Den hellige kong Håkon V Magnusson (1270-1319)

Minnedag: 8. mai

Den hellige kong Håkon V Magnusson ble født våren 1270 i Tønsberg i Vestfold. Han var yngste sønn av kong Magnus VI (Håkonsson) Lagabøte (1238-80) og Ingeborg Eriksdatter av Danmark (1244-87), datter av den hellige kong Erik Plovpenning (1216-50). På riksmøtet i Bergen i 1273 ga Magnus sønnen Håkon tittelen hertug, en tittel som var forbeholdt medlemmer av kongeætten. Samtidig fikk hans eldre bror Erik kongsnavn. Da kong Magnus Lagabøte døde 1280, var begge sønnene umyndige, og en formynderregjering av baroner og tjenestemenn styrte. Ved farens død overtok Håkon sitt hertugdømme, men de første årene under formynderskap. Først da han ble fjorten år og myndig i 1284, overtok han reelt som hertug. Hans hertugdømme omfattet Østlandet, Agder, Ryfylke, Færøyene og Hjaltland (Shetland), og som hertug hadde han full regjeringsmyndighet og skapte sin egen administrasjon for sitt hertugdømme med Oslo som sentrum. I Hirdskråen fra 1270-årene ble det fastsatt at en hertug skulle styre en del av landet med kongelig myndighet, men samtidig vise kongen troskap og lydighet.

Håkon giftet seg våren 1299 med den ti år yngre Eufemia av Rügen (ca 1280-1312), datter av fyrst Witzlav II av Rügen (ca 1240-1302). Da Håkons eldre bror Eirik II Magnusson «Prestehater» (1268-99) døde sønneløs den 1. november 1299, var Håkon nærmeste arving til tronen og ble norsk konge. Håkon skal ha blitt kronet i Oslo som første norske konge. Den første norske kongen som var blitt kronet, var Magnus Erlingsson i Bergen i 1163. Deretter ble flere konger kronet i Bergen til Håkon ble kronet i Oslo. Det var bare unionskonger som ble kronet i Nidarosdomen (1449-83 og 1818-73) før Haakon VII ble kronet i 1906, den siste norske kongekroning så langt.

Skulptur i koret i Stavanger Domkirke, som kan være av hertug og senere kong Håkon V Magnusson. I 1314 bestemte kong Håkon V at prosten i Mariakirken skulle være vokter av rikets segl og kansler til evig tid, og Oslo ble sete for kongens kanselli og riksarkiv. Med dette ble hovedstaden i praksis flyttet fra Bjørgvin (Bergen) til Oslo, som dermed over som rikshovedstad. Siden da har Oslo vært landets hovedstad. Hans bror Eirik Magnusson hadde i hovedsak residert i Bergen som konge. Men som sine forgjengere oppholdt Håkon seg vel så ofte i andre byer som Bergen og Tunsberg (nå Tønsberg), hvor han bygde ut Tunsberghus.

For å ivareta kongehusets og hirdens religiøse behov og lette rekrutteringen av forretningsdyktige geistlige, organiserte Håkon med pavelig tillatelse sin egen kapellgeistlighet halvt løsrevet fra bispekirken, under ledelse av en kapellmagister, som var prosten ved hans andre hovedkapell, Apostelkirken i kongsgården i Bergen. Håkon fikk tillatelse av paven til å holde fjorten kongelige kapeller. Handelspolitisk holdt Håkon engelske kjøpmenn som handlet i Norge, i stramme tøyler, men han måtte gi tapt overfor de hanseatiske kjøpmennene som nå virkelig begynte å få fotfeste i norske byer. Militært var kong Håkon opptatt av å bygge ut tidsmessige festninger, og ved siden av Akershus og Tunsberghus bygde han grensefestningene Båhus i sør og Vardøhus i nord.

Kong Håkon V Magnusson så sin kongsgjerning i et kristent perspektiv. Han gikk enkelt kledd til daglig, ga strenge påbud til sine sysselmenn om rettferdig behandling av sine undersåtter, og overgrep som ble begått, ble strengt straffet. Han ga påbud om å lage overnattingssteder for pilegrimer på vei til Nidaros, stimulerte misjonsarbeidet og glemte aldri å regulere arbeidsfolkets lønninger. Han ga store gaver til kirkene og gjenoppbygde Mariakirken i Oslo. Samtidig var han europeisk orientert, og særlig gjennom dronning Eufemia hadde hoffet nær kontakt med europeisk kultur- og åndsliv.

