seg for den gudfryktige Gabriel og sa til ham: «Dra til havet og gå ut på bølgene med tro, og jeg skal sende min kjærlighet og nåde over alle munkene i dette klosteret».

De eldste på Athosfjellet fant frem til eremitten Gabriels utilgjengelige sommerbolig ikke langt fra klosteret Iveron. De brakte Gabriel med dem og gikk ned til havet med hymner og røkelse. Gabriel trådte ut på vannet og gikk på bølgene som om det var tørt land, og han nærmet seg ikonet. Samtidig fløt det hellige ikonet nærmere ham. Mens han holdt ikonet inntil brystet gikk Gabriel tilbake over bølgene og brakte ikonet trygt til stranden.

Ikonets historie forteller at det nær byen Nikea bodde en viss from enke som hadde skjult et ikon av Guds Mor (Theotókos). For i regjeringstiden til keiser Theofilos (829-42) raste ikonoklasmens kjetteri i Det bysantinske imperiet. På keiserens ordre ble tusenvis av soldater sendt til hver krok av imperiet og lette etter skjulte ikoner overalt i byer og landsbyer. Det varte ikke lenge før soldatene oppdaget enkens ikon, og en av dem støtte sitt spyd inn i bildet.

Men ved Guds nåde ble denne soldatens grusomme handling overskygget av et mirakel: blod strømmet ut fra såret i Guds Mors ansikt. De skremte soldatene flyktet i all hast. Legenden vil ha det til at miraklet fikk den ansvarlige soldaten til å angre, avsverge det ikonoklastiske kjetteri og tre inn i et kloster. Enken tilbrakte hele natten i bønn foran ikonet av Guds Mor. Om morgenen oppfylte hun Guds vilje slik Han hadde åpenbart for henne: Hun tok ikonet ned til stranden og kastet det på havet. Ikonet sto loddrett på bølgene og begynte å flyte vestover.

Over 150 år senere (ca. 1004) så munkene i klosteret den lyssøylen som er beskrevet over. Miraklet skjedde på tirsdag i påskeoktaven. Mens munkene feiret en paraklesis (gr: Παράκλησις) i takksigelse, sprang det frem på mirakuløst vis en kald og velsmakende kilde fra bakken hvor ikonet sto. Etterpå brakte de ikonet til kirken og satte det ned i koret med stor ærbødighet.

Men neste morgen kom en av munkene for å tenne en lampe, og han oppdaget at ikonet ikke lenger var der de hadde satt det, men nå hang det på veggen nær inngangsporten. De vantro munkene tok det ned og bar det tilbake til koret, men neste dag ble det igjen funnet på veggen ved porten. Dette miraklet skjedde flere ganger, inntil Guds Mor viste seg for Gabriel og sa: «Gi brødrene beskjed om at fra denne dag skal de ikke bære meg bort. For det jeg ønsker, er ikke å bli beskyttet av dere, i stedet skal jeg vokte dere, både i dette livet og i det som kommer. Så lenge dere ser mitt bilde i klosteret, skal min Sønns gunst og nåde aldri mangle!»

Fylt av en overveldende glede bygde munkene en liten kirke nær klosterporten for å hedre Guds Mor og plasserte det undergjørende ikonet inne i kirken. Det hellige ikonet ble kjent som «Guds Mor av Iveron», også kjent som Theotókos Iverskaja, og på gresk Panagia Portaitissa («Hun som residerer ved døren» eller «Portens vokter»). Gabriel døde fredfullt på Athosfjellet. Hans minnedag er 13. mai, men 12. juli nevnes også. Ikonet av Guds Mor minnes den 12. februar.

Ikonet Panagia Portaitissa (gr: Παναγία Πορταΐτισσα) regnes som det mest berømte og det høyest ærede mirakuløse ikonet av Guds Mor på Athosfjellet. Det er et før-ikonoklastisk bysantinsk ikon som måler 137x94 cm. Det skal angivelig som mange andre ikoner, vært malt av evangelisten Lukas. Hele ikonet er innkledt av en plate (riza) av gull og sølv fra 1819 som dekker hele ikonet bortsett fra ansiktene. Bildets mest unike kjennetegn er det som virker som et arr på Jomfruens kinn.

Kilder: Infocatho, en.wikipedia.org, orthodoxwiki.org, nominis.cef.fr, oca.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 31. mai 2020