Den hellige Galla av Roma (~500-~550)

Skytshelgen for enker

Den hellige Galla ble født rundt år 500 i Roma. Hun var datter av Symmachus den yngre (Quintus Aurelius Memmius Symmachus), som var konsul i Roma i 485. Konsulens oldefar var den berømte byprefekten Symmachus, som i motsetningene mellom kristne og hedninger på 300-tallet representerte interessene til det hedenske senatet, men hans etterkommere konverterte til den kristne tro. Symmachus den yngre var en lærd og rettskaffen patrisier som urettmessig i 525 ble dømt til døden for en anklage om forræderi og henrettet av den gotiske kong Theoderik den store (471-526). Symmachus etterlot seg tre døtre. I tillegg til Galla var det Proba og Rusticiana, som var gift med den hellige filosofen Boëthius (d. 524).

Galla giftet seg med en ung og fremtredende romersk borger som vi ikke kjenner navnet på, men hun ble enke etter mindre enn ett års ekteskap. Familien ville at hun skulle gifte seg igjen, men i stedet ønsket hun å vie seg til Gud. Hun var en velstående kvinne, så hun bestemte seg for å trekke seg tilbake til Vatikanhøyden, hvor hun grunnla et hospital og en kommunitet av konsekrerte kvinner ved Peterskirken. Der levde hun som eneboer i en liten hytte, hvor hun viet seg omsorgen for de syke og trengende. Folket berømmet henne for hennes nestekjærlighet. Dette klosteret ble identifisert med klosteret San Stefano for benediktinske nonner av den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922).

Legenden forteller at Galla den 17. juli 524 bespiste tolv fattige. Da skal engler ha brakt et undergjørende Mariabilde til hennes celle. Dette bildet skulle senere spille en betydelig rolle i byen Romas historie i tider med pest. En annen overlevering sier at da en alvorlig pest hjemsøkte Roma i 524, fikk Galla en Mariavisjon. Dette ga hun beskjed om til den hellige pave Johannes I (523-26), som straks skyndte seg til hennes hus, hvor allerede mange mennesker hadde samlet seg på grunn av den mirakuløse åpenbaringen. Der ga to engler paven et Mariabilde, som han velsignet menneskemengden med, og dermed var det slutt på pestepidemien. Deretter levde Galla sammen med det mirakuløse Mariabildet i sin celle.

Det mirakuløse bildet ble senere oppbevart i kirken Santa Galla, som nå gjerne kalles Santa Galla Antiqua («Den gamle kirken S. Galla»). Denne kirken, som var bygd over hennes foreldres hus, lå nær Porticus Octaviæ, noe som ga kirken og Mariabildet det alternative navnet Santa Maria in Portico. Kirken lå ved Piazza Montanara i retning Piazza Bocca della Verità i bydelen (rione) Ripa (lat: «elvebredd»), som omfatter Aventinerhøyden og området ned mot Tiberen, inkludert Tiberøya.

Under en pest i 1656 (eller 1658) ble bildet som soning båret i prosesjon gjennom byens gater, og dette stanset epidemien på mirakuløst vis. Pave Alexander VII (1655-67) ble interessert, og han gikk med på at en ny kirke skulle bygges av byen Roma som en helligdom for dette bildet. Av en eller annen grunn valgte man at den nye kirken skulle erstatte en nylig restaurert sognekirke et stykke unna ikonets originale hjem. Kirken ble tegnet av Carlo Rainaldi (1611-91) og bygd mellom 1659 og 1667 i senbarokk stil. Kirken har navnet Santa Maria in Campitelli, men kalles også Santa Maria in Portico (Campitelli) etter bildets alternative navn. Konsekrasjonen av den nye kirken fant sted først i 1728, og den uvanlige forsinkelsen kan ha skyldtes gjeld etter byggingen, eller forsinkelser i ferdigstillelsen av interiøret. Kostnadene ble dekket av byens råd, ikke av bispedømmet, noe som kan ha bidratt til forsinkelsen.

Kirken Santa Maria in Campitelli har alltid siden hatt den doble funksjonen som sognekirke og mariansk helligdom. Det berømte bildet befinner seg nå over høyalteret i denne kirken. Det lille bildet er omgitt med så mye gull at det er vanskelig å se hva det forestiller. Kirken har også spilt en rolle i historien om de katolske Stuartene som gjorde krav på den engelske tronen. Den siste katolske kongen av England, Jakob II (James) (1685-88), ble avsatt og landsforvist i det engelskmennene kaller The Glorious Revolution i 1688. Etter hans død i 1701 var det hans sønn James Francis Edward Stuart (1688-1766) som var katolsk tronpretendent («Jakob III») med tilnavnet The Old Pretender. Hans sønn, Henry Benedict Stuart, var kardinaldiakon av denne kirken fra 1747 til sin død i 1807, og helt fra denne tiden har kirken vært et sentrum for en bevegelse for konversjonen av England.

