Den hellige Georg Preca (1880-1962)

Den hellige Georg Preca (mt: Ġorġ; eng: George; it: Giorgio) ble født den 12. februar 1880 i Valletta, hovedstaden på Malta. Han ble døpt den 17. februar i sognekirken Vår Frue av Porto Salvo i Valletta. Han var den syvende av ni barn i en dypt kristen maltesisk middelklassefamilie. Faren, Vincent Preca, var først kjøpmann og deretter helseinspektør, mens hans mor, Natalina Ceravolo, var lærer. I 1888 flyttet familien Preca til Hamrun (Ħamrun), en hurtig voksende by ikke langt fra Valletta. Georgs barndom var normal, men han vokste opp som et sykelig barn. Han mottok sin første kommunion og ble fermet (konfirmert) i sognekirken St. Cajetan.

En dag da han var sytten år gammel, gikk Georg langs Maglio-hagene (Il-Mall) i Floriana. Han møtte en av sine gymnaslærere, p. Ercole Mompalao, som sa til ham: «Preca, når du blir voksen, vil mennesker som ærer Gud, bli dine venner og du deres. Du vil finne lykken gjennom dem og de gjennom deg». Etter gymnasstudiene begynte Georg på seminaret på Malta med det mål å bli prest.

På seminaret utmerket han seg, spesielt i latin. Hans skriftefar, p. Aloisius Galea, døde den 8. april 1905. Georg pleide å fortelle om hvordan p. Galea viste seg for ham få dager senere og sa til ham: «Gud har utvalgt deg til å undervise sitt folk». Georg ble begeistret for denne ideen og skrev en regel på latin som han ville sende til den hellige pave Pius X (1903-14) for godkjennelse. Han så for seg grupper på syv permanente diakoner i hvert sogn som kunne hjelpe biskopene i arbeidet med folkets religiøse dannelse. Med hjelp fra legmedarbeidere skulle de være ansvarlig for formasjonen av Guds folk, som hadde trengende behov for katolsk undervisning.

Det var på denne tiden (1905-06) at Georg møtte en gruppe unge mennesker i Hamrun og inviterte dem til å begynne å være til stede på hans åndelige foredrag. Kort etter modifiserte han sitt prosjekt ved å starte oppbyggingen av denne gruppen av unge menn som deretter skulle bli i stand til å instruere andre. Han tok seg spesielt av deres leder, den unge verftsarbeideren Eugenio Borg, og begynte å forklare Johannesevangeliet for ham. Han forklarte spesielt grundig betydningen av Jesu Kristi hellige lidelse etter Johannesevangeliet. Senere ble Eugenio Borg den første generalsuperioren for det selskapet Georg grunnla, og han var kjent for sin hellighet da han døde i 1967.

P. Preca preker

Noen uker før Georg skulle prestevies, ble han alvorlig lungesyk, og hans lege mistet alt håp om at han ville komme seg. Men han ble frisk, og senere tilskrev han sin helbredelse til den hellige Josef. Sykdommen etterlot imidlertid hans venstre lunge permanent svekket. Han ble presteviet den 22. desember 1906 av biskop Pietro Pace, og p. Preca, eller Don Georg (Dun Ġorġ), som han alltid har vært kjent som på Malta, feiret sin første messe i sognekirken St. Cajetan i Hamrun på juledag.

I flere uker etter ordinasjonen gikk Georg aldri ut av huset bortsett for å feire messe. Deretter pleide han å trekke seg tilbake til et lite rom på taket hvor han ble værende hele dagen, hensunket i meditasjon og kontemplasjon. Mot slutten av januar 1907 inviterte han den lille gruppen av unge mennesker til et åndelig foredrag den 2. februar i kirken Ta'Nuzzu i Hamrun.

Deretter leide den lille gruppen et lite rom i Fra Diegus gate nr 6 i Hamrun. Den 7. mars samlet de seg for første gang i det lille rommet, ribbet for alt, men rikt i broderlig kjærlighet og sunn instruksjon. Disse to datoene markerer starten for «Selskapet for Kristen lære» (Societas Doctrinae Christianae – SDC), som Georg opprinnelig ga navnet Societas Papidum et Papidissarum («Selskapet av pavens sønner og døtre»). I mellomtiden ble det nedslitte rommet hvor de møttes, spøkefullt kjent som «museum», og dette kjælenavnet festet seg ved gruppen selv. Grunnleggeren hadde ikke noe annet valg enn å tenke ut et akrostikon på latin, og han kom opp med mottoet M.U.S.E.U.M. etter den latinske setningen: Magister, Utinam Sequatur Evangelium Universus Mundus («Gud, gi at hele verden må følge evangeliet»). Dette var en gruppe legfolk som levde eksemplariske liv, velutdannet i prinsippene for den katolske tro og sendt ut for å undervise folket i troen. I 1910 grunnla han den kvinnelige grenen av selskapet med hjelp av Giannina Cutajar, som senere ble den første generalsuperioren for denne grenen.