Kong Håkon V Magnussons seglOm Håkons utseende vet vi ikke annet enn at islendingene i Flateyjarbók ga ham tilnavnet Hákon Háleggr, på dansk Håkon Langben. Håkon var altså langbent i motsetning til sin farfar kong Håkon Håkonsson og dennes farfar kong Sverre. Som sine forgjengere i Sverreætten var Håkon boklærd og litterært interessert. Han lot oversette riddersagaer, legender og Maria-jærtegn, og han satte i gang arbeidet med en kommentert oversettelse av Bibelen til opplesning i hirden på søndager.

Med Eufemia fikk Håkon datteren Ingebjørg Håkonsdatter (1301-61). Hun var det eneste barnet i deres ekteskap, og derfor fikk kongen i 1302 forandret tronfølgeloven til fordel for en eventuell dattersønn. Ektefødt datters ektefødte sønn ble da flyttet opp på tredje plass i arverekken, ektefødt datter selv på niende plass og uektefødt datters ektefødte sønn på ellevte plass. Hans eldste datter, Agnes Håkonsdatter (1290-1319), var hans uektefødte datter som i 1302 giftet seg med lendmannen Havtore Jonsson til Sudrheim og Borregård (1275-1320), og deres to sønner Jon (d. 1395) og Sigurd Havtoreson (ca 1315-ca 1390) ble senere sentrale i norsk politikk og forvaltning under kong Magnus VII (1319-55) (deres fetter) og hans sønn Håkon VI (1343-80). Jons sønner Ulv og Brynjolv ble stamfedre til hver sin gren av den svenske adelsslekten Roos.

Et noe anstrengt forhold til Danmark førte til at Håkon nærmet seg Sverige. Datteren Ingebjørg var fra tidlig alder forlovet med hertug Erik Magnusson av Södermanland (ca 1282-1318) og kalles «Ingeborg» i Sverige. Men da Erik krevde bryllup i 1308, vegret kong Håkon å gi bort sin datter ettersom han allerede hadde støttet Eriks bror, kong Birger Magnusson av Sverige (1290-1318), i den svenske maktkampen kjent som Håtunaleken. Den norske kongen så rimelig nok ikke med blide øyne på en mann som utfordret kongsmakten, selv i et naboland.

Erik foretok senere en pilegrimsferd til Wien og opphevet deretter sin forlovelse med Sofia av Mecklenburg-Werle (d. 1339), søsterdatter av kong Erik Menved av Danmark. Deretter presset han på for sin forlovelse med Ingebjørg, noe han klarte til tross for at han hadde brutt alle sine løfter til den norske kongen og nylig vært i krig med ham. Erik og Ingebjørg ble gift høsten 1312 i Oslo i et dobbeltbryllup hvor Eriks bror, hertug Valdemar Magnusson av Finland (ca 1285-1318), giftet seg med kong Håkons niese Ingebjørg Eriksdatter. Da var Ingebjørg Håkonsdatter elleve år gammel Erik Magnusson tredve, og de fikk sønnen Magnus (1316-74) da hun var femten år gammel.

Samme år nedkom også den andre norske hertuginne Ingebjørg med en sønn, og deres ektefeller styrket dermed sin stilling både i Sverige og Norge. I denne situasjonen gikk kong Birger aktivt til verks, trolig i samråd med danskekongen Erik Menved (1274-1319). I de tragiske brodermordene på Nyköpings gjestebud den 11. desember 1317 stengte kong Birger Magnusson inne sine brødre Erik og Valdemar og lot dem sulte i hjel. Etter Eriks død den 16. februar 1318 fikk Ingebjørg Varbergs slott som bosted. Drapet på de hertugene førte til en stormannssamling som, med den lille Magnus Eriksson som kongsemne, feide kong Birger fra den svenske tronen 1318. På Varbergs slott vokste Ingebjørgs sønn, tronfølgeren Magnus Eriksson, opp under hennes overoppsyn.

