Den salige Gjertrud av Altenberg (1227-1297)

Minnedag: 13. august

Den salige Gjertrud (Gertrude; lat: Gertrudis) ble født den 29. september 1227 i Wartburg i Thüringen i Tyskland. Hun var tredje og yngste barn av den salige Ludvig IV (1200-27), landgreve av Thüringen og Hessen, og den hellige Elisabeth av Ungarn (1207-31). Gjennom sin mor tilhørte hun den ungarske kongefamilien Árpád, som var rik på helgener, som den hellige kong Stefan I av Ungarn, hans sønn, den hellige Emerik av Ungarn, den hellige kong Ladislas av Ungarn og den hellige Margareta av Skottland.

Gjertrud ble født atten dager etter at hennes far den 11. september 1227 døde av pesten i Otranto, der han var etter å ha sluttet seg til sin slektning keiser Fredrik IIs (1212-50) korsfarere i Apulia. Før Ludvig dro, hadde han blitt enig med sin hustru om at dette barnet skulle vies til tjeneste for Gud som takk for de lykkelige årene de hadde hatt sammen. Hvis det ble en gutt, skulle han slutte seg til premonstratenserkannikene i Rommersdorf, og hvis det ble en jente, skulle hun slutte seg til kanonissene i Altenberg nær Wetzlar.

Etter Ludvigs død er det usikkert hva som skjedde. En versjon forteller at Ludvigs yngre bror Henrik Raspe overtok makten i Thüringen, først som regent for Elisabeths mindreårige sønn, men at han senere ville ha makten selv. Han stilte svigerinnen overfor valget om enten å tilpasse seg livet ved hoffet eller forlate Wartburg uten midler. Elisabeth nølte ikke, hun verken ville eller kunne tilpasse seg praktutfoldelsen og sløseriet ved hoffet. En versjon sier at hun deretter frivillig forlot slottet, men det hevdes også at hun måtte forlate Wartburg midt på vinteren, med tre små barn, Gjertrud ved brystet.

Den salige Gjertrud av Altenberg. Glassmaleri i valfartskirken St. Nikolaus in Koblenz-ArenbergElisabeth deltok ved mannens høytidelige begravelse i klosterkirken i Reinhardsbrunn. Etter å ha sørget for sine tre barn, trådte hun i 1228 inn som tertiar i fransiskanernes tredjeorden, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, men fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.

Noen av Elisabeths biografer kritiserer at hun forlot sine barn. Det er umulig å vite hva hun tenkte, men hun kan ha ønsket at barna ikke skulle lide, og det kan være at det faktum at hun selv ble sendt bort fra foreldrene som svært liten, gjorde det lettere for henne å gjøre det samme selv.

Elisabeth hadde satt seg under ledelse av den strenge og fullstendige ufølsomme munken Konrad av Marburg. Han insisterte på at Gjertrud skulle overlates til kanonissene i Altenberg ved Wetzlar i Hessen, som tilhørte premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Gjertrud ble brakt dit i 1228, før hun var to år gammel, og der fikk hun sin utdannelse.

Elisabeth ble husket av kommuniteten i Altenberg for sine besøk til den unge datteren, og under disse besøkene spant hun ull sammen med søstrene. Elisabeth døde den 17. september 1231, bare 24 år gammel, og da skal hun ha vist seg i Gjertruds rom i Altenberg, strålende og smilende. Den åtteårige Gjertrud ble brakt fra Altenberg til Marburg for å være til stede ved morens helligkåring i mai 1235. Altenberg ble fremtredende blant de religiøse husene som var mest aktive i å fremme Elisabeths kult.

Da Gjertrud var gammel nok til å bestemme selv, var altså begge foreldrene for lengst døde, men hun ratifiserte deres beslutning og ble formelt opptatt i ordenen. Hun fikk hele sin utdannelse i Altenberg, og allerede som 21-åring ble hun i 1248 valgt til den tredje abbedissen i Altenberg og styrte klosteret i et halvt århundre. Hun brukte en arv som hun fikk fra sin onkel, markgreve Dietrich I av Meissen, til å bygge en ny kirke i klosteret viet til Jomfru Maria og erkeengelen Mikael, i gotisk stil etter modell av kirken i Marburg. Hun bygde også et almissehus for de fattige, som hun drev selv, og et gjestehus i tilknytning til klosteret. Hun skal ha benyttet seg lite av sin høye stand, og når det gjaldt fromme gjerninger og botsøvelser, kunne hun ikke skjelnes fra de andre nonnene. Under hennes veiledning forlot mange adelskvinner verden for å slutte seg til den blomstrende kommuniteten i Altenberg.