Ikke alle forsto p. Precas visjon, og noen snudde til og med hans intensjoner på hodet. Å gjøre Bibelen og teologien fattbar for arbeidere og legfolk var virkelig noe nytt på begynnelsen av det 20. århundre. Enda mer bestyrtelse vakte p. Precas visjon om å utdanne legmenn og legkvinner og sende dem ut for å forkynne Guds ord til alle i offentligheten. I 1909 fikk Georg ordre om å stenge alle sine sentre, og han lystret uten å klage. Sognene protesterte da til biskopen, og ordren ble trukket tilbake av generalvikar Salvatore Grech. Fra 1914 til 1915 dukket det opp flere svertende artikler om MUSEUM i visse maltesiske aviser, men Georg påla sine medlemmer å love å ikke å reagere. I 1916 beordret biskop Maurus Caruana OSB av Malta (1915-43) en undersøkelse av Selskapets arbeid, og den viste seg å være til Georgs fordel.

Det var rundt 1910 at Dun Ġorġ hadde en svært mektig mystisk opplevelse som han alltid refererte til som «den ekstraordinære visjonen av Jesusbarnet». En morgen passerte han i nærheten av Marsa-korset da han plutselig så en tolvårig gutt som dyttet en lav kjerre med en veske full av gjødsel. Gutten vendte seg mot Georg og beordret ham bydende: «Gi meg en hånd». Straks Georg la hånden på kjerren følte han en intens åndelig sødme, og han kunne aldri huske hvor de gikk eller hva som hendte med den unge gutten. Han forsto imidlertid senere at gutten var Jesus og at Herren ba ham og hans ledsagere om å hjelpe ham med å gjødsle Herrens åker og vingård med sunn lære og formasjon.

p. Precas dåp

p. Preca og sjømenn

p. Preca underviser barn

p. Preca forbereder preken

p. Preca preker

Den 12. april 1932, 25 år etter selskapets begynnelse, ble p. Precas selskap og dets regel approbert av biskopen av Malta, Dom Maurus Caruana OSB, og dermed var det kanonisk opprettet. Siden de statlige skolene var få og skolegang ikke var obligatorisk, begynte SDCs Sentre for katolsk instruksjon å åpne fra et sogn til et annet.

Den religiøse instruksjonen av folket var svært nødvendig mange steder, for deres kristne liv var for det meste sentrert rundt sakramentene og folkelig fromhet uten mye fordypning i Kirkens lære. Barn og unge kom daglig til P. Precas sentre, og i tillegg til undervisningen tok kateketene dem med på utflukter og leker sammen. Helt fra starten ønsket p. Preca å undervise både unge og voksne, men først og fremst planla han utdannelsen av sine vigslete og sølibatære kateketer. Etter å ha undervist barn, unge og voksne, skal hans kateketer hver dag følge en times utdannelse sammen i hvert SDC-senter.

Den 21. juli 1918 trådte Georg inn i karmelittenes tredjeorden. Ved sin løfteavleggelse i 1919 valgte han navnet broder Franco, og han ønsket også at alle medlemmene av MUSEUM skulle bære det karmelittiske skapularet. Han hadde en sønnlig hengivenhet for Vår Frue av Gode Råd, og han fremmet bruk av Den mirakuløse medalje. Han ville at kirken i selskapets moderhus skulle vies til Vår Frue av Den mirakuløse medalje. Julaften 1921 organiserte selskapet den første «Demonstrasjon til ære for Jesusbarnet» i byene og landsbyene på Malta og Gozo, og dette arrangementet har senere blitt et typisk aspekt ved julefeiringen på øyene. P. Preca ville at alle barn som deltok i katekismeklassene skulle ta med seg hjem en liten krybbe eller statue av Jesusbarnet til jul.

P. Preca underviste også gjennom sine skrifter. Til tross for den språklige rivaliseringen på Malta mellom italiensk og engelsk, underviste og skrev p. Preca på maltesisk, de alminnelige menneskenes språk, slik at alle kunne forstå det. I alt ga han ut rundt 150 publikasjoner i bøker eller pamfletter om dogmer, moral og spiritualitet. Han skrev også utallige bønner til privat bruk for selskapets medlemmer og for folkelige andakter, og de avslører ham som en mystiker som hele tiden søker Gud i alle ting. Han hadde en spesiell hengivenhet til Inkarnasjonens mysterium og ordene i Johannesevangeliet (som han kalte «Den elskedes stemme»): Verbum Dei caro factum est! (Guds Ord ble til kjød – Joh 1,14).

