Den salige Isidor de Loor (1881-1916)

Den salige Isidor de Loor ble født den 18. april 1881 i landsbyen Vrasene i bispedømmet Gent i Øst-Flandern i Belgia, og han ble døpt dagen etter fødselen. Han var den eldste av tre barn av Alois de Loor og Camilla Hutsebaut. Foreldrene var beskjedne, men dypt fromme bønder som hadde giftet seg heller sent i livet. Sammen med barna dannet de en tett sammenknyttet familie, og Isidor viste også tidlige tegn på en usedvanlig sterk fromhet. Han gikk til messe på hverdager og ba rosenkransen hver kveld sammen med sine foreldre. Han gikk på grunnskolen i den lille landsbyen Saint-Gilles.

Straks han hadde avlagt sitt første skriftemål og mottatt den hellige kommunion som 11-åring, ble han en regelmessig kommunikant, selv om det ikke var vanlig på den tiden. Han ble fermet den 25. mai 1894, og deretter ga han katekeseundervisning i sin egen landsby og også i Saint-Gilles, og han sluttet seg til Den fromme unionen av St. Frans Xavier. Han sluttet på skolen som tolvåring, og etter det arbeidet han sammen med faren på markene.

Selv om Isidor drømte om å vie seg fullstendig til Gud, snakket han først bare med Gud om saken. Han visste at hans aldrende foreldre trengte ham hjemme. Men da Isidor var 26 år, holdt den berømte redemptoristen og folkemisjonæren p. Bouckaert en misjon i hans landsby. Isidor bekjente sitt ønske til ham, og han rådet Isidor til å følge sitt kall og slutte seg til pasjonistordenen (Congregatio Passionis Iesu Christi - CP) som legbror.

I april 1907 trådte han inn i pasjonistenes kloster (retretthus) i Ere i bispedømmet Tournai, som ligger i den franskspråklige delen av Belgia (selv snakket Isidor bare flamsk). Den 8. september 1907 mottok han drakten. Han avla sine løfter den 13. september 1908 med ordensnavnet Isidor av St. Josef (de Saint-Joseph). Han fikk tilnavnet «Broder av Guds vilje».

I desember 1910 ble han overflyttet til et nytt retretthus i Wezembeek-Oppem nær Brussel. Der arbeidet han som kokk, portner og gartner. Han prøvde å behage Kristus ved å tjene sine brødre i kommuniteten, og han viet seg til sin tjeneste for å gjøre det lettere for dem å utføre sitt misjonsapostolat, som han selv ikke var kalt til å delta direkte i. Hans private motto var Omnia pro pulchro caelo, «Alt for himmelens skjønnhet», som han pleide å hviske til seg selv når han var opptatt med kjedelige eller åpenbart utakknemlige oppgaver. Han var alltid munter og rolig, gjorde ting for alle og tok seg generelt av kommuniteten med en nesten faderlig omsorg. Han var så lydig mot regelen og sine overordnede at han ble betraktet som en inkarnasjon av kongregasjonens konstitusjon.

Sommeren 1911 fikk Isidor en svært smertefull øyesykdom. Selv om legene sa at smertene måtte ha vært forferdelige, nevnte Isidor dem ikke før de ble uutholdelige. Det ble konstatert kreft i det høyre øyet, og han måtte gjennomgå en smertefull operasjon. Denne mislyktes og øyet måtte fjernes, men de store lidelsene bar han med eksemplarisk styrke. Han fikk også vite at kreften hadde spredt seg og at han trolig bare hadde få år igjen å leve, og han aksepterte diagnosen med rolig resignasjon.

I 1912 ble han flyttet til Kortrijk i bispedømmet Brugge/Bruges, og i 1914 ble han klosterets portner. På et tidspunkt under Første verdenskrig ble brødrene rådet til å forlate klosteret, siden det lå svært farlig til. De overordnede trakk de fleste brødrene tilbake til tryggheten i Nederland og etterlot bare noen få for å passe på klosteret. Broder Isidor tok mer enn villig på seg den farefulle oppgaven.

Mot slutten av sommeren 1916 var Isidor utslitt. Han fikk et angrep av pleuritt (brysthinnebetennelse) som sendte ham til sengs. Legene sa at kreften i tykktarmen spredte seg raskt. Han trøstet seg med at «når paradiset er fortjent én gang, er det fortjent for alltid». Da slutten nærmet seg, ble smertene større og større. Til slutt kunne han ikke engang ligge i sengen, men satt i en stol og hvilte hodet i sykepasserens armer når smertene var på det verste. Da han lå for døden, bekjente han til en medbror at han var mer enn klar til å dø. «Men mine overordnede ønsker det ikke, så derfor forblir jeg i live».

Han døde den 6. oktober 1916 i retretthuset St. Antonius i Kortrijk etter en svært smertefull sykdom. Han var bare 35 år gammel. Han ble gravlagt den 7. oktober på kirkegården i Kortrijk. Etter hans død ble det ikke oppdaget noen lærde skrifter eller mirakuløse hendelser i klosteret mens han levde, men mange ba om hans forbønn og ble hørt. I løpet av tretten år var hans hellighets ry så stort at det ble igangsatt en saligkåringssak.

I 1950 ble undersøkelsene for hans saligkåring innledet på bispedømmenivå, og innen to år ble en positiv rapport sendt til Roma. I 1952 ble hans jordiske rester flyttet til en grav i pasjonistkirken, hvor de hviler i et kapell viet til ham. I den forbindelse kom over 30.000 mennesker for å vise ham respekt i løpet av en periode på bare seks timer. og han ble saligkåret den 30. september 1984 av pave Johannes Paul II. Hans minnedag er dødsdagen 6. oktober.