Den hellige Ignatius av Laconi (1701-1781)

Skytshelgen for vordende mødre og studenter på Sardinia; for provinsen Oristano (2007)

Den hellige Ignatius (it: Ignazio) ble født som Vincent Cadello Peis (it: Vincenzo) den 10. desember 1701 i Laconi (sardisk: Làconi), som ligger omtrent midt på Sardinia, som da var et eget kongerike. I 1927 ble Laconi flyttet fra provinsen Cagliari til den nyopprettede provinsen Nuoro. I 1999 valgte Laconi å flyttes til naboprovinsen Oristano. Dette skjedde gjennom regional lov nr. 10 av 13. oktober 2003, som omdefinerte distriktene i de nye sardiske provinsene. Sardinia omfatter siden 2016 provinsene Sud Sardegna (Sør-Sardinia), Nuoro, Oristano og Sassari, samt Storbyområdet Cagliari (Città metropolitana di Cagliari), som omfatter Cagliari og seksten nabokommuner.

Han var den andre av ni barn av de beskjedne bøndene Mattia Cadello Peis og Anna Maria Sanna Casu, som var fattige, men rike på tro. I dåpen i kirken Sant’Ambrogio (siden 1951 Sant’Ambrogio e San’Ignazio) i Laconi fikk han navnene Francesco Ignazio Vincenzo, for i det vanskelige svangerskapet påkalte hans mor den hellige Frans av Assisis forbønn. Til daglig ble han kalt Vincent. Han arbeidet på markene for å hjelpe sine foreldre. Som barn og ungdom var han gjeter for farens og onkelens kveg på markene. Han var ennå ikke syv år gammel da han ble konfirmert den 17. mai 1707 av erkebiskop Francesco Masones y Nin (1646-1717) av Oristano (1704-17). Ellers vet vi lite om hans tidlige år, bortsett fra at han var tynn og blek. På syv år, mellom 1713 og 1720, da Ignatius levde sine ungdomsår, endret Sardinia sitt styre tre ganger og gikk etter fire århundrer med spansk dominans først til Østerrike, deretter tilbake til Spania og til slutt til huset Savoia.

Men han vokste opp i gudsfrykt og hans fromhet som barn var bemerkelsesverdig, for han kunne være ved kirkedørene før daggry og vente i bønn på at de skulle åpnes. I barndommen kalte han ofte den lokale kirken sitt «hjem» og tok den hellige Laurentius av Brindisi OFMCap (1559-1619) som sin personlige rollemodell. Folket i Laconi kalte ham «den lille helgenen». Mens han fortsatt var tenåring, praktiserte han allerede faste og botsøvelser. Han gikk aldri på skole og lærte aldri å skrive, men han dro til messe hver dag og var altergutt. De få ordene han snakket, var på sardinsk dialekt.

Han ble rammet av en alvorlig sykdom rundt 1719, da han var sytten år gammel. Han avla da et løfte om å tre inn i en orden hvis han ble frisk. Dette ble oppmuntret av hans mor, men ikke av faren. Etter et to år langt sykeleie ble han frisk, og ved hjelp av farens overtalelser glemte han snart sitt løfte. Faren var engstelig for at han skulle miste sønnens arbeidsinnsats på gården. Men en dag i 1721 løp hans hest løpsk. Det finnes flere versjoner av hva som skjedde. En sier at han ble kastet av hesten, og selv om han ikke fikk noen skader, husket han sitt løfte og så dette som et tegn fra Gud. En annen versjon sier at han kunne blitt kastet av, men at han påkalte Frans av Assisis hjelp og fornyet sitt løfte. En tredje versjon sier at hesten løp ukontrollert til kanten av en klippe, men ble plutselig stående som blokkert, og Vincent ble reddet for andre gang. Da husket han løftet han hadde avlagt.

Uansett hvilken versjon som er riktig, bestemte Vincent seg til å oppfylle sitt løfte og gå i kloster hos kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap), en gren av fransiskanerordenen. En versjon sier at hans far fortsatt motsatte seg dette, mens en annen versjon sier at ingen av foreldrene hadde innvendinger og ga ham sin velsignelse.