I 1926-30 ble det livlige området rundt kirken Santa Galla Antiqua nærmest fullstendig revet av Mussolinis regime for å gi plass til Via del Mare, en ny vei som knyttet byens sentrum til den sørlige delen av Roma og videre til Lido di Ostia, byens moderne strand. Mens den nærliggende kirken San Niccolò in Carcere ble betraktet som bevaringsverdig fordi den inkorporerte deler av gamle templer, ble kirken Santa Galla sett på som en av mange uinteressante barokkirker. Så den ble revet i 1928. Rester av det tilknyttede hospitalkomplekset overlevde til 1935, da de ble erstattet av den store administrasjonsbygningen Palazzo dell’Anagrafe for byen Roma. Piazza Montanara forsvant også i denne prosessen. De to engleskulpturene av Gian Lorenzo Bernini ble brakt til Peterskirken

Den fascistiske regjeringen tilbød seg å betale for en ny kirke som kompensasjon for den nedrevne kirken. Så det ble bygd en ny kirke i et annet område i Roma, ved Circonvallazione Ostiense (ringveien) nr 195 i bydelen Garbatella i quartiere (distriktet) Ostiense. Ostiense er Romas tiende distrikt, identifisert ved initialene Q. X. Den nye kirken Santa Galla ble tegnet av arkitekten Tullio Rossi og ble konsekrert i 1940. Deretter ble det opprettet et nytt sogn hvor denne kirken ble sognekirke. Et orgel har fått den sentrale plasseringen i apsis bak det uvanlig lille alteret, noe som er en lite heldig løsning. Men selve orgelet er av svært høy kvalitet. Kirken ble i 2015 titularkirke for en kardinalprest. Den første og hittil eneste kardinalpresten er Daniel Fernando Sturla Berhouet SDB, erkebiskop av Montevideo. Bjelken over inngangsdøren har følgende inskripsjon: D[eo] O[ptimo] M[aximo], in honorem S[anctæ] Gallæ Vid[uæ], A[nno] D[omini] MCMXL.

Tilbake til Galla. Hun skal en gang ha helbredet en døvstum jente ved å velsigne noe vann som hun ga til jenta for å drikke. Etter mange år fikk hun brystkreft og ble sengeliggende. Hun hadde to lys brennende ved enden av sengen hver natt, for som Gregor forklarer, hun «hatet mørket og var en venn av lyset, både fysisk og åndelig lys». Det var mellom disse to lysene at den hellige apostelen Peter en natt viste seg for henne i en visjon. Den døende nonnen spurte: «Er mine synder tilgitt?», og apostelfyrsten smilte og nikket og svarte: «De er tilgitt. Kom.» Men Galla ba ham: «Jeg ber deg om å la søster Benedikta komme med meg». Peter svarte: «Søster Benedikta vil følge deg om tretti dager». Galla døde tre dager senere, og tretti dager senere døde hennes hellige venninne Benedikta – det var rundt 550.

Gallas liv og død har fått et eget kapittel i den hellige pave Gregor I den stores (590-604) «Samtaler» (bok IV, kap 13):