Gjertrud hadde profetiske og helbredende evner og var en mystiker. Hun hadde også en spesiell evne til å forsone fiender. Hun var også kjent for sine strenge botsøvelser. I fastetiden sov hun på halm, og i Den stille uke sov hun rett på gulvet. Under det syvende korstog (1248-54) minnet Gjertrud sin far ved høytidelig å binde seg og kommuniteten til konstant støtte, med bønn og bot, til anstrengelsene for å vinne tilbake og beskytte de hellige stedene. Da pave Urban IV (1261-64) oppfordret til et nytt korstog, fikk Gjertrud hans tillatelse til at hennes søstre kunne bære korsfarerkorset og delta i korstoget gjennom bønn og botsgjerninger. Sammen med søstrene i klosteret og mange adelskvinner samlet hun inn penger for å utruste ridderne.

Da samme pave Urban IV i 1264 utstedte en bulle som innførte festen for Kristi legeme og blod i universalkirken, ble dette møtt med omfattende motstand, og mange steder ble bullen ignorert i femti år, inkludert i selve Roma. Gjertrud var derimot i 1270 en av de første i Tyskland som fikk tillatelse til å feire denne festen i sitt kloster med stor høytid. Da dominikaneren Dietrich skrev sin biografi om Elisabeth i 1289, noterte han at Gjertrud fortsatt var i live.

Etter en alvorlig sykdom døde Gjertrud den 13. august 1297 i Altenberg, nesten sytti år gammel og i sitt femtiende år som abbedisse. Hun ble bisatt i klosterkirken i Altenberg. Hun ligger i dag i en grav i koret i klosterkirken i Altenberg ved Solms-Oberbiel. Gravsteinen fra 1334 bærer innskriften:

ANNO DOMINI MCCXCVII IN DIE BEATI YPOLITI OBIIT BEATA GERTRVDIS FELIX MATER HVIVS CONVENTVS FILIA SANCTE ELISABET LANDGRAVIE THURINGIE

(«I det Herrens år 1297 på den salige Hippolyts dag [13. august] døde den salige Gjertrud, dette klosters lykkelige mor, datter av den hellige Elisabeth, landgrevinne av Thüringen»).

Gjertruds grav i klosterkirken i AltenbergAllerede i en bulle av 18. desember 1311 innvilget pave Klemens V (1305-14) avlat på hennes dødsdag og tillot hennes kult, selv om denne bullens autentisitet betviles av noen. Det er ikke overlevert noen bevis på en umiddelbar formell saligkåring, men gravinnskriften fra 1334 nevner henne allerede som salig. En angivelig saligkåring av Gjertrud i 1348 av pave Klemens VI (1342-52) beror på en moderne forfalskning Hennes kult som salig ble definitivt stadfestet av pave Benedikt XIII (1724-30) den 22. januar og 8. mars 1728 sammen med en rekke andre premonstratensere (dette nevnes imidlertid ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999).

Gjertruds minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 13. august:

In monastério Aldenburgénsi in terra Vocatórum Germániæ, beátæ Gertrúdis, abbatíssæ ex Ordine Præmonstraténsi, quæ adhuc puéllula a matre sancta Elísabeth, regina Hungáriæ, hoc in loco Deo obláta est.

I klosteret Altenberg nær Wetzlar i Tyskland, den salige Gjertrud, abbedisse fra premonstratenserordenen, som da hun fortsatt var et barn, ble ofret til Gud på dette sted av sin mor, den hellige Elisabeth, dronning av Ungarn [sic].

På denne dagen arrangerer den katolske menigheten en valfart til Gjertruds grav i dagens evangeliske klosterkirke. De lutherske diakonissene som i dag bebor klosteret i Altenberg, ærer fortsatt hennes minne. Gjertrud avbildes med adelskrone, en abbedisses brystkors og en monstrans til minne om hennes hengivenhet for Corpus Christi, ofte sammen med en løve, som etter overleveringen alltid skal ha stått til tjeneste for henne. Gjertrud brakte tallrike relikvier av sin mor Elisabeth til Altenberg, blant dem et kostbart armrelikvar. Det ble i 1803 brakt til Bendorf av den siste nonnen til fyrsten av Sayn-Wittgenstein-Sayn, en direkte etterkommer av Elisabeth, hvor det fortsatt befinner seg. Se Acta Sanctorum, August, vol. iii.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VIII), Benedictines, Schauber/Schindler, MR2004, CE, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, premontre.org, praemonstratensis.co.uk, postulatio.info, canonline.org, katolikus.hu, kincseslada.hu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 21. mars 2009 – Oppdatert: 24. mars 2016

av Webmaster publisert 22.03.2009, sist endret 24.03.2016 - 14:56