Vincent Cadello Peis var nesten tyve år gammel da han den 3. november 1721 presenterte seg ved kapusinerklosteret Sant’Antonio i Buoncammino ved Cagliari, seks mil sør for Laconi, og søkte om opptak. På grunn av hans spinkle kroppsbygning og skjøre helse ble han ikke umiddelbart akseptert, men da fikk han hjelp av en innflytelsesrik venn, marki Gabriele Aymerich av Laconi, som grep inn og anbefalte ham. Dermed kunne han den 10. november 1721 tre inn i klosteret som legbror og bli ikledd ordensdrakten med navnet Ignatius av Laconi (Ignazio da Laconi). Kapusinernes skikk er at alle medlemmene får «etternavn» etter fødestedet, i dette tilfellet Laconi. Deretter påbegynte han det ettårige novisiatet i klosteret San Benedetto i selve Cagliari. Hans andre novisemester syntes han var for fysisk svak og uoppriktig av karakter, men han mangedoblet sine anstrengelser for å tilfredsstille novisemesteren, og den 10. november 1722 fikk han avlegge sine første løfter i det lille, men vakre klosteret.

Br. Damian av Neonelli sa om Ignatius’ tid i novisiatet at han «…gjennomlevde det med intens glød og hengivenhet. Han observerte med største omhyggelighet selv de ubetydeligste forordninger i regelen, enten de var obligatoriske eller bare råd. Han overgikk alle de andre novisene i ettertanke, stillhet, lydighet, mottak av sakramentene og ånden av andakt. Alle så på ham som en helgen, så mye mer som da de fant ham om natten, etter midnattsofficiet, knelende foran statuen av Madonna mens han snakket til henne i myke og ømme vendinger».

Etter det obligatoriske året i novisiatet ble han overført til klosteret i Buoncammino, hvor han var kokk i to år. Deretter ble han forflyttet til klosteret i Iglesias i provinsen Sud Sardegna sørvest på Sardinia. Der var han tjener, og samtidig engasjert i å tigge på landsbygda i Sulcis, en subregion i provinsen Sud Sardegna. Til tross for svak helse gjorde hans entusiasme ham til å delta i ordenens åndelige øvelser og å utmerke seg gjennom perfeksjonen i hans observans av ordenens regel. Deretter levde han i femten år i de sardinske klostrene i Domusnovas og i Sanluri i provinsen Sud Sardegna, Oristano i provinsen av samme navn og Quartu Sant’Elena i provinsen Cagliari. I 1737 ble han kalt tilbake til klosteret Sant'Antonio i Buoncammino ved Cagliari (lat: Caralis). Der arbeidet han som legbror i klosterets vevstue, hvor de laget klær til brødrene. Han var analfabet, men elsket å lytte til evangeliet, spesielt når Kristi lidelseshistorie ble lest. Han var kjent for sin kjærlighet til bønn, ensomhet og stillhet.

Som førtiåring ble br. Ignatius i 1741 utnevnt til questor med oppgave å tigge almisser i Cagliari for klosteret, noe som ble ansett som en oppgave av stor betydning og ansvar. Dettet embetet hadde han i de neste førti år inntil han døde. I likhet med andre som hadde denne vanskelige oppgaven, møtte han noen ganger avvisning og mishandling, mens andre æret ham høyt som rådgiver. Han reiste til fots i all slags vær, og han ble en av de best kjente og elskede personene på øya. Arbeidet ga ham anledning til å utøve sin milde kjærlighet til barn, de syke og fattige. Han var alltid vennlig og beskjeden og klaget aldri, selv ikke de siste årene da han fikk vanskeligheter med å gå. Han skal ha hatt profetiske gaver, og mirakler ble tilskrevet hans forbønn. Han avviste medisinsk behandling og anbefalte bare enkle remedier, tillit til Gud og stadig bønn.

En uvanlig og pittoresk legende forteller at han aldri ba om almisser fra en skruppelløs pengeutlåner i Cagliari, som klaget over denne unnlatelsen. Den lokale guardianen ba Ignatius å oppsøke ham, og han vendte tilbake med en sekk med mat. Da den ble åpnet, dryppet den av blod. Guardianen ble forbløffet, men Ignatius sa: «Dette er de fattiges blod. Det er grunnen til at jeg ikke ber om noe i det huset».