Hvorledes Guds tjenerinne Galla gikk bort

Jeg synes ikke jeg bør forbigå noe som er blitt meg fortalt av troverdige personer. I gotertiden¹ var det en adelig ung pike her i byen, Galla, datter av konsulen og patrisieren Symmachus, som ble giftet bort som ung og som i løpet av ett år ble enke. Enda både hennes alder og hennes formue, og ikke minst denne verdens smiger, innbød til nytt ekteskap, valgte hun i stedet å bli forenet med Gud i en åndelig formeling, der man begynner med sorg, men ankommer til de evige gleder – heller enn et verdslig bryllup, som alltid begynner med glede, men ender i sorg. Nå var hun fysisk sett veldig kraftig, og legene sa at hvis hun ikke igjen vendte tilbake til en manns favntak, ville hun mot naturens orden få skjeggvekst; hvilket også skjedde. Men den hellige kvinnen var ikke redd for å bli vansiret i det ytre. Det var den himmelske Brudgoms skjønnhet hun elsket, så hun var ikke redd for å bli stygg i det som Han ikke brød seg om. Kort sagt, etter mannens død la hun av sine verdslige klær og gav seg selv over til den Allmektiges tjeneste i klosteret knyttet til Peterskirken.² Der hengav hun seg i mange år med hjertets enfoldighet til bønn og hjelp til de fattige med enorme almisser. Da den Allmektige Gud så ønsket å belønne henne for hennes tjenester, rammet Han henne med brystkreft. Om natten pleide to kandelabre å være tent ved hennes seng; venn av lyset som hun var, så mislikte hun ikke bare åndelig mørke, men også nattens naturlige mørke! En natt hun lå der trett av sin sykdom, så hun Apostelen Peter stå ved sengen mellom de to kandelabrene. Hun ble ikke lamslått av frykt, men jublet med kjærlighetens dristighet imot ham: «Hvordan er det, min Herre; er mine synder blitt tilgitt?» Med det vennligste ansiktsuttrykk nikket han og sa: «Ja, de er tilgitt; kom.» Men siden det var en nonne der i klosteret som hun var spesielt glad i, la Galla straks til: «Jeg ber om at søster Benedikte må komme med meg.» Men Peter svarte: «Nei, men en annen søster vil komme med deg; hun som du ber om, vil komme en måned senere.» Herpå forsvant visjonen av Apostelen med budskapet. Men Galla tilkalte straks klosterets abbedisse og fortalte henne hva hun hadde sett og hørt. Etter to dager døde hun og den søsteren som var blitt nevnt; mens Benedikte døde tredve dager senere. Minnet om dette bevares i klosteret ennå i dag; de yngre som nå er nonner der, forteller det som noe som er blitt overlevert dem av de fordums mødre, ganske som om de selv i sin tid hadde vært tilstede ved et så stort mirakel.

¹ Goterkongen Totila herjet i Italia i 540-årene. For Gregor ligger dette altså 50-60 år tilbake i tiden.
² Den som keiser Konstantin den Store hadde bygget.

(Den hellige pave Gregor den store: Samtaler (Dialogi), IV.13,
oversatt til norsk av Dom Filip Dahl OCart (1935-2018), Aschehoug 2014)

Man mener at avhandlingen «Om enkestanden» (De statu viduarum) av den hellige biskop Fulgentius av Ruspe ble skrevet for henne. Den romerske kirken Santa Maria in Portico hevder å ha hennes relikvier. Et hospital i hennes navn ble åpnet på 1600-tallet. Det er sannsynlig at den romerske kirken som er kjent som San Salvatore de Gallia, er til minne om henne, og at da franskmennene flyttet sitt hospits til like ved denne kirken, ble det opprinnelige «Galla» ved en feil forandret til «Gallia».

Galla ble sent tatt inn i Martyrologium Romanum da det ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker. Hennes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 6. april:

Romæ, sanctæ Gallæ, quæ, fília Sýmmachi cónsulis, cóniuge defúncto, apud ecclésiam Sancti Petri multos annos oratióni, eleemósynis, ieiúniis aliísque sanctis opéribus inténta permánsit; cuius felicíssimum tránsitum sanctus Gregórius papa Magnus descrípsit.

I Roma, den hellige Galla, datter av konsulen Symmachus, som etter ektemannens død, tilbrakte mange år ved Peterskirken viet til bønn, almisser, faste og andre hellige gjerninger; hennes svært velsignede bortgang ble beskrevet av den hellige pave Gregor den store.

Hennes minnedag i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum var 5. oktober, men teksten var omtrent den samme:

Romæ sanctæ Gallæ Víduæ, fíliæ Sýmmachi Cónsulis, quæ, viro suo defúncto, apud Ecclésiam beáti Petri multis annis oratióni, eleemósynis, ieiúniis aliísque sanctis opéribus inténta permánsit; cuius felicíssimum tránsitum sanctus Gregórius Papa descrípsit.

I Roma, den hellige Galla, enke, datter av konsulen Symmachus, som etter at ektemannens død, tilbrakte mange år ved Peterskirken, viet til bønn, almisser, faste og andre hellige gjerninger; hennes svært velsignede bortgang ble beskrevet av den hellige pave Gregor.

På noen avbildninger har hun skjegg, noe hun skal ha anlagt på mirakuløst vis for å beskytte seg mot friere som ung enke. Som vi så, mente pave Gregor at hun fikk skjeggvekst fordi hun valgte å leve i sølibat.

Rituskongregasjonen innførte en fest for åpenbaringen av Mariabildet som ble feiret i Roma den 17. juli. Oppe på Berninis kolonnader på Petersplassen står det til sammen 140 statuer, og statue nr 116 på kolonnadens venstre (søndre) arm viser den hellige Galla av Roma. Galla regnes som skytshelgen for enker.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (X), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Delaney, Delaney (1), Bunson, Schauber/Schindler, MR1956, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, Butler 1866, zeno.org, Saint Peter’s Basilica Info, romanchurches.fandom.com, santamariainportico.it – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 28. desember 1997 – Oppdatert: 24. juni 2020