Den salige Jakob Alfred Miller (1944-1982)

Den salige Jakob Alfred Miller (eng: James; kalt Jim) ble født den 21. september 1944 i Ellis (før 1867: Poland Corners) rundt ti kilometer nordøst for Stevens Point, hovedstad i county Portage i delstaten Wisconsin i USA. Han var den eldste av fem barn av Arnold og Lorraine Miller, som var kvegbønder. Hans søsken var William (kalt Bill), Ralph, Patricia og Louise. Han ble døpt den 1. oktober 1944 i Church of the Immaculate Conception i Custer, seks kilometer sør for Ellis. I den samme kirken ble han konfirmert den 28. mai 1955 av biskop John Patrick Treacy (1890-1964) av La Crosse (1948-64). Han vokste opp i Custer i byen Stockton i Portage County.

Jakob var født for tidlig og var undervektig, og ved fødselen veide han nesten fire pund (ca 1,8 kg), men i løpet av oppveksten ble han høy og robust og endte på 6'2" (188 cm) og 220 pund (ca 100 kg). Som voksen var han kjent for å ha en voldsom gapskratt som kunne sette en støkk i folk. Han elsket å arbeide på markene og passet på husdyr, spesielt kyllinger og høner. Hans karakter var omgjengelig og kommunikativ, han var interessert i naboene og andre innbyggere, unge eller gamle. Han gikk på barneskolen ved Edison Public School i Ellis, og han gikk hver dag til fots de to kilometerne mellom hjemmet og skolen. Når det gjelder hans religiøsitet, husket hans bror Bill at han som barn lekte messefeiring og ga velsignelsen. En gang kom han hjem etter å ha skriftet, og da han husket at han ikke hadde gjort boten, knelte han på gaten og begynte å be på stedet. En annen gang så man ham be om at en av kyllingene som ble betrodd ham, ikke skulle dø.

I 1958 begynte han som fjortenåring på Pacelli Institute i Stevens Point for sine gymnasstudier. I den anledning fikk han World Book Encyclopedia, og Jakob leste den fra perm til perm, med fokus på sidene om fremmede land, biografier og vitenskap. På Pacelli-instituttet møtte han for første gang «Brødre av de kristne skoler» (De la Salle-brødre, Fratres Scholarum Christianarum – FSC), som var grunnlagt av den hellige Johannes Baptist de la Salle (1651-1719). skolebrødrene underviste på instituttet, og Jakob ble positivt påvirket av dem, og spesielt den åndelige veilederen, br. Florian Donatelli. Så han ba om å få tre inn i junioratet, som lå i Glencoe i staten Missouri.

Hans forespørsel ble akseptert i september 1959. I august 1962 begynte han som postulant i ordenen, og den 30. august 1962 begynte han i novisiatet. Han ble da ikledd ordensdrakten, og i tråd med kongregasjonens skikk mottok han et nytt navn, i hans tilfelle bror Leo William. I 1966 slo generalkapittelet fast at brødrene igjen kunne bruke sitt dåpsnavn, noe han og mange medbrødre gjorde.

Br. Jakob tilbrakte det andre året av junioratet eller skolastikatet med undervisning på Cretin High School (fra 1987 Cretin-Derham Hall High School) i St. Paul i Minnesota. Opplæringen fortsatte ved universitetet Saint Mary i Winona i samme delstat. I 1966 tok han graden B.A. (Bachelor of Arts) i moderne språk, med gode karakterer. Etter novisiatet avla han ordensløftene, de såkalte evangeliske råd om å leve i lydighet, fattigdom og kyskhet, og i tillegg avla han de spesielle løftene i sitt institutt, nemlig stabilitet og å gi utdannelse til fattige. På Cretin High School underviste han i spansk, engelsk og religion. I tillegg var han ansvarlig for vedlikehold av skolen. Han hevet seg aldri over noen form for tjenester, som å rydde snø fra veiene, rengjøre sanitærutstyr og ovner eller reparere noe som var ødelagt. Han grunnla også et fotballag for studentene, som han ble trener for.

Den 5. mai 1969 ble han informert om at han ved slutten av den årlige retretten kunne avlegge sine evige løfter, og det skjedde den 12. juni. I august 1969 ble han sendt til den lasallianske misjonærskolen i Bluefields på Atlanterhavskysten i Nicaragua. De første årene han tilbrakte der, var svært ordinære, inkludert forpliktelser innen undervisning og vedlikehold. Han opprettet også et lag i amerikansk fotball. Leksjonene ble holdt på spansk, et språk som br. Jakob, eller rettere sagt Hermano Santiago (den spanske formen av hans navn), kjente ganske godt.