Han forsvarte nidkjært den heder som man bare skyldte Gud, og han insisterte overbevisende på hvor stygg synden var. Han unnlot aldri å preke åpent om døden, dommen, helvete og himmelen. Han var dypt overbevist om Guds rettferdighet, men forkynte på rørende vis Herrens uendelige nåde. Han var også en skriftefar som var svært etterspurt for sine trøstende ord. Det synes til og med som om Gud brukte p. Precas tjeneste for noen tilfeller av helbredelse. Ennå i dag er hans spiritualitet levende og kallene i hans selskap er også mange. På 1950-tallet sendte han selv seks medlemmer for å evangelisere i Australia, og i øyeblikket har SDC sentre i Sudan, Kenya, Peru, London og Albania. Det er nå rundt 110 sentre og rundt 1100 medlemmer, både menn og kvinner, som lever i sølibat.

Den 19. mai 1951 la p. Preca ned grunnsteinen til skolen St. Mikael i Santa Venera. Den 2. oktober 1952 utnevnte Guds tjener pave Pius XII (1939-52) ham til pavelig æreskapellan med tittelen monsignore. P. Preca var dypt krenket. Han beholdt tittelen i seks år inntil pavens død i 1958. I 1955 velsignet han grunnsteinen til Den hellige Families institutt i Żabbar som senere huset medlemmer av SDC som levde i fellesskap og som hadde bodd i Żebbuġ siden etableringen i 1918. I 1957 feiret selskapet SDC sitt femtiårsjubileum, men p. Georg var motstander av enhver ytre feiring. Han sa: «Det er nok å synge Te Deum som takksigelse». Men hans medarbeidere overtalte ham til å tillate en beskjeden feiring som en oppmuntring til medlemmene. Han ønsket at dette året skulle bli en anledning til en dypere nærhet til Gud, så han ga ut sin velkjente Kollokwji ma' Alla eller Colloquies with God («Konferanser med Gud»), seksti korte, men dyptgående invokasjoner (påkallelser) som gir oss en god innsikt i p. Precas indre liv.

Samme år fikk han ideen til å legge flere mysterier til Rosenkransen, tatt fra Kristi offentlige liv. Han kalte dem «Lysets mysterier». Opprinnelig fikk han dem utgitt som en liten brosjyre til privat bruk for medlemmene av instituttet. Men de ble offentlig kjent på Malta gjennom to utgivelser i 1973 og 1987.

Da pave Johannes Paul II den 16. oktober 2002 begynte på det 25. år av sitt pontifikat, publiserte han det apostoliske brevet Rosarium Virginis Mariae (RVM). Med dette brevet åpnet han Rosenkransens år, som skulle vare fra oktober 2002 til oktober 2003. I dette brevet innførte paven også fem nye mysterier til Rosenkransen, som da hadde vært uforandret i over 400 år.

Disse mysteriene var begivenheter i Kristi offentlige virke mellom hans dåp og hans lidelse. Det er i disse årene at Kristi mysterium mest tydelig er et lysets mysterium: «Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys» (Joh 9,5) 1. De fem nye mysteriene fikk derfor navnet «Lysets mysterier», og paven la dem inn etter refleksjonen over Inkarnasjonen og Kristi skjulte liv (Gledens mysterier), og før fokuseringen på hans lidelses smerter (Smertens mysterier) og hans oppstandelses triumf (Herlighetens mysterier). Tidligere var Gledens mysterier foreslått brukt på mandag og torsdag, Smertens mysterier på tirsdag og fredag og Herlighetens mysterier på onsdag, lørdag og søndag. Paven foreslo å legge de nye mysteriene til torsdag, slik at det nye forslaget lød: Gledens mysterier på mandag og lørdag, Lysets mysterier på torsdag, Smertens mysterier på tirsdag og fredag og Herlighetens mysterier på onsdag og søndag.

Det er ikke kjent om paven tok ideen fra Georg Preca, men en sammenligning mellom hans forslag fra 1957 og pavens forslag i RVM viser stor likhet. Preca skal ha sendt sitt forslag til pave Pius XII (1939-58) i 1957, men det kan også hende at Johannes Paul II leste om Precas initiativ i forbindelse med saligkåringen av ham i 2001.

P. Precas forslag:

1: Da Vår Herre Jesus Kristus etter sin dåp i Jordan ble ledet ut i ørkenen.

2: Da Vår Herre Jesus Kristus viste ved ord og mirakler at Han er sann Gud.

3: Da Vår Herre Jesus Kristus forkynte Saligprisningene på fjellet.