Kong Håkon V Magnusson døde den 8. mai 1319 på Tunsberghus, og det betydde slutten på «gullalderen» i norsk middelalderhistorie. Med Håkon døde Sverre-ætten ut på mannssiden. På sitt dødsleie på Tunsberghus våren 1319 kalte kong Håkon til seg åtte av sine nærmeste rådgivere med kansleren Ivar Olavsson i spissen. Under ed fikk han dem til å love å holde hans tidligere bestemmelser om tronfølge og formynderstyre, vokte lovene, stå sammen til styrke for riket og dets rette arving, og ikke dra inn utlendinger til å ha slott, sysler eller annen myndighet over den norske kongens undersåtter. Da Håkon var blitt konge, hadde han bestemt han at han en gang skulle hvile i kongsgårdens kapell, Mariakirken, og derfor ble hans legeme overført dit. Da hadde dronning Eufemia allerede vært død i syv år. Håkon ble lagt i en dobbel teglsteinsgrav sentralt i koret i Mariakirken, der dronning Eufemia hvilte fra før.

Ingebjørgs treårige sønn Magnus ble konge i Norge etter sin morfar som Magnus VII Eriksson (1319-43). To måneder senere ble han valgt til Sveriges konge i Uppsala som Magnus II Eriksson (1319-64) (Magnus Smek), sittende på armen til riksstyreren Mats Kettilmundsson. Norge og Sverige ble da offisielt forent i en personalunion og dermed begynte unionstiden. Gjennom Oslotraktaten ble de nærmere detaljene regulert. Ingebjørg fikk etter kongevalget sitte i det svenske riksrådet. I 1355 overlot Magnus makten i Norge til sin yngre sønn (f. 1340), kong Håkon VI Magnusson (1355-80). Den eldste sønnen, Erik Magnusson (f. 1339), ble konge av Sverige (1356-59).

Fragment av kongehode, muligens Håkon V (ca 1300). Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, NTB ScanpixHistorieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) skriver i sin bok «Norske Helgener» fra 1879 at den danske filologen og historikeren Hans Gram (1685-1748) i 1747 holdt en forelesning i det den gang ennå unge «Videnskabernes Selskab» i København «om Kong Christiern IIs forehavte Religions-Reformation». Der kom han blant annet med den inntil da ukjente opplysningen at den nevnte kongen, Christian II (1513-23), hadde søkt pave Leo X (1513-21) om at to helgener, «Hellig Eler og Hellig Hogen (= Håkon)», måtte bli helligkåret. Paven hadde gitt et unnvikende svar. Han hadde ikke villet helligkåre disse helgenene, men han ga i 1521 likevel kong Christian II tillatelse å «lade gjøre Officia og sige Messe om dem, helligholde deres Fester og dertil lade gjøre og udstaffere de Steder og Altere, hvor deres Legemer og Reliqvier skulde ligge, hvile og bevares, med Kongens Navn og Titel derhos skrevet eller udgravet og hvad hans Naade vilde have digtet eller gjort, enten Vers eller annet» (Skrifter, som udi det Kjøbenhavnske Selskab af Lærdoms og Videnskabers Elskere ere fremlagte og oplæste, III, s 18). Dette tilsvarer en saligkåring.

Kurien hadde allerede i lengre tid vært tilbakeholdne når det gjaldt helligkåringer, og nå da reformasjonsbevegelsen allerede var begynt, hadde de ytterligere grunn til å være tilbakeholdende med denne type innrømmelser. Det hersker for øvrig en merkelig motsigelse mellom kong Christian IIs henvendelse til kurien og hans samtidige interesse for reformasjonen, men kongens anmodning kan ha vært sendt tidligere, selv om svaret først kom i 1521.