I mars 1974, det året da han tok graden M.A. (Master of Arts), ble han sendt til Puerto Cabezas, også på Atlanterhavskysten, nord for Bluefields, hvor han ble lærer i engelsk, matematikk og religion ved Det nasjonale instituttet Cristóbal Colón, som ble drevet av brødrene, men eid av regjeringen. I løpet av ferien ga han leksjoner i forberedelseskurs for lærere ved Det nasjonale universitetets avdeling i Puerto Cabezas. I 1975 ble han utnevnt av myndighetene til direktør for instituttet. Hans kolleger så imidlertid på ham mer som en venn enn som deres overordnede direktør. Det samme gjaldt elevene, som han var opptatt av og interessert i å løse deres problemer. Under hans ledelse vokste antallet elever fra 300 til 800.

Han krevde svært mye av dem, men han visste også hvordan han kunne oppmuntre dem, spesielt innen basketball, baseball, softball og volleyball: «Neste gang kan vi gjøre det bedre. Det har ikke noe å si om vi vinner eller taper», sa han til dem. Da han utnyttet sin støtte i regjeringen, fikk han viktig finansiering for å utvide skolemiljøene. Den ga nye klasserom, et auditorium og laboratorier for naturvitenskap, tømring og elektroteknikk. Han kjempet også for befolkningen av mestiser og sørget for at det for eksempel ble grunnlagt et korps av frivillige brannmenn. Med statlige midler fikk han også bygd ti bygdeskoler.

Ettersom han hadde støtte regjeringen under Nicaraguas diktator Anastasio «Tachito» Somoza Debayle (1925-80), ble han imidlertid utsatt for trusler, inkludert fra fedrene til hans studenter. Den revolusjonære sandinistbevegelsen satte ham på sin svarteliste. Kort tid etter nådde revolusjonen også Puerto Cabezas, og til slutt adlød han i juli 1979 sine overordnede og vendte tilbake til USA. It Hans overordnede fryktet at siden han arbeidet for Somoza-regimet, kunne han være utsatt. Han bekymret seg for at hans hjemreise kunne ses på som en feig handling, så han skrev til folket at han ville vende tilbake. Dette skjedde imidlertid aldri, noe som plaget ham.

Han tilbrakte sommeren 1979 på familiens gård og vendte i september tilbake til Cretin High School i St. Paul i Minnesota fra 1979 til 1981. Om formiddagen underviste han i spansk, mens han om kvelden viet seg til vedlikeholdsarbeid. På fritiden deltok han også på et sveisekurs ved det lokale tekniske instituttet. Han hjalp også studenter som hadde glemt koden til sine skap. Elevene hadde uten at han visste det gitt ham kallenavnet «brother Fix-It». Andre kalte ham «bror glede» da de så ham behandle alle med godt humør, også da han med tiden begynte å føle seg komfortabel med spanskamerikanske mennesker.

Imidlertid hadde han det ikke godt i det hele tatt. Han følte gapet mellom de midlene elevene hadde i USA og elendigheten i Nicaragua, hvor utdannelse bare var for de privilegerte. Han skrev: «Jeg kjeder meg her oppe», og: «Jeg er ivrig etter å vende tilbake til Latin-Amerika». Han stilte seg tilgjengelig for å dra tilbake til misjonen. Hans lokale overordnede sendte ham i 1980 til senteret Sangre de Cristo («Kristi Blod») i Santa Fe i New Mexico, hvor han deltok på et fornyelsesprogram. I løpet av denne tiden vurderte br. Jakob alvorlig å gå over til kapusinerordenen (Ordo Fratrum Minor Capuccinorum – OFMCap) og følge kallet til prestedømmet. Han kjente kapusinerne godt og hadde beundret deres arbeid i Nicaragua. Etter hvert stadfestet han imidlertid sitt valg om å forbli en lasalliansk ordensbror.

I januar 1981 kom han til sin nye destinasjon, Huehuetenango i Guatemala, hvor han skulle være i en treårsperiode. Br. Jakob ble umiddelbart fascinert av landskapet og skikkene og tradisjonene som gikk tilbake til mayafolket. Han begynte sitt engasjement både som lærer ved La Salle-kollegiet og ved Urfolkssenteret (Centro Indigeno) (La Casa Indígena De La Salle), som også inkluderte en gård, og han støttet jordbruksopplæringen av unge mennesker, for på denne måten ville de bli sakkyndige og gode ledere i lokalsamfunnene. Men br. Jakob opplevde flere vanskeligheter i kommunitetslivet. Hans arbeidsrytme tillot ham ikke å respektere de vanlige tidene for felles bønn, og han var ofte oppe sent for å hjelpe eller gi råd til ungdommene i Urfolkssenteret. Han innpodet dem også Guds kjærlighet, følelsen av likhet mellom mennesker, rettferdighet og tilgivelse.