Mer autentisk er en beskrivelse som en samtidig nonne ga av ham, bekreftet av et bevart portrett i Cagliari, som en middels høy, spedlemmet og rank mann med hvitt hår og skjegg. En annen samtidig forteller om hvordan han noen ganger ble løftet fra bakken under bønn (levitasjon), men beveget seg langsomt ned igjen når det var tid for kveldsofficiet. Folk kalte ham «hellig pater», og til og med en samtidig protestantisk pastor, kapellan Josef Fues i det tyske infanteriregimentet «von Ziethen», som var i kongen av Sardinias tjeneste og var stasjonert i Cagliari, kalte br. Ignatius «en levende helgen». I 1773 skrev Fues til en av sine venner i Tyskland: «Vi ser hver dag en levende helgen som går rundt i byen og tigger. Han er legbror hos kapusinere og har fått æren for flere mirakler av sine landsmenn». Ignatius av Laconi var fortsatt i live da han ble kalt «hellig pater». Forfatteren og nobelpristageren (1926) Grazia Deledda (1871-1936) kalte ham «Den mannen som huskes best fra det attende århundres Sardinia».

Br. Ignatius’ søster hadde ofte skrevet til ham for å be ham om å besøke henne slik at hun kunne få hans råd i visse spørsmål. Han hadde ikke til hensikt å etterkomme hennes anmodning, men da hans superior ga ham ordre om å dra, besøkte han henne en eneste gang. Men han dro igjen så snart han hadde gitt det rådet hun hadde bedt ham om. Hans bror ble satt i fengsel, og det var håp om at br. Ignatius, hans ry tatt i betrakting, kunne oppnå at hans bror ble løslatt. Hans superior sendte ham for å snakke med guvernøren, men kapusineren ba guvernøren om at hans bror skulle bli behandlet i henhold til loven.

Et vitne i hans sak fortalte: «Jeg så med mine egne øyne hvordan Guds tjener gikk rundt med nedslått blikk. Han holdt alltid rosenkransen i hånden. Barna løp til ham, og han ga dem stykker av brød. Når folk så ham passere, viste de ham den største respekt. Hvis noen av dem kranglet, holdt de seg tause når han nærmet seg». Ignatius snakket ofte om den store kjærlighet man skulle ha for Jesus i Det hellige sakrament. Hans forbilde var Laurentius av Brindisi, som var en veritabel smelteovn av guddommelig kjærlighet, «ikke kald, som ham selv». I den offisielle prosessen heter det om Ignatius: «Han underviste små barn i katekismen og ba dem om å be for Kirkens opphøyelse og spredningen av den kristne tro. Hver gang han bodde hos andre i forbindelse med sin almisseinnsamling, snakket han om troens mysterier, Vår Herres Jesu Kristi lidelse og død og Inkarnasjonen. Han uttrykte ofte en intens lengsel etter å se hele verden bli katolsk».

Når han ble spottet, var han glad for at i det minste noen kjente ham for det han var. Han pleide å si: «Endelig er det en person i Cagliari som kjenner meg og kaller meg det jeg virkelig er». Når andre applauderte hans mirakler, sa han: «Vær stille, dette er Herrens verk». Hans ydmyke askese kunne ses av at hans celle hadde en «fattigslig liten seng av nakne bord med en stein til pute», og hans slitte og fillete drakt var «av grov sardisk ull, som han med sin superiors tillatelse ønsket å bære til sin død, selv om provinsen hadde innført en drakt av finere materiale».

I 1779 ble br. Ignatius blind, to år før sin død. Han ble da fritatt fra oppgaven med å tigge, men han fortsatte å delta i munkenes fellesliv og fortsatte å observere regelen som sine brødre til sin død. I 1781 begynte hans helse å svikte. Han besøkte sin søster, som var klarissenonne, og fortalte henne at de ikke kom til å treffes mer på jorden. Han døde den 11. mai 1781 klokken tre om ettermiddagen i Cagliari på Sardinia, nesten åtti år gammel, styrket av Kirkens sakramenter. I to dager passerte en imponerende folkemengde av både vanlige mennesker og viktige personer forbi hans kiste for å vise ham sin hyllest. Han ble gravlagt i kapusinerkirken i Cagliari, Chiesa di Sant’Antonio da Padova. Den er bedre kjent for innbyggerne i Cagliari som kirken Sant’Ignazio eller Fra Ignazio og kalles også Santuario di Sant’Ignazio da Làconi. Den ligger i bydelen Stampace, langs Viale Sant’Ignazio som fører til høyden Buoncammino. Noen ganger tas skrinet med helgenens relikvier tatt med på pilegrimsreise over hele Sardinia, en begivenhet som alltid tiltrekker seg mange troende.

