Den «hellige» kong Harald Gille (~1103-1136)

Harald IV (Magnusson) Gille var norsk konge fra 1130 til 1136.

Under overskriften «Menigmands Følelser ved ulykkelige og ubetimelige Dødsfald. Talrige Exempler paa, at Personer, helst af Kongehuset, af denne Grund ere blevne holdte for hellige» har historieprofessoren Ludvig Daae (1834-1910) et eget kapittel i sin bok «Norske helgener» fra 1879. Her omtales kong Harald Gille, kong Øystein Haraldsson, tronpretendenten Olav Gudbrandsson, Torleiv Breiskjegg, den falske Margareta i Bergen, den falske Olav Håkonsson, «Milde» Hr. Alf og «Milde» hertug Erik.

Ludvig Daae skriver at det er et kjennetegn ved massenes betraktning av historiske begivenheter og personligheter at de er tilbøyelige til å ta parti for den ulykkelige og som oftest ikke forstår, langt mindre tiltales av, den straffende rettferdighet. En slik tankemåte, som i og for seg er i overensstemmelse med den menneskelige natur, er uten tvil blitt ennå mer utviklet ved den katolske lære og geistlighet. Derfor kunne man ofte se at omdømmet til en som var lite aktet mens han levde, eller til og med var en forhatt eller forbrytersk mann, kunne slå helt om dersom han fikk en ubetimelig eller grusom død.

Dette fremgår allerede tydelig i det første avsnittet av det vakre diktet Sólarljóð (Solsangen), et islandsk kristelig visjonsdikt fra middelalderen, som tilhører den norske Kirkens første tid. Her fortelles det nemlig om en røver, over hvis vei intet menneske pleide å komme levende frem, og som aldri unnet noen det minste av hva han eide. Men så fikk han en gang besøk av en utmattet vandringsmann, som han helt i strid med sedvane mottok med gjestfrihet. Den fremmede var imidlertid en niding som lønnet sin verts godhet med å tilføye ham et dødelig sår mens han sov. Da røveren våknet, ba han himmelens Gud om å hjelpe seg og fikk da straks tilgivelse, mens morderen fra nå av er ansvarlig for alle den myrdedes synder:

Hellige Engle kom / Fra Himlen ned / Og toge hans Sjæl til sig, / I herligt Liv / Den evig skal leve / Med almægtig Gud

(Sólarljóð, v 1-7; Den eldre Edda, oversatt av Finn Magnusen, III, s 201).

Denne folketroen, som riktignok ikke lenger fremtrer med samme styrke, selv om dens levninger ennå langt fra er forsvunnet, men jevnlig viser seg i sentimentalt føleri, frembrakte i middelalderen mer enn ett påfallende helgensagn. De forestillinger av denne art som vi nå kjenner, angår medlemmer av kongehuset eller personer som utga seg for å være det, men lignende fabler har sikkert også vært i omløp i andre tilfeller som historien tier om.

Harald het egentlig Gilchrist (egentlig «Gilla Christ» = Guds tjener) og ble født rundt 1103 i Irland. Mot slutten av regjeringstiden til kong Sigurd I (Magnusson) Jorsalfare (1103-30) kom lendmannen Hallkjell Huk fra Møre utpå 1120-tallet til kong Sigurds hoff i Konghelle. Han hadde vært i Irland og hentet med seg en ung mann fra Irland som hevdet å være sønn av Sigurds far kong Magnus III (Olavsson) Berrføtt (1093-1103) og en irsk kvinne. Moren var forøvrig med for å vitne. Den unge mannen, som var nevnte Gilchrist, krevde sin rett til å arve kongeriket.

Skikken var slik på denne tiden at ingen kunne nekte Gilchrist å bevise sin herkomst ved jernbyrd. Han ble ført barføtt over ni glødende plogjern av to biskoper, og etter tre dager kunne han vise frem ubrente føtter. Etter dette ble kong Sigurd tvunget til å anerkjenne Gilchrist som sin bror med krav på tronen, men kongen fikk ham til å avlegge ed på at han ikke skulle kreve kongstittelen mens Sigurd eller hans sønn Magnus var i live. Gilchrist tok da det norske navnet Harald, og i Norge ble han hetende Harald Gille eller «Gillekrist».