Senere i 1981 dro han tilbake til St. Paul i USA for en kneoperasjon. Br. Stephen Markham, hjelpevisitator for distriktet St. Paul/ Minneapolis, kom for å treffe ham og spurte: «Jim, er du ikke redd for tanken på å dra til Mellom-Amerika hvor det nå er mye vold, spesielt mot dem som forkynner rettferdighet, nestekjærlighet og ærlighet?». Han svarte: «Jeg tenker ikke engang på det, det er mye å gjøre og det er ikke mulig å kaste bort energi på å klage over hva som kan skje. Det spiller ingen rolle hva som skjer!»

Nøyaktig ett år etter sin ankomst til Guatemala var han i januar 1982 fullstendig klar over den stadig mer alvorlige politiske situasjonen. Han skrev til sin tidligere veileder i novisiatet: «Personlig er jeg lei av all denne volden, men jeg føler meg dypt forbundet med disse fattige menneskene som lider i Mellom-Amerika (...) Kristus blir forfulgt på grunn av vår preferanse for de fattige. Vi er klar over de mange farene og vanskelighetene, og vi fortsetter å arbeide med tro og håp og med tillit til Guds forsyn». Han fortsatte: «Jeg har vært en kristen skolebror i nesten tyve år, og mitt engasjement for dette kallet har vokst stadig mer når jeg har arbeidet i Mellom-Amerika. Jeg ber Gud om nåde og styrke til å tjene Ham trofast blant de fattige og undertrykte i Guatemala. Jeg overlater mitt liv til hans forsyn og jeg overgir meg til Ham».

Den 10. februar 1982 gjorde faren til en av de guatemalanske medbrødrene (pseudonym señor Gomez) de andre brødrene på La Salle-kollegiet bekymret. Han hadde nemlig overhørt noen medlemmer av de beryktede dødsskvadronen G-2 i den lokale parken legge planer om kollegiets visedirektørs død. De var faktisk tre visedirektører, en for hver av strukturene som var tilknyttet lasallianerne, og br. Jakob var visedirektør for Urfolkssenteret. Siden trusselen var svært vag, ble det foreslått at ingen av brødrene skulle forlate huset. I mellomtiden sendte den amerikanske ambassadøren en beskjed til de nordamerikanske religiøse gruppene som var aktive i Guatemala for å informere dem om at de hadde hørt om planer om å snikmyrde en «nordamerikaner» som ikke var nærmere spesifisert.

Det hendte ofte at de innfødte mannlige studentene ved senteret ble tvangsrekruttert til hæren, selv om de i teorien var fritatt for militærtjeneste fordi de var studenter. Men myndighetene hadde en kvote for rekrutter som måtte fylles, og det hendte ofte at de plukket opp på gaten. I slike tilfeller gikk brødrene til myndighetene for å bevise at rekrutten var en student, og da ble han motvillig løslatt. Br. Jakob hadde på sin side møtt en lignende situasjon i de årene han tilbrakte i Nicaragua.

Den 31. januar 1982 grep fire menn en innfødt student ved navn Epifanio Camposeco på markedsplassen i Huehuetenango for å tvinge ham til militærtjeneste. Br. Paul Joslin FSC dro en gang mellom 31. januar og 11. februar til myndighetene for å få studenten løslatt, men dette ble avslått til tross for br. Pauls voldsomme protester, som gjorde dem rasende. Br. Paul fortalte senere at br. Jakob kom til hans kontor om morgenen den 13. februar 1982 for å informere ham om at han skulle dra på piknik med sin klasse senere den ettermiddagen.

Br. Jakob fortsatte sin vanlige aktivitet, også om ettermiddagen den 13. februar, mens guttene i huset forberedte et maskeradeball, siden det var karneval. Det var en lyktestolpe i nærheten av ytterveggen til Urfolkssenteret som skulle repareres, så han gikk opp en stige og begynte med arbeidet. Han hadde akkurat begynt da tre maskerte menn plutselig kom kjørende i full fart i en bil, og derfra skjøt de br. Jakob syv ganger i halsen, brystet og høyre hofte. Han døde straks og falt ned fra stigen. Ifølge sr. Madeleva Manzanares Suazo, som arbeidet på et nærliggende hospits og styrtet til da hun hørte skuddene, var br. Jakob død før han nådde bakken. Ikke engang guttene, som hadde styrtet til da de hørte skuddene, kunne gjøre noen ting. Han ble 37 år gammel. Han hadde sendt en student inn for å hente et verktøy han trengte i arbeidet. Flere barn var vitne til mordet mens de betraktet Miller fra et vindu.

