Den hellige Henrik Tidemansson av Linköping (~1430-1500)

Den hellige Henrik Tidemansson (Henricus Tidemanni) er en svensk lokalhelgen. Han ble født mellom 1425 og 1430 i Vånga sogn, som ligger mellom sjøene Roxen og Glan i det midtre Östergötland. Hans far het Tideman Didriksson, hans mor (eller stemor?) Ingrid. Slekten synes ut fra navneformene å ha vært av tysk avstamming og har kanskje kommet inn som borgere i en av de østgøtiske kjøpstedene, hvis vi da ikke har å gjøre med en bergverksslekt av tysk opprinnelse.

Den unge Henrik ble bestemt for den prestelige bane. På høsten 1446 ble han skrevet inn ved universitetet i Rostock, som ble flittig frekventert av datidens svenske studenter, og hvor også Jakob Ulvsson, den kommende erkebiskopen i Uppsala, studerte. Etter avsluttede studier vendte Henrik hjem for å gjenomgå de kirkelige gradene ved Linköpings domkirke. I august 1465 døde biskop Kettil Karlsson (Vasa), og bispestolen ble ledig. Da en ny skulle velges, falt domkapitlets valg på Henrik Tidemansson som da var kannik. Henrik hadde stått fjernt fra høyadelens slekts- og partifeider, noe som ikke hadde kunnet sies om biskop Kettil. Det var tydeligvis på grunn av hans rent personlige fortjenester som man utså den unge kanniken til biskop. Den pavelige stadfestelsen som var nødvendig for hvert bispevalg, mottok Henrik den 4. juli 1466, og for denne hadde han sikkert å takke den unge kanniken i Uppsala Jakob Ulvsson, som på denne tiden representerte den svenske kirkeprovinsens interesser ved den paveliga kurien. Da Jakob Ulvsson selv den 18. desember 1469 ble proklamert til erkebiskop av Uppsala, har dette sikkert blitt hilst med glede av biskop Henrik i Linköping. Samarbeidet mellom de to kirkemennene skulle bli det aller beste.

De første årene av Henrik Tidemanssons episkopat falt sammen med den tredje regjeringsperioden til kong Karl Knutsson Bonde (1448-57; 1463-65; 1467-70), norsk konge som Karl I Knutsson Bonde (1449-50). De svenske biskopene sto for det meste i opposisjon til denne kongen. Henriks dikt «Konungen», som gir forskrifter for hvordan en god og rettferdig konge skal oppføre seg, inneholder en temmelig skarp klandring av Karl Knutssons regjering. Blant annet fremholder diktet at Karl på et alt for hensynsløst sett har fremmet sine egne økonomiske interesser og gjennom det dels utarmet folket, dels skaffet seg selv fiender.

Noen ord om biskop Henriks og hans embetsbrødres stilling til Sten Sture den Eldre (1470-97; 1501-03), som med et fireårig avbrudd var Sveriges riksforestander fra 1470 til sin død i 1503. Slaget ved Brunkeberg i 1471, som ble den avgjørende styrkeprøven mellom herr Sten og kong Kristian I (konge av Danmark 1448-81; av Norge 1450-81; av Sverige 1457-64), forsøkte biskopene å forhindre – de ville så langt som mulig bevare freden i landet og forhindre åpen strid. Etter et mindre sammenstøt mellom kong Kristians folk og svenskene ved Kläckeberga nær Kalmar, som lå innenfor biskop Henriks bispedømme, skrev han et brev til Kristian for å frita svenskene fra skylden for det som hadde skjedd og for å få i stand fredsforhandlinger. Noen måneder senere (i september 1471) besøkte Henrik sin venn erkebiskopen på dennes borg Almarestäket. Jakob Ulvsson hadde akkurat blitt oppfordret av kong Kristian å overtale de svenske rådsherrene til fred og underkastelse. Nå skrev erkebiskop Jakob og biskop Henrik sammen til rådet med formaninger om «at slikt mord måtte legges av på begge sider, slik at fred, enighet og kjærlighet igjen ville råde i riket».

