Den salige Gilbert av Neuffontaines (~1076-1152)

Den salige Gilbert ble født rundt 1076 i Auvergne i Frankrike. Han stammet fra adelsfamilien Courtenay og ble utdannet som ridder ved hoffet til kong Ludvig VI den Tykke (1108-37) og kong Ludvig VII den Yngre (1137-80). Der utviklet han sine evner som en from adelsmann, dyktig diplomat og en aggressiv kriger.

Etter hvert slo han seg ned på familiens eiendommer i Auvergne sammen med hustruen, den salige Petronilla (Péronelle), og datteren, den salige Pontia (Poncia, Ponzia). Gilberts hjem var i nærheten av klosteret Dilo, som tilhørte premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Abbed Ornulf ble Gilberts åndelige veileder.

Den 1. desember 1145 utstedte den salige cistercienserpaven Eugenius III (1145-53) en bulle som proklamerte Det andre korstog (1147-49), og han fikk entusiastisk tilslutning fra den hellige abbed Bernhard av Clairvaux (1090-1153). Abbed Ornulf (Ornifius) oppmuntret Gilbert til å svare på kallet om å gripe til våpen. Gilbert sluttet seg til hærene til kong Ludvig VII av Frankrike (1137-80) og den tyske kongen Konrad III (1138-52), og de dro gjennom Ungarn og Konstantinopel til Det hellige Land.

Gilbert oppdaget raskt at de kristne troppenes største fiende ikke var de vantro, men mangelen på disiplin og tro blant korsfarerne selv. To ganger ble den enorme hæren ført inn i bakhold som et resultat av at deres egne soldater ble bestukket av sarasenerne (middelalderens betegnelse på muslimer; det kommer antakelig av et arabisk ord som betyr «de fra øst»). Faktisk ble hæren så demoralisert at både konge og keiser søkte etter nytt og friskt lederskap. Gilbert ble valgt til å være en av hærens øverste kommandanter. Med sin militære dyktighet og åndelige innsikt hjalp han til med å lede hæren til en av deres få overveldende seire over sarasenerne på veien mellom Efesos og Jerusalem.

Etter to år vendte Gilbert hjem. Men han var fylt av tristhet og avsky over ånden i den verden han hadde møtt utenlands, så han bestemte seg for å velge et religiøst liv. Etter råd fra abbed Ornulf og med tillatelse fra hustruen og datteren trakk han seg tilbake til ødemarken i Neuffontaines, og der bygde han et hospital for de fattige. Med hjelp fra abbed Ornulf utviklet dette seg til slutt til klosteret Neuffontaines (Neuffons). Den salige abbed Hugo av Fosses (ca 1093-1164) i Prémontré utnevnte senere Gilbert til den første abbed av Neuffontaines.

I mellomtiden hadde han for hustruen Petronilla og datteren Pontia reetablert det norbertinske klosteret Aubeterre. Dette klosteret var grunnlagt rundt 950-970 som et hus for benediktinernonner, og på begynnelsen av 1100-tallet sto det i fare for å gå under om ikke Gilbert hadde vitalisert det. Der trådte Petronilla og Pontia inn sammen med en gruppe unge kvinner. De tok opp premonstratensernes skikker og satte seg under Neuffontaines beskyttelse. Petronilla ble den første priorinnen i Aubeterre, og da hun døde, ble hun etterfulgt av Pontia.

Abbed Gilbert tilbrakte resten av sine dager i omsorg for de fattige og syke med stor kjærlighet. Det ble sagt at hvis hans tårer falt på et sår, ville det leges umiddelbart. Mødre pleide å bringe sine syke og deformerte barn til Gilbert, som velsignet dem. Fortsatt påkalles han for å helbrede syke barn.

Gilbert døde den 6. juni 1152 i Neuffontaines (?), og i henhold til sitt eget ønske ble han gravlagt på fattigkirkegården. I 1612 ble hans relikvier skrinlagt, og etter at de var tapt en tid, ble de gjenfunnet i klosteret i oktober 1645. Relikviene ble overført for større sikkerhet til Saint-Didier i 1791, men likevel gikk de tapt i tumultene i Den franske revolusjon.

Hans kult ble stadfestet av pave Benedikt XIII (1724-30) den 22. januar og 8. mars 1728 sammen med en rekke andre premonstratensere, men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en oversikt over alle salig- og helligkåringer fra 1588 til 1999. Hans minnedag er dødsdagen 6. juni, men 7. juni og 24. eller 26. oktober (translasjonsdagen i 1645) nevnes også. På avbildninger tramper han på skjold og sverd.

Både Petronilla og Pontia døde i hellighets ry, og har en felles minnedag den 16. mai, men i motsetning til Gilbert hadde de ingen offentlig kult.