Br. Jakobs begravelsesriter ble feiret i Guatemala, men hans familie ba om å få hans legeme utlevert. Eskortert av tusenvis av studenter og venner ble kisten lastet inn på flyet i Huehuetenango. Den 18. februar 1982 ble han gravlagt fra kirken St. Martin’s i Ellis til kirkegården i sognet Sacred Heart i Polonia i Wisconsin.

Mordet på br. Jakob Miller i Guatemala kom i en tid da en rekke prester og ordensfolk ble drept i landet. En av dem var den salige Stanley Francis Rother (1935-81), som ble drept den 28. juli 1981, rundt et halvt år før br. Jakob. Stanley ble saligkåret den 23. september 2017.

Det ble gjort forsøk på å finne br. Jakobs mordere, men uten suksess. Regjeringen i Guatemala uttrykte beklagelse for at saken trakk ut så lenge. Myndighetene konkluderte senere med at «samfunnsnedbrytende kriminelle elementer» kanskje var ansvarlige for mordet, og med dette avsluttet de saken. Noen mente at mordet var en gjengjeldelse for brødrenes arbeid med å hindre at innfødte gutter ble rekruttert til militærtjeneste. Noen ga uttrykk for at mordet på br. Jakob trolig var ment som en advarsel til brødrene for å få dem til å slutte med å blande seg inn i myndighetenes saker.

Katolikkene i Stevens Point i Wisconsin mintes og feiret sin martyrdrepte landsmann, og The Brother James Miller Day Committee og bispedømmet La Crosse bestilte et ikon fra br. Robert Lentz OFM. På dette ikonet holder br. Jakob en rørtang og en stabel lærebøker, mens knallrødt maya-tøy henger bak ham som et symbol på det blodet han utgjøt for Kristus. De lyse fargene på ikonets kanter er farger som brukes på hus i Guatemala.

Br. Jakobs ry for hellighet og martyrium har alltid siden vært levende blant skolebrødrene i Guatemala, som alltid mintes årsdagen for drapet på ham. Av denne grunn fremmet de med støtte av bispedømmet Huehuetenango åpningen av hans sak for salig- og helligkåring.

Informativprosessen på bispedømmenivå åpnet den 2. (8.?)  september 2009 og ble avsluttet den 10. oktober samme år. Den ble komplettert av granskningsprosesser i bispedømmene Chicago og La Crosse. Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet utstedte den 15. desember 2009 dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Den 9. juli 2010 utstedte kongregasjonen som stadfestet gyldigheten av bispedømmeprosessen.

Sakens Positio super martyrio ble innsendt til Vatikanet den 1. august 2016. Den ble undersøkt av kongregasjonens ni teologiske konsulenter, som den 20. mars 2018 enstemmig sa ja til å anerkjenne br. Jakobs martyrium. Den 2. oktober 2018 ga også kardinalene og biskopene med medlemskap i helligkåringskongregasjonen et positivt votum. Den 8. november 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente br. Jakob Millers død som et martyrium in odium fidei – «av hat til troen».

Hans saligkåring fant sted den 7. desember 2019 ved La Salle-kollegiet i Huehuetenango. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Luis Lacunza Maestrojuán OAR (1944- ), biskop av David i Panama (1999- ).

Hans liturgiske minnedag ble fastsatt til 13. februar, hans fødselsdag i himmelen. Hans levninger ble ekshumert i juni 2019 og deponert i kirken St. Martin’s i Ellis, ikke langt fra hans fødested, som ble bestemt å bli en helligdom viet til ham. Hans engasjement for de fattige i Guatemala fortsettes i dag i Urfolkssenteret i Huehuetenango hvor han arbeidet. I anledning 25-årsdagen for hans død i 2007 fikk senteret navnet Centro Indígena Santiago Miller. Universitetet Saint Mary, hvor han var student, tildeler hvert år prisen Signum Fidei til enkeltpersoner eller grupper eller til enheter som i likhet med ham, tjener de marginaliserte på en eksepsjonell måte.

Kilder: CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, lasalle.org, lasallian.info, newsaints.faithweb.com, cbmidwest.org, catholicnewsagency.com, mcquad.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 4. januar 2020