Det ser ut til å ha vært splittelse innen det øverste aristokratiet i Norge allerede før kong Sigurd døde, for ikke alle virker å ha vært tilfredse med å få hans sønn Magnus IV (Sigurdsson) den blinde (1130-35) til konge. Den 26. mars 1130 døde Sigurd Jorsalfare, og han ble gravlagt i den nye Hallvardskirken i Oslo. Sønnen Magnus overtok straks styret av riket og alle dets innkomster. Ikke lenge etter Sigurds gravferd valgte Harald å bryte sitt løfte til den avdøde kongen. Eden ble sett på som tvungen og folk regnet den for ugyldig.

Harald var i Tønsberg da kongen døde, og så snart han fikk høre nyheten, lot han Haugatinget utrope seg til konge over halve riket som Harald IV (Magnusson) Gille (1130-36). Dette markerer begynnelsen på borgerkrigstiden i Norge (1130-84). Kong Magnus var ikke var så godt likt, han ble kalt hovmodig og grisk, mens Harald på den andre siden var en god omgjengelig mann som lett fikk venner og ble sett opp til av sine følgesvenner. Så da Harald erklærte at han skulle gå mot kongen, sluttet folk opp om ham. Magnus så at Haralds overmakt ble for stor og valgte å gå med på samkongedømme, og de dro begge til Trøndelag og ble hyllet i felleskap. Harald hadde sete i Viken (Oslo) og Magnus hadde sete i Trøndelag. I nesten fire år, fra 1130 til 1134, varte freden mellom de to kongene, men konflikten lå og ulmet under overflaten.

Med den støtten han fortsatt hadde reiste Magnus våren 1134 en hær for å tvinge Harald til å redusere sin makt og si fra seg kongenavnet. Harald klarte ikke å mønstre en hær for å svare Magnus, og da Magnus overfalt Harald og hans menn, var utfallet gitt. I slaget ved Fyrileiv mistet Harald sin bror Kristrød, men han klarte selv å unnslippe og flyktet til sin frende, den danske kongen Erik II Emune (1134-37). Kong Magnus hadde allerede skaffet seg danskekongens fiendskap ved å sende bort sin hustru, som var datter av Eriks bror, den hellige Knut Lavard. Erik valgte å hjelpe Harald og ga ham Halland som len. Derfra bygde Harald opp en hær og seilte vinteren 1134-35 tilbake til Norge for å vinne tilbake kongemakten. I mellomtiden hadde Magnus oppløst hæren i strid med hans beste menns råd. Magnus forlot Viken og dro til Bergen.

Harald kunne da befeste sin posisjon over Viken og Østlandet. Magnus satt uten mulighet til å forsvare seg, og den 7. januar 1135 ble han tatt til fange. Harald lot Magnus bli kastrert og blindet, og han fikk den ene foten hogd av før han ble tvunget til å gå i kloster på Nidarholm (Munkholmen) ved Trondhjem. Etter dette fikk Magnus tilnavnet Blinde. Slik ble Harald Gille enekonge i landet og kunne ta opp igjen sitt lette liv med drikk og kvinner i vel et år.

Men et nytt kongsemne kom nå inn i bildet. Sigurd Slembe – egentlig Slembedjakn eller Slembedegn («slemme diakon») – var presteutdannet og hevdet å være sønn av Magnus Berrføtt, og han dro sommeren 1136 til Bergen og oppsøkte kong Harald og krevde en del av riket. Men han ble avvist og måtte rømme Bergen for å berge livet for Haralds menn. Han dro til Danmark og skal her ha bevist at han var kongssønn. Sigurd lot det ikke gå lang tid før han dukket opp i Norge igjen, og der samlet han om seg en liten gruppe stormenn. Senhøstes 1136 kom han tilbake til Bergen i all hemmelighet, og om natten den 13. desember 1136 overfalt han Harald som var til sengs med en frille, og drepte ham.