4: Da Vår Herre Jesus Kristus ble forklaret på fjellet.

5: Da Vår Herre Jesus Kristus hadde sitt siste måltid med apostlene.

Pavens forslag:

1: Jesu dåp i elva Jordan (jf Matt 3,13-17 og paralleller)

2: Hans tilkjennegivelse ved bryllupet i Kana (jf Joh 2,1-12)

3: Hans forkynnelse av Guds rike og kall til omvendelse (jf Mark 2,3-13; Luk 7,47-48).

4: Hans forklarelse for apostlene på Taborfjellet, Lysets mysterium par excellence (jf Luk 9,28-36 og paralleller)

5: Hans innstiftelse av Eukaristien som det sakramentale uttrykk for Påskemysteriet (Luk 22,14-20)

Georg Preca døde om kvelden torsdag den 26. juli 1962 i sitt hus San Cajetan i landsbyen Santa Venera på Malta. Han hadde ønsket en enkel begravelse, men den ble et monument over hans verk, for rundt 20.000 mennesker strømmet til Hamrun for å få et siste glimt av en mann som var så høyt elsket, og de høyeste sivile og kirkelige myndigheter i landet deltok. Han ble gravlagt i krypten i kirken Vår Frue av Den mirakuløse medalje i Blata l-Bajda, og graven ble straks et valfartsmål.

Hans saligkåringsprosess ble innledet i 1975. Den 28. juni 1999 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. januar 2000 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det gjaldt den mirakuløse helbredelsen av Charles Zammit Endrich den 3. februar 1964, da hans løsnede retina ble leget etter at han la en relikvie av Dun Ġorġ under puten.

Den 7. juli 2000 ble Georgs kiste åpnet og hans jordiske rester funnet godt bevart. Den 21. april 2001 ble en glasskiste med hans levninger båret høytidelig til kapellet i selskapets moderhus i Blata il-Bajda. Pave Johannes Paul II saligkåret ham den 9. mai 2001 under sitt besøk i Floriana på Malta.

Det andre miraklet skjedde to måneder etter at Dun Ġorġ Preca ble saligkåret. Et nyfødt barn fikk leverkomplikasjoner bare få dager etter fødselen. Barnet ble undersøkt på St. Luke's Hospital på Malta og deretter overført til King College Hospital i London for videre behandling. Den 14. juli avgjorde legene at barnet bare kunne overleve med en levertransplantasjon. Det ble satt en dato for transplantasjonen, men så ble det oppdaget at donorens lever ikke var kompatibel.

På dette punktet vendte barnets familie seg til Gud gjennom bønn om Dun Ġorġ Precas forbønn. En hanske som var brukt ved ekshumasjonen av presten få måneder tidligere, ble også plassert på barnets kropp. Den 20. juli begynte barnets lever å fungere normalt, og etter ytterligere fire dager avgjorde legene at barnet ikke lenger trengte en levertransplantasjon. I dag er barnet en sunn og frisk femåring.

I juli 2002, ett år etter barnets mirakuløse helbredelse, åpnet det kirkelige tribunalet under ledelse av Msgr Arthur Said Pullicino en bispedømmeprosess for å studere tilfellet. Tribunalet avhørte 38 maltesiske vitner inkludert de medisinske ekspertene dr. Alfred Caruana Galizia og dr. Simon Attard Montalto. Tribunalet hørte også vitnemålet til professor dr. Anil Dhawan fra King's College Hospital, som bekreftet at det ikke finnes noen vitenskapelig forklaring på den plutselige forbedringen i barnets helse. Bispedømmeprosessen ble avsluttet den 19. juni 2004, da erkebiskop Joseph Mecieca signerte sakens dokumenter under en messe feiret i St. John's Co-Cathedral i Valletta. Dokumentene ble sendt til Roma, hvor Helligkåringskongregasjonen anerkjente den maltesiske prosessen som gyldig den 17. desember 2004. Kongregasjonens legekommisjon diskuterte saken den 23. februar 2006 og ga et positivt svar, og det samme gjorde kongregasjonens teologiske kommisjon den 30. oktober 2006. Hele dokumentasjonen ble fremlagt for biskopene og kardinalene i kongregasjonen, som konkluderte positivt den 9. januar 2007.

Den 14. februar 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet som anerkjente denne helbredelsen som et mirakel på den salige Georgs forbønn. Han ble helligkåret av pave Benedikt den 3. juni 2007 i Vatikanet sammen med tre andre. Han ble dermed Maltas første kanoniserte helgen. En ampulle blod som var tappet av Georg ved hans død i 1962, ble brakt til Roma for helligkåringen. Hans liturgiske minnedag er saligkåringsdagen 9. mai.