Hans Gram innlot seg ikke på spørsmålet om hvem denne hellige Håkon kunne har vært. Noe over en menneskealder senere ble det trukket frem en fortegnelse over oldsaker i Bergens Stift, skrevet på 1600-tallet. Der omtales det at i en forfallen og senere forsvunnet steinkirke på gården «Qvale» (Hvål) i Sogndal prestegjeld skulle det ha eksistert en gravstein med en innskrift som anga den gravlagte som «tredie Mand fra hellig Kong Haagen». Peter Frederik Suhm (1728-1798), som utga dette dokumentet, bemerket i den anledning at denne hellige kong Haagen «maa have været den sidste af dette Navn, som var gift med Dronning Margrete», men innrømmer dog vanskeligheten med å kunne påvise noen «tredie Mand fra ham» (Suhm den Eldre: Samll. til den danske Historie, II, København 1784, H. 3, forordet samt s. 41).

Denne Håkon var kong Håkon VI Magnusson (1343-80), og det kunne sikkert også være en viss grunn til å tenke på ham, ettersom denne kongen som kjent har fått et vitnesbyrd av Enea Silvio Piccolomini, den senere pave Pius II (1458-64), som kunne passe temmelig godt på en hellig mann. («Aquinus, quem ferunt divinum fuisse hominem, miro provincialium amore et obsequio cultum». Æn. Sylv. Cosmographia, kap. 33).

Ikke desto mindre synes Suhm senere å ha skiftet mening, og i hans «Historie af Danmark» (14 bind 1782-1828) forekommer det ikke noe om Håkon VIs hellighet. Derimot virker han tilbøyelig til å anta at Enea Silvios lovtale egentlig gjelder Håkon V (Historie af Danmark, XI, s 854). Denne eldre Håkon blir også i et geistlig Necrologium kalt «dulcissimus». (Jakob Langebek: Scriptores rerum Danicarum medii aevi, collegit adornavit et publici juris fecit Jacobus Langebek, Hafniae 1774, V, s 380). I 1834 uttalte til og med Engelstoft og Werlauff, riktignok uten å begrunne det, at Håkon V «i det følgende århundret ble kalt hellig» (Scriptores rerum Danicarum VIII, s 556).

Denne i og for seg mindre viktige saken ble oversett av senere historikere, og man vil derfor ikke finne noe om den hellige Håkon verken hos Rudolf Keyser (1803-64) eller P.A. Munch (1810-63), mens den danske historikeren Carl Ferdinand Allen (1811-71), som naturligvis kjente Grams opplysning, ennå i 1870 erklærte «Hogen» for en «ellers ukjent Helgen» i sitt hovedverk «De tre nordiske Rigers Historie 1497-1536» (IV, 2, s 452). Men etter hvert var det gjennom norske dokumenter gjentatte ganger kommet frem nye vitnesbyrd om en hellig kong Håkon. Et slikt dokument fra 1424 omtaler «de hellige konger Magnus og Håkon» som lovgivere (Diplomatarium Norvegicum I, s 499), og to andre inneholdt den merkelige opplysningen at Hr. Henrik Krummedike hadde skjenket gods til den hellige Håkons alter i Mariakirken i Oslo (Diplomatarium Norvegicum II, s 815 og VI, s 804).

I tillegg hadde man visen «om kong Håkon Håkonsøns død», hvor denne kongen kalles hellig, kjent allerede fra de eldre trykte visesamlinger, men først og fremst fra den nyeste utgaven (Danmarks gamle Folkeviser, udg. af S. Grundtvig, III, s 308; jf. S. Bugges bemerkninger samme sted s 924. I en variant heter Håkon ikke hellig, men «helled»). Det lå da nær for dem som ikke underkastet denne saken en nærmere undersøkelse, å anta at Håkon Håkonssøn var den hellige kong Haakon, og Ludvig Daae sier: «Jeg var selv en af dem, der delte denne Antagelse».