Ved de møtene og forhandlingene som ble holdt på 1470-tallet i Kalmar for å gjenopprette freden og forbundet mellom Sverige og Danmark, var Henrik Tidemansson til stede i 1472 og 1476 som medlem av det svenske rådet. Disse møtene fikk betydning blant annet gjennom å føre de fornemste skandinaviske kirkemennene sammen til verdifullt åndelig samarbeid.

Kong Kristian I døde i 1481, og i de tre følgende årene kom de nordiske rådsherrene (deriblant også biskop Henrik) flere ganger sammen i Kalmar for å forhandle om Kristians sønn Hans' antakelse som svensk konge. Gjennom «Kalmar recess» i 1483 klarte rådsherrene å få Hans til å avlegge vidtgående konstitusjonelle løfter før han ble anerkjent som svensk konge. Sten Sture lyktes imidlertid å forhindre at Hans kom i besittelse av Sveriges trone. De svenske biskopenes unionsvennlighet kom med tiden til å medføre konsekvenser når det gjaldt deres holdning til den innenlandske riksforstanderen, Sten Sture den Eldre. Det måtte ha irritert Kirkens menn at Sten Sture forsøkte å få visse bispeutnevnelser i Sverige lagt under statens kontroll, og det samme med hans tiltak for å begrense retten til å testamentere til kirken. Til slutt forårsaket riksforstanderens russiske politikk en dyptgående splittelse mellom ham og Rådet, som ble ledet av erkebiskopen. Russerne hadde foretatt gjentatte angrep mot de finske grensetraktene, og man la planer om et korstog mot dem. Både erkebiskopen og biskop Henrik sendte krigsmenn over till Finland, men de fant snart anledning til misnøye med den måten som herr Sten skjøttet felttoget i øst. Kort sagt ble den russiske kriget en skuffelse for dem.

En rekke anledninger virket sammen til det avgjørende sammenstøtet våren 1497. Rådet sa opp sin troskap og lydighet til riksforstanderen og innkalte kong Hans fra Danmark. Herr Sten lot sin vrede gå ut over Kirkens menn. Erkebiskopens gårder ble ødelagt, og i slutten av juni 1497 gikk de østgøtiske bøndene på Sten Stures anstiftelse til angrep mot biskop Henriks gårder. Det ble nye angrep, men hjelpen lot ikke venta lenge. Snart kom kong Hans' tropper til, og i september 1497 beseiret disse Sten Sture ved Rotebro. Hans ble kronet i Stockholms Storkyrka, og herr Sten fikk som erstatning betydelige forleninger – et oppgjør med det gode. For rett å forstå de svenske biskopene, som på denne måten ga unionskongen hjelp mot riksforstanderen, bør man huske at «den ideelle unionstanken aldri helt sluttet å ha en viss makt over sinnene».1

På hjemveien fra Stockholm besøkte den nykronte kongen Vadstena, hvor biskop Henrik var hans omviser. Den provisoriske regjeringen som skulle fungere i Sverige under kongens opphold i Danmark, besto av erkebiskopen, biskop Henrik, Sten Sture og Svante Nilsson Sture. Noen større rolle kom den dog ikke til å spille.

Takket være biskop Henrik ble byggingen av Linköpings domkirkes kor fullført, og vi kan fortsatt beundre det som svensk middelalderarkitekturs kanskje ypperste mesterverk. Han innkalte byggmestere fra Rhinland for detta formålet. Arbeidet har kanskje vært ledet av mester Adam van Düren. For øvrig støttet biskop Henrik arbeidet med egne økonomiske midler. I 1498 var det hele avsluttet.

Biskop Henrik er kjent som en flittig byggherre. For å kunna ha en passelig bolig ved sine hyppige besøk i Vadstena (han var jo tvunget til å besøke stedet ofte for å visitere klosteret og innvie nonner) lot han der oppføre bispehuset, som fortsatt er bevart, en av byens mest pittoreske bygninger. Flere bispehus på landsbygden lot han også oppføre: i Kungs-Bro, Kungs-Norrby, Skärkind og Munkeboda (Norsholm). Disse husene er å anse som tjenesteboliger – de var jo avsett som biskopens og hans husfolks boliger ved de visitasjonene som han var tvunget til å foreta i sitt vidstrakte bispedømme. Mer interessant for oss er nok hans veibyggingsarbeid. Linköpings bispekrønike sier om det:

Han lät stenlägga broar många / Kring om Lincopung breda och långa, / Till gagn för både fattig och rik. / Därför har han lön i himmelrik.

