Marias trolovelse
Minnedag: 23. januar
posalizio Mariæ, Maria Desponsata, Desponsatio Beatæ Mariæ Virginis
Jomfru Marias forlovelse og ekteskap er ikke eksplisitt nevnt i Bibelen, men det er inneforstått. I Matteus' evangelium heter det: «Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor Maria var trolovet med Josef; men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved Den Hellige Ånd» (Matt 1,18). Og i Lukas' evangelium: «Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn» (Luk 2,4-5). Etter jødisk lov var trolovelsen (forlovelsen) bindende og kunne bare oppløses ved skilsmisse. Det ekteskapelige samliv begynte først med bryllupet.
«Josef, hennes trolovede, som var en rettskaffen mann og ikke ønsket å føre skam over henne, ville da skille seg fra henne i stillhet. Mens han nå tenkte på dette, viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: 'Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å føre Maria hjem som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd' (Matt 1,19-20). «Da Josef våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og tok sin trolovede hjem til seg» (Matt 1,24).
De
t er derfor helt klart at det ble inngått et lovformelig ekteskap mellom Josef og Maria en gang mellom Bebudelsen og Jesu fødsel. Likevel kalles Maria for hans «trolovede» fordi ekteskapet etter katolsk tro aldri ble fullbyrdet. Begrepet «trolovede» brukes om ektefeller inntil deres ekteskap er fullbyrdet (Colvenerius, Cal. Marian., 23 Jan).
Et tidlig apokryft skrift fra rundt år 150 som kalles Jakobs Protoevangelium, foregir å fortelle om Marias fødsel og andre begivenheter i forbindelse med hennes tidlige liv.
Legenden forteller at Joakim og Anna hadde lovt Herren at deres barn skulle gis til templet for å tjene Ham. Den apokryfe beretningen forteller at jomfru Maria derfor som barn ble gitt til tempelet i Jerusalem som et offer til Gud og tjente der i elleve år.
Tolv friere konkurrerte om Marias hånd. De tolv gikk til ypperstepresten, for at han skulle dømme mellom dem. De betrodde sine staver til ypperstepresten, og på tømmermannen Josefs stav skjøt det ut friske skudd for å vise at han var den utvalgte. Det er ingen grunn til å anta at Josef var noe annet enn en ung mann, men Jakobs Protoevangelium sier at han var en åttiårig enkemann da han trolovet seg med den tolvårige Maria, og at Jesu «brødre» som omtales i evangeliene, er Josefs barn fra første ekteskap.
P
eter d'Ailly, kansler for universitetet i Paris (d. 1420), og hans berømte disippel Jean Charlier, kalt Gerson, var de første som energisk propaganderte for en kult til ære for Josef. Gerson arbeidet i mange år for å innføre en spesiell votivfest på torsdag i tamperuken i advent, og motivet skulle være den kyske trolovelsen mellom Maria og Josef. Gersons venn Henry Chicoti, kannik ved katedralkapitlet i Chartres, hadde testamentert en viss sum for feiringen av denne votivfesten i katedralen, og Gerson skrev et officium til den. Det ser ut som om Gerson utførte sin venns siste vilje, men tradisjonen forteller oss ikke på hvilken dag festen ble feiret.
Den 21. august 1537 tillot pave Paul III (1534-49) festen i hele fransiskanerordenen den 7. mars som en dobbel større fest, også som en ren Mariafest. Omtrent samtidig fikk servittene tillatelse til å feire samme fest den 8. mars. Officiet for Marias fødsel ble resitert, med den forskjell at ordet Nativitas ble byttet ut med Desponsatio. Blant de bispedømmene som adopterte festen for Marias forlovelse, var Arras først ute. De har feiret den siden den 23. januar 1556. Det første egne officiet ble skrevet av Pierre Doré O. P. (d. 1569), skriftefar for hertug Claude av Lorraine. Dette officiet fulgte skissen som var gjort av Gerson og mintes både Josef og Maria. Pierre Doré ba i 1546 uten hell pave Paul III om å utvide festen Desponsatio B. M. V. til Universalkirken.
Men selv uten Den hellige Stols anbefaling ble festen adoptert av mange kirker. I Morava (Mähren) ble den på 1500-tallet feiret den 18. juli. I senere tider tillot ikke Roma noen ytterligere utvidelse av festen, men etter at den hadde blitt avslått til kongen av Spania i 1655, ble den innvilget til den tyske keiseren for Østerrike på den 23. januar den 27. januar 1678. I 1680 ble den tillatt for Spania, men den 13. juli 1682 flyttet til 26. november, fordi i Spania ble festen for den hellige Ildefons av Toledo eller den hellige Raimund av Peñafort feiret den 23. januar (sistnevnte nå flyttet til 7. januar). I 1680 ble den utvidet til hele det tyske imperiet, i 1689 til Det hellige Land (dobbel av andre klasse), i 1702 til cistercienserne (20. februar), i 1720 til Toscana og i 1725 til Kirkestaten. Noen kilder skriver at festen i 1725 ble innført for hele Kirken av pave Benedikt XIII (1724-30), mens Catholic Encyclopedia skriver at festen aldri har blitt utvidet til Universalkirken.
Men rundt 1900 ble den feiret i nesten hele den latinske kirken den 23. januar, i de spanskspråklige landene den 26. november. Siden den hellige pave Pius V avskaffet officiet skrevet av Pierre Doré og introduserte det moderne officiet, var den igjen en Mariafest. Ihukommelse av St. Josef i messen, vesper og laudes (dekret av 5. mai 1736) kunne bare gjøres med et spesielt privilegium.
Denne festen, som er unik for den latinske Kirken, står ikke lenger i den romerske generalkalenderen. Minnedagen kalles også Sposalizio Mariae (lat: sponsalia = forlovelse), Maria Desponsata eller Desponsatio Beatae Mariae Virginis. Marias og Josefs forlovelse er motiv for et berømt bilde av Rafael. Dagen har gitt jentenavnet Sponsata, som i dag står i den katolske navnedagskalenderen under 23. januar.