Sigurd Slembe fikk stevnet ting og ble utnevnt til konge, men på grunn av at han drepte sin bror fikk han folket mot seg. De valgte i stedet Haralds to sønner, Sigurd Munn og Inge Krokrygg, til konger. Som siste utvei dro da Sigurd Slembe til Munkholmen og fikk den lemlestede Magnus Blinde ut av klosteret for å bruke ham som stridsmerke. Men folket tok parti for den drepte Harald, og Sigurd ble frosset ut. Han rømte da til Orknøyene, men også der ble han sendt på flukt.

Han dro tilbake til Norge, og sammen med Magnus Blinde flyktet de nordover. Året etter dro de sørover igjen og tok på nytt opp kampen mot barnekongene, Harald Gilles sønner som i mellomtiden var blitt utnevnt til konger. I et slag ved Holmengrå i Hvaler i november 1139 tapte Magnus og Sigurd mot mennene til kong Inge Krokrygg. Magnus den Blinde fall, mens Sigurd Slembe, som var leder for hæren, ble tatt til fange. Det blir fortalt at Sigurd sang Davidssalmene mens han ble pint i hjel av Haraldssønnenes menn før han ble kastet i en steinrøys.

Harald Gille var gift med svenske dronning Ingrid Ragnvaldsdatter, men han var som sagt en kvinnejeger og hadde barn med flere. Med dronning Ingrid hadde han sønnen Inge (f. 1135), med Tora Guttormsdatter hadde han sønnen Sigurd (f. 1135), med Bjadok hadde han i Skottland rundt 1125 fått sønnen Øystein, mens sønnen Magnus døde mens han ennå var liten. To av Haralds døtre giftet seg rundt 1155 med to av Hallkjell Huks sønner, Simon Skalp Hallkjellsson med Maria og Jon Hallkjellsson med Margaret. Med Tora Guttormsdatter hadde Harald Gille datteren Brigida Haraldsdatter (f. 1130), som giftet seg første gang etter 1137 med Karl Suneson, jarl i Gautland (Västergötland), andre gang rundt 1160 med Magnus Henriksen, konge av Östergötland (1160-61), etter at han hadde drept kong Erik den Hellige, og tredje gang før 1174 med Birger Bengtson Brosa Jarl (ca 1134-1202). En datter av Harald Gille vi ikke kjenner navnet på, var gift med lendmannen Åle Ivarsson Varg.

Den norske tronen ble arvet av hans mindreårige sønner, halvbrødrene Inge I (Haraldsson) Krokrygg (1136-61) og Sigurd II Munn (1136-55). Barnekongenes fosterfedre og andre stormenn sto inntil videre for styringen av Norge. Da Inge og Sigurd hadde regjert i seks år, kom en tredje sønn av Harald Gille våren 1142 til Norge fra Skottland. Det var Øystein II Haraldsson (1142-57), som allerede var en voksen mann (sytten år). Han ble drept av sin bror Inge og æres som lokalhelgen i Bohuslän i Sverige.

Kong Harald Gille hadde mens han levde ingen av en helgens egenskaper, han var en drukkenbolt og kvinnejeger og fant til og med døden i sin frilles armer. Men han hadde imidlertid fått en brå og grusom død, og det oppsto sagn om hans hellighet. Sagaene bevitner uttrykkelig at dette ryktet bidro sitt til å sørge for at hans sønner Sigurd og Inge ble anerkjent som konger: «Nesten hele folket ga seg under de to brødrene, og aller mest fordi deres far ble regnet for hellig» (Snorre Sturlasson: Heimskringla, Haraldssønnenes saga, 1). Dette ryktet var da også satt i omløp av Hirden nettopp i denne hensikt, og da målet var nådd, har det ikke lenger vært nødvendig å vedlikeholde en så urimelig forestilling. Det ble dermed ikke noe mer av Harald Gilles «helgenkult». Han har ingen minnedag, men vi plasserer ham under dødsdagen 13. desember.

Kilder: Daae, no.wikipedia.org, ub.uib.no - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. desember 2018