Ordet bro betegner her ikke så mye en bro lagt over et vanndrag, men heller en vei eller passasje bygd av steiner, spesielt over sumpige og fuktige marker. Biskop Henriks veibygging skaffet ham folkets spesielle kjærlighet og takknemlighet. I middelalderen, da kommunikasjonsforholdene jo var mangelfulle og markene dessuten mye fuktigere enn nå, ble veibygging ansett som et samfunnsmessig verk av enorm betydning og en for saligheten særdeles fortjenstfull gjerning. Allerede på de gamle runesteinene fortelles det hvordan formuende personer har latt anlegge veier og hvordan dette anses å komme deres sjeler til gode i det hinsidige. To runesteiner i Täby i Uppland fra midten av 1000-tallet bærer følgende innskrift: «Jarlabanke lot, mens han ennå var i live, reise disse steiner til sitt eget minne, og han gjorde denne bro (= steinlagte vei) for sin sjels salighet.» Det er samme ånd som taler i bispekrønikens ord om biskop Henrik: «Han lat stenlägga broar många ... Därför har han lön i himmelrik.»

I slutten av middelalderen lot mange svenske biskoper trykke missaler og breviarier til gagn for stiftenes presteskap. Biskop Henrik deltok i dette arbeidet. I 1493 lot han nemlig trykke Breviarium Lincopense hos boktrykkeren Stuchs i Nürnberg. Det var jo biskopens plikt å nå og da visitere klostrene i sitt stift. Denne plikten har biskop Henrik ikke forsømt. Vi har bevart flere brev som han i formanende og undervisende hensikt har rettet til nonnene i Askeby cistercienserkloster og i Vadstena. Han har blant annet oppfordret nonnene i Vadstena til å forbedre sine kunnskaper i latin.

Biskop Henrik hadde en levende interesse for de store skikkelsene i Östergötlands historie. Han var sjelen i det arbeidet som ble drevet for å få Katarina av Vadstena, Birgittas datter, erklært som en av Kirkens helgener og som førte til den høytidelige skrinleggingen av St. Katarinas relikvier den 1. august 1489. Han lot stille opp offerbøsser i kirkene for på dette viset å fremme helligkåringen av sin store forgjenger, Nils Hermansson.

I svensk litteraturhistorie har Henrik Tidemansson også skaffet seg et navn. Han er nemlig en av de ikke alt for tallrike middelalderske forfatterne som skrev på svensk. Samlingen av svenske middelalderdikt og rim som er utgitt av Klemming, inneholder fire dikt av biskop Henrik. Samtlige er læredikt og gir et godt uttrykk for sin opphavsmanns rettfremme, trohjertede livsoppfatning og hans oppriktige religiøsitet. I sin bok om Jakob Ulvsson og hans tid sier Kellerman: «På grunnvollen av denne lyse forsynstroen har Henriks forkynnelse formet seg til en praktisk innrettet nyttighetskult, som er forbløffende lik opplysningstidens (...) Henrik Tidemansson har videre med våken interesse innhentet og tillempet det han har kunnet få vite om fremmede land og forhold, som om Island og lappene. Gjennom sitt åpne sinn for alt mulig representerte han i all beskjedenhet den siden av humanismen som i større grad skulle komme til å bli representert av en Olaus Magnus». En stille, lys humor er heller ikke fremmed for skalden.

Av diktene har vi allerede berørt «Konungen», det mest tidsbetonte. Her veier den politiske hensikten tyngst, og det samme kan i noe monn sies om diktet «Sveriges lag», som vil innskjerpe vekten av at landets innbyggere iakttar fredsommelighet, ærlighet og rettrådighet i handel og vandel. Mer interessante er de to andre diktene, hvor også biskopens sosiale og økonomiske program kommer frem. I «Klokskapsråd för hushållning» går han til krig mot fråtseri og drukkenskap samt priser et måteholdent og enkelt liv uten overdrivelser til noe hold. En dags barnsöl og to dagers bryllup må være nok, mener han – hvem orker å drikke lenger enn det?

