Den salige Henrik Rebuschini (1860-1938)

Den salige Henrik Rebuschini (it: Enrico) ble født den 28. april 1860 i Gravedona nordvest for Como-sjøen i Nord-Italia. Han var den andre av fem barn. Hans far Domenico var kontorist før han ble sjefsskatteinspektør for provinsen Como, og han var ingen tilhenger av religion. Han fulgte sin hustru til kirken, men ble værende igjen utenfor. Henriks mor Sophia var fra Livorno i Toscana og en mønsterkristen.

Etter å ha fullført skolegangen følte Henrik seg kallet til prestegjerningen og ordenslivet, men dette møtte sterk motstand fra hans far. Så han dro til universitetet i Pavia for å studere matematikk for en verdslig karriere. Men etter et års studier kunne han ikke lenger utstå det antiklerikale miljøet der og vendte tilbake til Como.

Deretter fullførte han militærtjenesten med et års frivillig arbeid. I sin fritid likte han å isolere seg for bønn og lesing av gode bøker. Som student på militærskolen i Milano gikk han ut som reservefenrik, høyt aktet av sine overordnede som oppmuntret ham til en militær karriere. Men da han kom hjem til familien, valgte han å utdanne seg til bokholder. I 1882 mottok han sitt diplom med heder.

Henriks søster Dorina var gift med en mann som drev en silkefabrikk 45 kilometer nord for Como, og han ønsket Henrik velkommen i deres hjem og ga ham en stilling i administrasjonen. Det hersket harmoni mellom Henrik og husholdningen. Men etter to år var det tegn på at den unge mannen var i vanskeligheter, og tristhet kunne leses i hans øyne. Han betrodde til sin far at dette arbeidet i forretningslivet og industrien ikke passet for ham. I august 1884 sa han opp sin stilling.

Henriks vanskeligheter skyldtes ikke hans valg av yrke, men hans konstante tiltrekking til et religiøst liv, en tiltrekking faren var motstander av. Til tross for alle forsøk på å akseptere sin skjebne, sank han ned i motløshet. Han ble så tynn at det så ut som om han var rekonvalesent etter en sykdom. Etter lange samtaler med sønnen ga faren til slutt opp sin motstand sommeren 1884, delvis etter inngripen av den salige Aloisius Guanella, en prest som startet sosiale institusjoner, som fikk alle klostrene i Como til å be for Henriks kall.

Tre måneder etter at han forlot sin stilling, begynte Henrik sine studier på det pavelige universitetet Gregoriana i Roma. Der vant han sine professorers aktelse. Han mottok de lavere vielser. Mot slutten av 1885 kom hans foreldre og hans tante Magdalena til Roma, og de var lykkelige over å finne ham tilfreds og rolig.

Men så ble Henrik fra mars 1886 til mai 1887 overvelder av en dyp nervøs depresjon. Han var en svært sjenerøs person, med en pliktfølelse som aldri tillot noe halvgjort. Han ble presset til å pålegge seg ytterliggående botsøvelser, uten å ta tilstrekkelig hensyn til hans skjøre helse. Han trengte å spise mer, men han tvang seg til å imitere og til og med overgå eksemplene på askese han så rundt seg. Dermed ble han nervøst og mentalt utslitt, en hyppig årsak til depresjon.

Henrik vendte hjem til familien, og han hadde også et opphold på en klinikk. I mai 1887 var depresjonen over, og Henrik gjenvant helsen fullstendig. Han opplevde tilbakefall, men de var kortvarige og mindre alvorlige. Sommeren 1887 arbeidet han på hospitalet i Como. Men kort etter ble han oppsagt fordi han i stedet for å arbeide på sin avdeling, tilbrakte han tiden ved sengene til de syke som var fattigst, mest trengende og mest isolert, og for dem ofret han sine siste penger og sine siste klær. Han foretok også utallige besøk hos de fattige og syke i deres hjem. For dem bestemte han seg for å utvikle dydene å lytte og å tjene, for i dem så han Herren selv.

Henrik hadde alltid hatt en trang til å tjene de syke, og hans kontakt med deres lidelser utviklet et kall til å tre inn i en orden som har et særlig apostolat for de syke. Den 27. september 1887 trådte den 27-årige Henrik inn i novisiatet til kamillianerne eller «Regelbundne klerikere til tjeneste for de syke» (Ordo Clericorum Regularium Ministrantium Infirmis – MI) i Verona. Han hadde allerede lang erfaring fra arbeidslivet, mens hans mednoviser var tenåringer som elsket frihet, fritid og støy. Han strevde med å fremdyrke en vennlig holdning og å ha positive holdninger til andre, til tross for deres feil og irriterende holdninger, men han fant dette vanskelig.

Hans overordnede fikk stor aktelse for Henrik, og på bakgrunn av de studiene han allerede hadde fullført i Roma, fikk han bli presteviet mens han ennå var novise. Den 14. april 1889 ble Henrik presteviet av biskop Giuseppe Sarto av Mantova, den fremtidige hellige pave Pius X (1903-14), som var en venn av kamillianerne. I årene 1890-91 opplevde han en ny depresjon og en alvorlig åndelig prøvelse. Han var alt for opptatt med tanker på evigheten og var sterkt fristet til å tro at han var fordømt.

Men da han i 1890 ble utnevnt til kapellan for Veronas militære sykehus (1890-95), deretter for det sivile sykehuset (1896-99), hjalp det ham å glemme sine egne problemer til fordel for sin nestes behov. Henrik avla sine evige løfter den 8. desember 1891. Han ble utnevnt til visenovisemester og professor i teologi, men hans manglende selvtillit gjorde at han ikke følte at han mestret disse oppgavene, og i 1895 kunne man se starten på en ny depresjon. Hans overordnede måtte løse ham fra sine plikter, og da fikk han raskt sin stabilitet tilbake.

I begynnelsen av mai 1899 ble Henrik sendt til kamillianernes kommunitet i Cremona, hvor han skulle bo til sin død. Hans første oppgave var som kapellan for kamillianersøstrene. Året etter ble han også utnevnt til kommunitetens regnskapsfører og administrator for den nye klinikken St. Kamillus. Han var en mann av indre liv og bønn, og disse embetene var ikke hva han hadde ønsket, men han utførte dem for å gjøre Guds vilje. Som en del av den daglige rutine var å gjøre innkjøp av forskjellig slag, reparere rør og elektrisk anlegg, holde klinikkens operasjonsstue i drift, få grønnsakshagen og hønsehuset til å gå med i alle fall et marginalt overskudd, kontrollere vinproduksjonen i kjelleren og forberede lønnsbudsjettet.

Fra 1903 til 1937 administrerte han klinikken, og i elleve år var han superior for sin kommunitet. I alle ledige stunder trakk han seg tilbake for å be, og Gud hadde velsignet ham med den kontemplative bønns gave. Da han vandret langs Cremonas gater, «så» folk at han var hellig og kalte ham «gatenes mystiker». I 1922 gjorde en lang periode med vanskelige plikter og alt for mye arbeid at han fikk en siste depresjon, men han overvant den på noen få måneder.

I 1938 var Henriks krefter oppbrukt. I løpet av alle sine 49 presteår hadde han tjent de syke. Etter å ha feiret messen for en syk, ble han selv syk og døde av lungebetennelse noen få dager etter, klokken 5.30 om morgenen den 10. mai 1938 i Cremona, 78 år gammel.

Den 11. juli 1995 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 25. juni 1996 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 4. mai 1997 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 10. mai.