Senere har professor Gustav Storm gjort en undersøkelse av spørsmålet om den hellige Håkon (Norsk historisk Tidsskrift, IV, s 464-77). Det synes som om Storm, uten å ha bemerket de omtalte danske lærdes uttalelser om denne saken, dels ved å gå nærmere inn på gravskriften i kirken i Sogndal, dels ved en kritikk av den nevnte visen, kom til at Håkon V er den hellige Håkon, samme syn som allerede Werlauff og Engelstoft satte frem, men ikke begrunnet. «Tredie Mand fra hellig Kong Haagen» viste seg nemlig å passe på kong Håkon Vs datterdatters sønn Håkon Jonssøn, som nettopp var eier av gården Hvaal. Kong Håkon Vs datter Ingeborg var i andre ekteskap (1327) gift med Knut Porse, hertug av Samsø, Halland og Dansk Estland (d. 1330). De fikk sønnene Håkan og Knut, som begge døde i Svartedøden, og datteren Birgitta, som giftet seg med Jon Hafthorssøn (Havtoreson) (1312-97), Agnes Håkonsdatters sønn. De fikk blant andre sønnen Håkon Jonssøn (1345-91). Han skal dermed ha vært dattersønn av begge Håkons døtre, Ingeborg og Agnes, og dermed «Tredie Mand fra hellig Kong Haagen» dobbelt opp. Visen bærer tydelig preg av opprinnelig å ha vært diktet om Håkon V, mens de delene som angår Håkon Håkonssøn, er innskutt senere.

Ludvig Daae tiltrer ubetinget professor Storms oppfatning. Men også Håkon Håkonssøn har åpenbart blitt betraktet som hellig i slutten av middelalderen og så lenge som middelalderlige tradisjoner ennå i noen utstrekning holdt seg ved like i Norge. Denne ganske visst feilaktige antakelsen, som har sin rot i visens forvanskning, er nemlig også kommet frem både i Bergens Rimkrønike (Norske Magasin, l, s 22) og i et av håndskriftene av Bergens Fundats. Dette kildeskriftet er trykt i Norske Magasin, 1, s 514 ff, men i et håndskrift som utgiveren, N. Nicolaysen, ikke benyttet (St. Kgl. Bibl. no. 2432, 4to), finnes i tillegg følgende notis, som vel i det vesentlige stammer fra den forfalskede visen, men også inneholder ytterligere forvanskninger av historien. Den lyder således:

«Om Hellige Hacken Konning.

Hacken hackensønn Sueriges (!) Sønne Søn haffuer megen och stoer Friihed giffuit de Borgere wdi Bergenn, hannd haffuer och vundidt oc met mact igenn tagit de Øier, Manøe och Synderøe, som Kongen aff Skotlandt nogne aar haffde fra tagit Norigis Krones velde, der Konningerne haffde sinn indbyrdis Ilde liffuit for Kronens herlighed, hannd haffuer och først stifftet wdi Munckeliff Closter, Nunder, S: Birritte (!) til loff och ære, och der til lagt megit Landtgods, Sidenn er hand bleffuenn død paa Veyen, som hand skulle drage til Skotlanndt, Aar 12 lxiij, da haffde hans gode mendt tenckt att lade hannem begraffue effter hanns egen begiering i Opsloe, men guds veder oc vinnd forsatte dennom i Søenn, at de indkomme for Bergenn, der er hand bleffuen begraffuenn i Christ Kircke.»

Håkon Håkonssøns hellighet fremgår også av et norsk Necrologium, hvor det mellom utelukkende helgennavn også oppføres Håkon Håkonssøns dødsdag som hans Aartidehold (Scriptores rerum Danicarum V. s. 386). At denne notisen («XVII Kal. Jan. Artidhold H. Ko. Hakons») er av yngre opprinnelse, ses allerede av at den er skrevet «manu recenti».

Den virkelige St. Håkons kult har uten tvil vært knyttet til Mariakirken i Oslo, som han utstyrte rikt og hvor han som eneste norske konge ble gravlagt. Folkesagnet fortalte riktignok at den var det vanlige begravelsesstedet for Norges konger, og denne uriktige oppfatningen forekommer ikke bare i den forvanskede visen om Hellig Håkon, men også derfra er overført til en annen norsk folkevise (hos Landstad s. 234). Det er hittil ikke påvist at han har hatt en kult noe annet sted.

