Den hellige Galdinus av Milano (~1096-1176)

Skytshelgen for Lombardia, medskytshelgen for Milano

Den hellige Galdinus della Scala (Gaudinus, Galdimus; it: Galdino, Galdimo; fr: Gaudin, Galdin), også kalt Galdino Valvassi della Sala, ble født rundt 1096 i Milano i regionen Lombardia i Nord-Italia. Andre kilder mener at han ble født en gang i de første tiårene på 1100-tallet. Han tilhørte den berømte milanesiske lavadelsfamilien Della Scala. Etter sin prestevielse hadde han fra 1134 embetet som kansler i Milano under de to erkebiskopene Robaldo (1135-45) og Hubert I (Umberto da Pirovano) (1146-66), og han ble erkediakon i 1149. Han vant presteskapets og folkets tillit gjennom måten han forvaltet sitt ansvar på i ekstremt vanskelige tider.

Galdinus var en sterk tilhenger av det romerske pavedømmet i det skismaet som brøt ut i 1159 etter pave Hadrian IVs (1154-59) død. Pave Alexander III (1159-81) var den romerske kandidaten som fikk flertall, men det var fem misfornøyde kardinaler som straks valgte Ottaviano de’Monticelli til rivaliserende pave, motpave Viktor IV (1159-64), som var mer føyelig i forhold til ambisjonene til keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90; keiser fra 1155), som på grunn av sitt røde skjegg hadde fått tilnavnet Ænobarbus (it: Barbarossa).

Milano hadde allerede fornærmet keiseren ved å hevde retten til å velge egne magistrater, men da innbyggerne også anerkjente Alexander III, ble keiseren enda mer fiendtlig stemt overfor dem. Galdinus, som kirkens erkediakon, tok offentlig stilling for den rettmessige paven. Fredrik kom med en stor hær for å ta byen, og etter seks måneder beleiring overga Milano seg i 1162. Deretter erobret og plyndret keiseren byen. Det var på keiserens ordre at de angivelige legemene til De hellige tre konger da ble fjernet fra kirken St. Eustorgius og fraktet til Köln, hvor størstedelen av disse «relikviene» fortsatt befinner seg.

Erkebiskop Hubert Pirovani og hans erkediakon Galdinus ble tvunget til å dra i eksil under beleiringen i 1161. Galdinus sluttet seg til pave Alexander i Genova. Han fulgte paven til Maguelonne, Montpellier og Clermont i Frankrike og senere til Sicilia og Roma da han vendte tilbake dit i 1165. Etter sin retur til Roma utnevnte Alexander III Galdinus til kardinal av Santa Sabina. Da erkebiskop Hubert døde den 27. mars 1166, stadfestet paven valget av Galdinus til ny erkebiskop av Milano (1166-76), selv om han ikke var til stede. Han var den første erkebiskop av Milano som var kardinal. Han ble bispeviet av paven personlig den 18. april 1166. Deretter reiste Galdinus til Milano, kledd som en pilegrim, hvor han ankom den 5. september 1167.

I 1167 utnevnte pave Alexander Galdinus til apostolisk legat for Lombardia, og i et pavelig brev av mars 1170 til pavelig legat til byene i Den lombardiske liga. De lombardiske statene hadde sluttet seg sammen til en liga for å gjenoppbygge Milano, og da denne Lombardiske liga drev Fredrik Barbarossa ut av byen, tok Galdinus sitt erkebispesete i besittelse. Han begynte straks å avsette alle lombardiske prester som støttet motpave Viktor IV. Han konsekrerte nye biskoper i Lodi, Alba, Cremona, Vercelli, Asti, Torino, Novara, Brescia og Alessandria. I 1168 fremmet han grunnleggelsen av bispedømmet Alessandria (til ære for pave Alexander III), som var sentrum for motstanden mot Barbarossa.

De lombardiske byene hadde enstemmig gått sammen i en felles liga for å gjenoppbygge Milano. Da murene og vollgravene var ferdig, returnerte innbyggerne med stor glede til sin by den 27. april 1167. Keiseren marsjerte igjen mot byen, men han ble beseiret av milaneserne. Da han så at Lombardia, Venezia, kongeriket Sicilia og hele Italia forente seg i en hardnakket liga mot ham, gikk han med på å avholde et møte med paven i Venezia. Der avsverget han skismaet og sluttet fred med Kirken i 1177.

