Den hellige Ignatius av Santhià (1686-1770)

Minnedag: 22. september

Ignatius av Santhià (1686-1770) Den hellige Ignatius (it: Ignazio) ble født som Lorenzo Maurizio Belvisotti den 5. juni 1686 i Santhià (Sant'Agata) i provinsen og erkebispedømmet Vercelli i Piemonte i Nord-Italia. Han var den fjerde av syv barn av Pierpaolo Belvisotti og Maria Elisabetta Balocco og ble døpt samme dag som han ble født. Familien var velstående og i slekt med de beste familier i Santhià og området rundt. Lite er kjent om hans barndom, bortsett fra at faren døde da sønnen var litt over syv år gammel. Utover det er mye tidlig materiale stereotypt hagiografisk, og avslører ikke mye om ham som person.

Hans mor overlot sønnens utdannelse, spesielt i troen, til den lokale presten don Bartolomeo Quallio, som var en slektning, og innen kort tid hadde gutten bestemt seg for at han også ville bli prest. Etter utdannelsen i hjembyen begynte han i 1706 på det lokale seminaret i Vercelli og ble presteviet der høsten 1710 for bispedømmet Vercelli, 24 år gammel. Kort etter prestevielsen ble han kannik ved kollegiatskirken i Santhià (en kirke som har kapittel uten å være domkirke), og han ble bedt om å begynne i stillingen som sogneprest. Hans slektninger forventet at Lorenzo skulle klatre raskt i den kirkelige karrierestigen, men til deres overraskelse og skuffelse avviste han dette.

Han var en eksemplarisk sekularprest i seks år før han den 24. mai 1716 trådte inn som novise hos kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum - OFMCap), en gren av fransiskanerordenen, i Torino, hovedstaden i Piemonte. Der tok han ordensnavnet Ignatius, og i tråd med ordenens skikk ble han hetende Ignatius av Santhià etter hjembyen. Dermed begynte en tjeneste i ordenen som skulle vare i 54 år. Han ble satt under ledelse av en novise som var halvparten så gammel som ham, og han begynte å instruere Ignatius i alt om ordenen, det åndelige liv og til og med hvordan messen skulle feires. Han aksepterte sin opplæring med ydmykhet, og kanskje et lite smil.

Ignatius avla løftene den 24. mai 1717 og ble sendt til klosteret i Saluzzo, hvor han tjente som sakristan. I de neste 25 årene viet han det meste av tiden til åndelig veiledning, og han ble en svært etterspurt skriftefar for folk av alle slag. Etter et kort opphold som assisterende novisemester i novisiatet i Chieri ble han i 1723 sendt til klosteret del Monte (Monte del Cappuccini) i Torino. Der ble han igjen sakristan, som ikke var noen liten oppgave i et kloster med 87 prester som daglig skulle feire messe og det ikke eksisterte koncelebrasjon.

I begynnelsen av september 1731 ble han utnevnt til novisemester i Mondovì, en stilling han hadde til 1744, og han var viden kjent som predikant og åndelig rådgiver i hele Piemonte. Han var tilgjengelig hele døgnet for noviser som trengte hjelp, og han kjente hver enkelt av dem og gjorde deres formasjon til sin første prioritet. En mystisk øyesykdom gjorde ham nesten blind, og den tvang ham i 1744 til å gi opp stillingen i nesten to år og dra til Torino. Han ble imidlertid delvis kurert og kunne vende tilbake til aktiv tjeneste.

I 1744 brøt det ut krig i området (1744-47) mot invasjonsstyrker fra Frankrike og Spania, og den førte til en tilstrømming av sårede og en epidemi. Kongen av Sardinia-Piemonte, Karl Emmanuel III, ba kapusinerne om å gi medisinsk og åndelig omsorg på sykehusene. Selv om Ignatius nå var nesten 60 år gammel, aksepterte han i 1746 utnevnelsen til sjefskapellan for hæren. I to år tjenestegjorde han i hospitalene i Asti, Vinovo og Alessandria. Ignatius utmerket seg gjennom sitt arbeid med sakramental og åndelig omsorg i felten og med å bringe åndelig trøst til de sårede soldatene på militærsykehusene.

Straks krigen sluttet, dro han for å leve som kapusinermunk igjen i klosteret del Monte i Torino. Der fikk han oppgaven som skriftefar og religiøs instruktør for legbrødrene. Hvor mye av sin undervisning han skrev ned, er ikke kjent, men en bok ble bevart, Meditazioni per un corso di esercizi spirituali, og den ble utgitt i Roma i 1912. I sine siste år tilbrakte han dagene med å besøke de syke og fattige i Torino, tigge om penger og mat for de trengende samt å møte de tusener som daglig kom til del Monte for å få hans velsignelse. Han sa ofte: «Paradiset er ikke laget for slappfisker. La oss arbeide!»

Ignatius døde fredelig den 22. september 1770 i Torino, 84 år gammel. Hans saligkåringssak ble åpnet i 1782, og den 19. mars 1827 ble hans «heroiske dyder» erklært av pave Leo XII (1823-29), og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 17. april 1966 av pave Paul VI (1963-78). Den 20. desember 2001 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble helligkåret den 19. mai 2002 av pave Johannes Paul II på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 22. september.

av Webmaster publisert 23.06.2003, sist endret 28.11.2015 - 02:56