I et sirkulærbrev tegnet br. Ignatius’ kapusinske superior et treffende bilde av den ydmyke legbroren bare sytten dager etter hans død: «Denne mest eksemplariske ordensbroren bar vår hellige drakt fra det tyvende år av sitt liv. Han levde alltid et liv av endeløse botsøvelser og vant aktelsen til alle som var så heldige å møte ham og snakke med ham. (…) Jeg kjenner det knapt nødvendig å rette oppmerksomheten mot hans samvittighetsfulle religiøse observans. Han var alltid den første i koret, ikke bare i sine yngre dager, men selv nesten åtti år gammel. Han tillot ikke at hans høye alder skulle unnskylde ham fra hans skikk å stå i flere timer i kirken i uavbrutt kontemplasjon. Hans lydighet var øyeblikkelig og lojal. Det var nok for ham å kjenne sine overordnedes mening for å utføre deres vilje, uansett hva den måtte være. Alle elsket ham. (…) Han hadde alltid sitt blikk festet på evigheten, det strenge regnskapet han måtte avlegge i sitt dødsøyeblikk og denne verdens forfengelighet. Han visste å kombinere en ufattelig faste, minimalt med søvn og kontinuerlige botsøvelser med vanlig observans».

Br. Ignatius’ ry for hellighet var utbredt, og han ble kjent som en undergjører, og det ble hevdet at han hadde utført 121 mirakler mens han levde. Han skal ha fortsatt å bevirke mirakler etter sin død, og 86 av dem ble registrert. Spesielt skjedde det mange mirakler ved hans grav, og dette bidro til at hans saligkåringsprosess ble åpnet i 1844 av erkebiskop Emanuele Marongiu Nurra (1794-1866) av Cagliari (1842-66), bispedømmet hvor han døde.

Dekretet vedrørende hans skrifter ble utstedt den 4. mars 1854, og det kan ikke ha vært omfattende, ettersom han var analfabet. Sakens Positio super virtubtibus ble oversendt til Rituskongregasjonen i Roma i 1868. Den salige pave Pius IX (1846-78) anerkjente hans «heroiske dyder» med et dekret som ble promulgert den 26. mai 1869, og han fikk da tittelen Venerabilis, «ærverdig». Etter anerkjennelsen av to mirakler som ble tilskrevet ham og som skjedde etter hans død, ble han saligkåret den 16. juni 1940 av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) i Peterskirken i Vatikanet. Etter anerkjennelsen av ytterligere to mirakler som var skjedd etter hans saligkåring, kunne pave Pius XII helligkåre ham den 21. oktober 1951 i Peterskirken.

Ved helligkåringsseremonien i Roma var en annen stor kapusiner til stede, som var tigger i det samme klosteret i Cagliari, nemlig den salige Nikolas av Gesturi (1882-1958), som skulle bli saligkåret den 3. oktober 1999 av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005). Ignatius’ legeme i Cagliari skal fortsatt være intakt. Hans minnedag i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum var dødsdagen 11. mai:

Cárali, in Sardínia, sancti Ignátii a Láconi, Confessóris, ex Ordine Minórum Capuccinórum, humilitáte, caritáte et miráculis præclári, quem Pius Papa Duodécimus Sanctórum honóribus decorávit.

I Cagliari på Sardinia, den hellige Ignatius av Laconi, bekjenner, fra kapusinerordenen, berømt for sin ydmykhet, kjærlighet og mirakler, som pave Pius XII opphøyet til de helliges verdighet.

Samme minnedag har han i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):

Cálari [trykkfeil for Cárali] in Sardínia, sancti Ignátii de Láconi, religiósi ex Ordine Fratrum Minórum Capuccinórum, qui indefésse per urbis platéas et portus caupónas stipem rogávit ad páuperum misériis succurréndum.

I Cagliari på Sardinia, den hellige Ignatius av Laconi, legbror i kapusinerordenen, som utrettelig gikk rundt på byenes plasser og i havnenes kneiper og tigde for å lindre de fattiges elendighet.

Den 11. mai 2007 ble han utropt til skytshelgen for provinsen Oristano i et offisielt dekret. Den 11 mai 2014 ble en statue av ham avduket i Sestu i storbyområdet Cagliari.

Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Farmer, Butler (V), Benedictines, Bunson, Schauber/Schindler, Index99, MR1956, MR2004, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, capuchins.org, olacapuchins.org, fraticappuccini.it, Abbaye Saint-Benoît, newsaints.faithweb.com, roman-catholic-saints.com, franciscanos.net, it.cathopedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. juli 1999 – Oppdatert: 21. juni 2019