Hvor gammelt hans alter i Mariakirken har vært, vet man ikke, men i alle fall har den prebende som hørte til det, riktignok ikke vært til før Henrik Krummedikes tid, for ellers ville ikke hans arving Eske Bilde ha kunnet inndra den helt, noe han ses å ha gjort, og det er derfor nærliggende å tro at heller ikke alteret har vært eldre. Hva som har beveget Hr. Henrik til å stifte prebenden, er ukjent for oss. Det vites imidlertid at denne mannen elsket jordisk gods, og han har neppe gitt noe bort uten at han anså et slikt skritt klokt eller nødvendig. Hans far Hartvig, som han uten tvil slektet på, hadde i sin tid skjenket gods til Hovedøens Kloster. Begge gjorde det uten tvil for å dempe den uviljen som de i sin tid ble gjenstand for, faren i begynnelsen av Christian Is regjering (1450-81), sønnen etter drapet på Knut Alfssøn (1503).

Knut Alfssøn nedstammet fra den hellige kong Håkon V, og ved et slikt offer til den dreptes stamfar har kanskje Hr. Henrik ment å styrke sin stilling i Norge og samtidig berolige sin samvittighet. Professor Storm uttaler (Historisk Tidskrift IV, s 469) at tiden for donasjonen rimeligvis måtte settes til omkring 1500, fordi Henrik etter 1503 «kun ved enkelte Leiligheder» opptrer i Norge. Men disse anledningene hadde kanskje likevel ikke vært så helt få. Henrik var nemlig knyttet til sitt fødeland Norge med sterke bånd, hadde alltid meget store besittelser og lenge flere len her i landet, hvis Riksråd han lenge forble medlem av. Derfor har han riktignok også oftere vært her i landet. Hans besøk i 1514, 1523 og 1529 er kjent av den politiske historie, og i tillegg vites at han bare i anledning av Brynla gods, som må være blitt gjort ham stridig, gjorde tre Norgesreiser (Nye Danske Mag. VI. s. 22).

Håkons dag har sannsynligvis vært hans dødsdag 8. mai. At den har vært feiret utenfor Oslo, vites som sagt ikke, og den er heller ikke oppført i det trondhjemske Missale Nidrosiense fra 1519, men i Oslo har den uten tvil vært en meget høytidelig dag, fordi kongen i sitt testamente hadde fastsatt at hans Årtid (anniversarium) skulle feires i Mariakirken med så store høytideligheter som overhode pleide å ledsage den festligste Årtid (Cum omni sollennitate, qua anniversaria consveverant devotius celebrari», Diplomatarium Norvegicum IV, s 122.). Han hadde også bestemt at det ved denne Årtid skulle foregå store almisseutdelinger, bespisning av fattige osv. Således har han selv på en måte forberedt sin dyrking som helgen. Og det kan da neppe være tvil om at det har vært Mariakirkens rike og tallrike geistlighet med dens prost, Norges Rikes kansler i spissen, som har gått et skritt videre og i Håkon skaffet sin kirke en lokal Helgen.

Ludvig Daae sier at han ikke kan avgjøre riktigheten av den antakelsen som Suhm i sin tid satte frem om at Enea Silvios lovord over Håkon VIs store fromhet og overordentlige popularitet blant hans undersåtter skulle bero på en forveksling med hans oldefar Håkon V. Men han sier at en slik antakelse likevel vekker betenkeligheter. Den pavelige forfatter omtaler nemlig sin Håkon som Valdemar Atterdags samtidige og svigersønn, så han vet altså noe om Håkon VIs livsforhold. Det er også i Enea Silvios liv en omstendighet som kunne tyde på at han kanskje har lagt mer merke til det han tilfeldigvis fikk høre om Norge, enn de fleste andre paver. Han har nemlig en gang i sin ungdom, om ikke akkurat vært i vårt land, så i alle fall befunnet seg i dets nærhet og sett dets kyster. Det var da han i 1435 som trettiårig mann gjorde en reise til Skottland, hvor han først nådde frem etter «i lang Tid at være omtumlet på Nordsøens Bølger». Derfra tenkte han også på å besøke Orknøyene, som den gangen fortsatt tilhørte Norge (G. Voigt: Enea Silvio de' Piccolomini und sein Zeitalter, I, Berlin 1856, s. 92-93). Men at Håkon VI umulig kan ha vært Oslos «hellige Håkon», fremgår sikkert nok bare av det faktum at han ikke ble gravlagt i Mariakirken, som Håkons kult er uatskillelig fra, men i Oslos Korskirke (Pontoppidans Annales ecclesiae danicae diplomatici 1741-52, II, s 495; N. Nicolaysen i Norsk historisk Tidsskrift, I, s 9).