Lærediktet «Om bohag med mera» er biskop Henriks lengste og vel også fornemste dikt. Her gis alle slags praktiske råd til landbrukere, blant annet angående tømmerhogging og hagestell. Det nevnes også hvilke særskilte dager og årstider det er best å drive de ulike syslene, og på det viset får diktet et visst preg av bondepraktika. Om frukttrærnes pleie råder skalden:

Quista bärande trä at te ey förderffuas, / At fructen må mera förökas och förueruas. / Tz skall ske emellom Pauli tidh och Skolastica dag.

Diktet er ikke uten sine morsomme poenger. Når den gode biskopen gir råd om ølbrygging, heter det blant annet:

Ner tu tz melter, akta tu tz till hopa menger: / Ther aff får tu öll, som later tig fast spy / Och spörs vit kring all vår by.

Diktet har imidlertid også en dypt religiøs og patriotisk grunntone. Allmuen bør vise troskap og lydighet mot rikets øvrighet. Da rikets fiender til lands og vanns forarger «med stort krigsrustnings band», bør svenskene for sin konge og sitt rike våge liv og eiendom, dersom de vil bo trygge og sikre. Og man bør lite fast på Gud, som er den aller mektigste krigsherren og som beskytter alle trofaste kristne fra den evige døden. Summen av alle dydsformaninger blir at vi skal elske Gud og være vårt rike tro og nådige.

Også som dramatisk forfatter skal Henrik Tidemansson ha forsøkt seg. Ennå i begynnelsen av 1700-tallet fantes det en håndskrevet samling av åndelige og verdslige «comedier» på svensk vers, «som synes skrevet av biskop Henrik i Linköping eller på hans tid». Manuskriptet ble imidlertid solgt på auksjon og gikk senere tapt.

Det led nå mot slutten av biskop Henriks lange levnetssaga – den 20. desember 1500 lukket han sine øyne.

Etter sin død ble biskop Henrik æret som helgen. Minst tre dokumenter fra begynnelsen av 1500-tallet utgjør et vitnesbyrd om hans helgenry. Først har vi Linköpings bispekrønike som nevner biskopens omsorg for veibygging og den himmelske lønn som han har fått av den skyld:

Han lät stenlägga broar många / Kring om Lincopung breda och långa, / Till gagn för både fattig och rik. / Därför har han lön i himmelrik / och hjälper mången kranker man / den där stadigt litar till han.

Vi hører at bispekrøniken nevner de helbredelsene som har inntruffet etter at man har anropt biskop Henriks forbønner. Det var jo fremfor alt den avdødes makt til å hjelpe i sykdom og nød som gjorde folket sikker på at vedkommende var en helgen i himmelen.

For det andre har vi prologen til Erikskrøniken, som ble skrevet på 1520-tallet. Der regnes alle Sveriges helgener opp. Forfatteren nevner en hellig biskop fra hvert svensk bispedømme: Henrik i Uppsala, Brynolf i Skara, Hemming i Åbo, Sigfrid i Växjö, Eskil i Strängnäs samt to biskoper i Linköping, nemlig

Nicolaus aff Lyncopung, biscopp hellig oc säll, / Henricus, som och styrde gudelige och wäll.

Denne Henricus kan ikke være noen andre enn biskop Henrik Tidemansson.

For det tredje har vi den store kulturhistorikeren Olaus Magnus, selv en sønn av Linköping. I sin Historia de gentibus septentrionalibus siterer han nemlig et rimordspråk: «Havet dräper mången man; den jorden brukar, säll är han», og han legger til at det ble skrevet av Sanctus Henricus Episcopus Lincopensis, den hellige Henrik, biskop av Linköping.

Helgenkulten for biskop Henrik rakk ikke å få noen kirkelig stadfestelse. Man opprettet ingen årlig minnedag for ham og skrev ingen liturgiske tekster til hans ære. Den katolske Kirkes dager i Sverige var jo nå talte. Gottfrid Carlsson sier: «Men det interessante er at de svenske helgenenes krets ble utvidet med en person som beviselig døde så sent som år 1500, som gjennom bevist fromhet ble ansett fortjent av helgenglorien. Det er et nytt vitnesbyrd om den livskraften som det genuint middelalderske fromhetslivet mange steder hadde ennå ved reformasjonens frembrudd.»

Den hellige Henrik har ingen kjent minnedag, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.