Den hellige Hedda av Peterborough og hans ledsagere (d. 870)

Den hellige Hedda (Haeddi) var abbed i klosteret Medeshampstede (andre stavemåter, som Medehampstede, Medehampstead, Medeshamstede og Medeshampstead finnes også), den nåværende katedralbyen Peterborough i det historiske grevskapet Northamptonshire, nå i Cambridgeshire, en del av East Anglia i det østlige England. Medeshampstede betyr «hjemmet i engene».

Året 870 var et fryktelig år for Kirken i East Anglia. I 866 kom den største vikinginvasjonen landet til da hadde sett, da en stor dansk vikinghær under ledelse av høvdingen Ingvar (Ingwar, Hinguar) kom over fra Danmark. Erobrerne ble værende som en permanent okkupasjonshær og etablerte sitt vinterkvarter i East Anglia. Der samlet de hester og forsyninger som de tok fra engelskmennene, og i 869 krysset de elva Humber og inntok York.

Derfra marsjerte hæren sørover inn i Mercia helt til Nottingham, mens de plyndret, brente og tok slaver på veien. The Anglo Saxon Chronicle for 870 forteller at hæren det året red tvers gjennom Mercia og til East Anglia, hvor de erobret Thetford i Norfolk og etablerte sitt vinterkvarter der. Den unge og fromme kongen, den hellige Edmund av East Anglia (ca 841-70), bestemte seg for å møte fienden med sin svake hær. Men han kunne ikke stå seg mot vikinghæren under deres høvdinger Ingvar og Hubba, og i slaget ved Thetford ble han beseiret og drept. Det skjedde den 20. november 870.

The Anglo Saxon Chronicle forteller videre: «På samme tid kom de til Medehampstede (Peterborough) og brente og rev det ned, slaktet abbeden og munkene og alt det de fant der. Det som var svært stort, reduserte de til ingenting». Abbed Hedda og 84 av hans munker led martyrdøden.

Disse danskene viste en spesiell blodtørstighet overfor angelsaksiske klostre. Før de myrdet Hedda og alle munkene i Peterborough, hadde de allerede ødelagt klosteret i Bardney i Lincolnshire og drept nesten alle de 300 munkene. De hadde også ødelagt klosteret i Ely og med sine sverd massakrert begge kommunitetene, både munker og nonner. Det samme skjedde i Holme (St Benet Hulme) i Norfolk, hvor den hellige Suneman var abbed, og i klosteret i Thorney, hvor de drepte den hellige Tothreds kommunitet (de hellige Tancred, Tothred og Tova av Thorney). Det siste klosteret danskene herjet før Peterborough, var Croyland (Crowland), hvor de drepte den hellige abbeden Theodor av Croyland og de fleste av hans munker.

Etter Peterborough beveget hæren seg sørover og plyndret dobbeltklosteret Chertsey og Barking. Alle nonnene i Barking ble slaktet ned, og historikeren William av Malmesbury (ca 1080-1143) forteller at så mange som nitti munker også ble drept, blant dem abbed Beocca og presten Hethor. Det synes imidlertid usannsynlig at antallet skal ha vært så høyt som nitti.

Mens vikinghorden var på marsj, drepte og plyndret de vilkårlig. Men da de nådde Reading senere samme år, ser blodtørsten ut til å ha vært slukket, og de overvintret der. Mens de monastiske kronikørene betraktet disse danske hærene som militante hedninger som drepte de kristne for religionens skyld, mener noen moderne historikere at det heller var ønsket om bytte som drev dem. Vikingene var ikke egentlige erobrere, men nøyde seg med å kreve stadig høyere og tyngre skatter av befolkningen. Da det utplyndrede og militært stadig svakere England ikke lenger kunne betale skattene, ble vikingenes overfall mer og mer rene plyndringstog, hvor den vergeløse befolkningen skånselløst ble myrdet og byene brent ned.

Etter å ha ødelagt Croyland angrep danskene altså Medeshampstede, hvor innbyggerne hadde tatt tilflukt i klosteret og hadde lukket portene. Da danskene angrep, ble den danske jarlen Hubbas bror Lubba drept av en stein i hodet som ble kastet fra murene. Jarlen tok en grusom hevn. Etter at danskene hadde tiltvunget seg adgang til klosteret, drepte han med sine egne hender abbeden og alle de overlevende munkene. Deretter ble klosteret plyndret og brent.

Etter at danskene hadde forlatt landet, vendte noen få av munkene fra Croyland tilbake til sitt kloster, og de valgte en Godric til abbed. Etter å ha organisert sin egen kommunitet så godt han kunne, dro han til Medeshampstede, hvor han samlet sammen de maltrakterte likene av munkene og gravla dem i én, stor grav. Det var 84 av dem, ifølge «pseudo-Ingulph».

I flere århundrer trodde man at det var abbed Ingulf (d. 1109) som hadde skrevet historien om klosteret i Croyland (Historia Monasterii Croylandensis), men det har senere vist seg at dokumentet ble fabrikkert på 1200- eller 1300-tallet. Det ble tidligere kalt «Ingulph» eller «Ingulphus», men kalles nå «pseudo-Ingulph».

Over graven reiste Godric «en pyramideformet stein, tre fot høy, tre fot lang og en fot bred, og på den hogde han ut bilder av den myrdete abbeden og hans munker». Det fortelles at Godric hvert år resten av livet besøkte denne steinen og slo opp et telt over den, og der leste han messer i to dager for sjelene til dem som var gravlagt under den. Det må bemerkes at pseudo-Ingulph er den eneste kilden til denne historien.

I katedralen i Peterborough oppbevares i dag den såkalte Hedda Stone eller Monks Stone, en angelsaksisk marmorskulptur som godt kan være den steinen Ingulf snakker om, i alle fall stemmer målene på steinen overens med hans beretning. I senmiddelalderen sto i alle fall Hedda Stone på kirkegården over graven til Hedda og hans ledsagere. Det har blitt laget hull i den, tre på den ene siden og to på den andre, trolig for å feste lysestaker til steinen for å feire messe på den, en skikk som altså skal ha blitt begynt av abbed Godric. Besøkende på 1600-tallet pleide å stikke fingrene i disse hullene, kanskje for å ta med seg støv som suvenir.

På hver side av steinen finnes seks figurer, men de er så slitt at detaljene er vanskelig å skjelne. Alle har nimbus eller glorie, en av dem korsformet, noe som gjør det høyst sannsynlig at det er snakk om Kristus og elleve apostler. Noen kilder sier at de forestiller Jesus, Maria og ti disipler. De to endene av steinen er glatte, bortsett fra at årstallet 870 er hogd inn på den ene enden med moderne arabiske tall. Lenge mente man at figurene skulle forestille munker til minne om deres lidelser under danskene, men man mener nå at steinen er enda eldre og stammer fra tidlig angelsaksisk tid. Den kan ha vært et minnesmerke over en tidligere abbed. Steinen er en av de få gjenstandene som overlevde den store brannen som herjet den gamle kirken i 1116.

Hedda og hans kommunitet på 84 munker ble æret som martyrer. Deres minnedag er 10. april, men 9. april nevnes også.