Den svenske forfatteren Olaus Magnus, som døde i Roma i 1558 som titularerkebiskop av Uppsala, besøkte Oslo i 1505 og har i sitt kjente verk Historia de gentibus Septentrionalibus bevart noen sagn om en kong Håkon, som han for øvrig ikke bestemmer nærmere, men som likevel kanskje kunne synes å stå i forbindelse med forestillingene om en hellig konge ved dette navn. Det heter at kong Håkon en gang kjempet med danskene og kunne da fremkalle forferdelige regn- og haglbyger som pisket fienden rett i ansiktet og hindret ham i å bruke sine øyne (Historia de gentibus Septentrionalibus, liber III, kap 19). Man kunne her tenke på Håkon V, som dog førte krig med Danmark. Et annet sted forteller Olaus om krystaller og magneter og husker i den anledning at i Katedralkirken i Oslo bevares kong Håkons sverd med håndtak av krystall, «hvilket er et såre skjønt Syn» («In cathedrali ecclesia Asloensi regni Norvegiae ensis Haquini regis pro pulchro spectaculi reservatur»; Ibid, liber II, kap 26). Kanskje forfatteren, som skrev som gammel mann, kan ha forvekslet Mariakirken med St. Hallvards. Likeledes så han i «Kathedral- eller Hallvards-Kirken» to grønlandske kajakker, opphengt over den vestre inngangsportalen, som skulle være tatt fra grønlandske sjørøvere på et tokt som Kong Håkon hadde foretatt mod dem (Ibid. lib. II. kap. 9, jf. P.A. Munch: Det norske Folks Historie, Unionsperioden, II, s 106). Dette toktet er riktignok like eventyrlig som det ovenfor omtalte danske.

Blant de helgenrelikviene som har tilhørt minorittene i Roskilde, omtales også «et Stykke af den hellige Magnus's, Norges Konges, Skjorte» («De camisia sancti Magni, regis Norvegiae». Scriptores rerum Danicarum VIII, s 300, jf. s 210). Hvem det her siktes til, er uvisst. Nærmest skulle man tenke på den svenske kongen Magnus II Eriksson (1319-64) (norsk konge 1319-43 som Magnus VII) (Magnus Smek), som virkelig en kort tid etter sin brå død i Bømmelfjordens bølger hadde et slags helgenry («Ok kalla menn hann helgan») (Gustav Storm (ed.), Islandske Annaler, Christiania, 1888, s 326).

Noe som her volder en smule vanskeligheter, er klageskriftet av 1424 fra Tønsberg Lens allmue til kongen og dronningen over «Fogders Paalæg, Hesteløb og Vaabenvide», som den finner stridende mot «Norges Lovbog og Retterbøder, som vore hellige Konger Magnus og Haakon have undt os» (Diplomatarium Norvegicum I, s 499). Hvem den hellige Håkon er, sier seg selv. Håkon V har selv nettopp gitt de retterbøter som her kommer i betraktning, men hvem er Magnus? Han nevnes foran Håkon og skulle altså være eldre enn ham. Hadde nå den hellige Håkon vært Håkon VI, ville dette ha passet meget godt sammen med Magnus Erikssøns hellighet, men dels er nå Håkon V og ikke Håkon VI den hellige kongen, dels peker «Norges Lovboge» på Magnus Lagabøte (allerede fremhevet av professor Storm i Norsk historisk Tidsskrift, IV, s 466). Men av dette å slutte at denne Magnus virkelig skulle ha vært betraktet som hellig, ville være å legge en alt for stor vekt på dette klagebrevets ord, da det ikke forekommer noe som helst om dette i noe egentlig kildeskrift, og med like så stor grunn kunne man da etter to islandske viser om Magnus den godes fødsel oppføre også denne kongen blant våre helgener. Den hellighet som det her er snakk om, synes ikke å ha vært annet enn en pietetsfølelse mot gamle og hederlige konger overhode. Et temmelig merkelig sidestykke til dette finnes også i et annet brev fra samme århundre, hvor gudbrandsdølene i 1442 betegner disse kongene uten å nevne noen enkelt, som «våre hellige forfedre» (Diplomatarium Norvegicum V, s 515).

