Den salige Gero av Strahov (d. 1160)

Den salige Gero (i mange kilder kalt Giezo) ble født på slutten av 1000-tallet eller på begynnelsen av 1100-tallet i Rhinland i det vestlige Tyskland. Han var først domkannik i Köln før han sluttet seg til premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble kannik i deres kloster Steinfeld i Eifel.

Den salige biskop Henrik Zdik av Olomouc (ca 1083-1150) var blitt kjent med premonstratenserne i Jerusalem, og han regnes som fremmer og medgrunnlegger av en rekke klostergrunnleggelser i Bøhmen og Morava. Hans mest berømte grunnleggelse var klosteret Strahov i utkanten av Praha, som var grunnlagt like før som et kloster foraugustinere. I 1143 gjorde han det med støtte fra hertug Ladislas II (Vladislav) av Bøhmen (1140-72) (konge fra 1158 til 1172 som Ladislas I) og hans hustru Gjertrud av Babenberg samt biskop Johannes I av Praha om til et kloster for premonstratensere.

I 1142 hadde biskop Henrik Zdik vært i Tyskland og vigslet da korrommet og to altere i klosterkirken i klosteret Windberg i nærheten av Straubing i Bayern, som var grunnlagt av greven av Bogen. Ofte nevnes det at Henrik i denne sammenheng reiste til Steinfeld i Eifel nær Köln, men dette kan ikke belegges. Imidlertid ba Henrik etter råd fra abbed Gebhard av Windberg, som stammet fra Rhinland, om at klosteret Strahov måtte bemannes med kanniker fra klosteret Steinfeld.

Prost Eberwin av Steinfeld sendte da en gruppe kanniker til Praha med Gero i spissen, og han ble klosterets første abbed fra 1143 til sin død. En samtidig, Jaroslas, beskriver Gero som en mann «full av autoritet og stor lærdom». Han lot innføre ordenens forskrifter og skaffet sitt hus et ry for hellighet. Det nye klosteret blomstret i løpet av kort tid i en slik grad at noen av dets medlemmer snart ble utnevnt til biskoper av Praha. Henrik kalte klosteret i Strahov for Sionfjellet. Klosteret Litomysl, som han betraktes som en andre grunnlegger for, kalte han for Oljeberget.

Først bygde premonstratenserne fra Steinfeld et kloster av tre og begynte byggingen av en romansk basilika. En steinkirke, eller i det minste koret, var trolig reist allerede så tidlig som i 1149. Etter å ha fullført basilikaen forsatte murerne med klosterbygningene, som var nesten ferdige i 1182. Klosterkomplekset ble gjenoppbygd etter at det var rammet av en brann i 1259. Klosterets materielle og åndelige utvikling stanset i 1420 da husittene plyndret klosteret, og det forfalt og forsvant nesten fullstendig frem til slutten av 1500-tallet.