Den nye overhyrden i Milano så det som sin første oppgave å trøste og oppmuntre sin motløse flokk, og han var en effektiv og ydmyk hyrde og svært hengiven til sine troende. Han kastet seg også helhjertet inn i arbeidet med å gjenoppbygge katedralen og bispepalasset. Han prekte kontinuerlig og hjalp de fattige, som han oppsøkte i deres hjem. Han huskes i Milano også for sin nestekjærlighet overfor dem som var fengslet for gjeld. Hans utdeling av brød til de fattige ble berømt, og etter hans død ble slike brød kalt «St. Galdinos brød». I presteskapet tvang han gjennom disiplin, ettersom de uunngåelig hadde forfalt i de vanskelige tidene de hadde gjennomlevd. Hans klokskap og veltalenhet, som først hovedsakelig ble rettet mot å lege skismaet, ble deretter rettet mot å gjendrive læren til katarene, som da var svært utbredt i Lombardia.

Slitet og prøvelsene ødela hans helse, men hans besluttsomhet i utøvelsen av embetet var så stor at han regnes som en av Milanos beste erkebiskoper. Den siste dagen av sitt liv var han for svak til å feire messen i kirken Santa Tecla, som da var metropolittkatedral, men likevel klarte han å holde en imponerende preken mot katarene, som ble betraktet som heretikere av ortodokse katolikker. Men anstrengelsen ble for mye for ham. Han mistet bevisstheten før han rakk å forlate prekestolen, og han døde idet messen sluttet. Dette skjedde den 18. april 1176. Han ble gravlagt i katedralen Santa Tecla. Samme år vant Den lombardiske liga slaget ved Legnano, og pave Alexander III utropte Galdinus til helgen. Hans første biograf var munken Ilarione, hans samtidige.

På grunn av rivningen av den gamle katedralen i 1461, brakte erkebiskop Carlo I da Forlì av Milano (1457-61) hans levninger til den nye katedralen, Santa Maria Nascente, best kjent som il Duomo. Kardinal Karl Borromeus, erkebiskop av Milano (1564-84), plasserte i 1578 hans levninger sammen med andre relikvier i høyalteret i krypten. I 1940 satte den salige kardinal Alfred Ildefons Schuster OSB, erkebiskop av Milano (1929-54), sammen relikviene og plasserte dem under alteret som var vigslet til Madonna dell’Albero i venstre tverrskip i katedralen. Der æres hans relikvier fortsatt. En del av relikviene har siden 1582 vært i Bologna.

Galdinus’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum er dødsdagen 18. april:

Medioláni in Langobárdia, sancti Galdíni, epíscopi, qui civitáti propter bella impérii evérsæ instaurándæ stúduit et, contióne advérsus hæréticos hábita, spíritum Deo réddidit.

I Milano, den hellige Galdinus, biskop, som arbeidet for å gjenopprette den ødelagte byen på grunn av krigene i imperiet og returnerte sin sjel til Gud etter å ha avsluttet en preken mot heretikerne.

I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum var teksten litt kortere:

Medioláni sancti Galdíni, Cardinális et eiúsdem civitátis Epíscopi, qui, concióne advérsus hæréticos expléta, spíritum Deo réddidit.

I Milano, den hellige Galdinus, kardinal og biskop av den byen, som ved avslutningen av en preken mot heretikere, ga opp sin sjel til Gud.

Hans minnedag feires spesielt i kirker som følger den ambrosianske ritus. Den er obligatorisk minnedag i erkebispedømmet Milano og i den ambrosianske delen av bispedømmet Lugano. I litaniene i den ambrosianske ritus er hans navn assosiert med de hellige Ambrosius (~339-97) og Karl Borromeus (1538-84) som en av byens viktigste skytshelgener. Han er også skytshelgen for Lombardia. Da italieneren Bartolomeo Romilli i 1847 ble utnevnt til erkebiskop av Milano etter at den østerrikske Karl Kajetan von Gaisruck døde, ble tre triumfbuer reist av milaneserne, viet til Ambrosius, Karl Borromeus og Galdinus.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler, Butler (IV), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Delaney (1), Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, findagrave.com, cardinals.fiu.edu, chiesadimilano.it – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. desember 1997 – Oppdatert: 3. juni 2020