Mariakirkens ruiner i Middelalderparken i Oslo, sett fra inngangen i vest mot koret i øst. Foto: Chris Nyborg (2013) Det fortelles at hele Oslo sørget da kong Håkon døde, og det skal ha skjedd flere mirakler ved hans båre. I Mariakirken fantes det et Håkonsalter, og det fortelles at kongen helt frem til 1500-tallet ble holdt for å være hellig. Kongen søkte som nevnt pave Leo X om en helligkåring, noe som resulterte i at paven formelt anerkjente hans kult. Men en formell helligkåring ble stoppet av reformasjonen i 1537.

At Håkon V Magnusson ble æret som helgen, ikke bare i Oslo og på Østlandet, men også utenlands, viser denne folkevisen:

Der kom Bud for Oslo ind / og ingen Mand dem kjende: / død var hellig Haakon Konning / Sankt Olaf Kongens Frende. Død var hellig Haakon Konning / og Gud kaldte ham af dage: / han blev ført i Oslo ind, / i Mariekirke lagdes han i Graven. (Dansk håndskrift fra rundt 1560)

IKong Håkon Vs og dronning Eufemias hodeskaller 1624 tvang kong Kristian IV befolkningen i Oslo til å flytte til den byen han hadde latt anlegge nedenfor Akershus festning og som fikk navnet Kristiania. Både verdslige og kirkelige bygninger i Oslo ble revet, og tømmer og stein ble brukt til å bygge den nye hovedstaden. Samtlige kirker ble stort sett jevnet med jorden og ruinene ble steinbrudd. Men i 1868 ble de første utgravningene gjort i Mariakirken, og man fant en mengde graver Dessverre arbeidet arkeologen ikke systematisk, og han tog bare vare på ett eneste fullstendig skjelett og i tillegg 19 kranier, som ble overført til de anatomiske samlingene i Kristiania universitet.

Mellom 1961 og 1963 pågikk nye utgravninger, og da kunne man slå fast at de tre murte hvelvgravene under kirkens kor hadde inneholdt levningene etter Håkon V og Eufemia og dessuten dronningens far, fyrst Witzlav, som døde i Oslo i julen 1302 ved et besøk hos datteren og svigersønnen. Det ble satt i gang en vitenskapelig undersøkelse av kraniene.

VKong Håkons og dronning Eufemias grav på Akershused Oslo universitets rettsodontologiske institutt foretok man en serie aldersbestemmelser på de bevarte tennene. På denne måten kunne man påvise at et av kraniene stemte overens med Håkon Vs alder – han døde da han var 49 år gammel. Man kunne også bestemme dronning Eufemias kranium.

Nå var spørsmålet hva man skulle gjøre med kongeparets hodeskaller. Resten av levningene hvilte et sted i ruinene av Mariakirken, men å sette gravene i stand igjen og tilbakeføre kraniene dit, ble avvist. Det samme ble tanken om å gravlegge dem i Nidarosdomen, de norske kongenes kroningskirke, hvor Olav den Hellige og mange andre var gravlagt. Til slutt bestemte man seg etter å ha spurt kong Olav V (1958-91). Slottskirken på Akershus, den festningen som Håkon V en gang hadde latt bygge, skulle bli hans siste hvilested.

Den 29. september 1982 ble levningene av kong Håkon V og dronning Eufemia gravlagt på Akershus festning i Oslo i nærvær av kong Olav V (1957-91), det norske kronprinsparet og representanter for regjeringen og Stortinget. Deres levninger lå i et skrin som ble plassert inne i nordre langkjellers mur i krypten i slottskirken, vis a vis Det Kongelige Mausoleum. Der hviler de sammen med levningene av kong Sigurd Jorsalfare (1103-30). Deres opprinnelige grav i Mariakirkens ruin er markert med en steinplate.

Kilder: Daae, snl.no, nbl.snl.no, dokpro.uio.no, no.wikipedia.org, svenhgullman.nu - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 1. desember 2018

av Per Einar Odden publisert 01.12.2018, sist endret 01.12.2018 - 00:52