Den hellige Josef av Bisericani (1400-t)

Den hellige Josef (Joseph; ro: Iosif) levde på 1400-tallet i det som nå er Romania. Han var munk i klosteret Bistrita. I andre halvdel av 1400-tallet dro han fra klosteret sammen med andre munker til et sted hvor det lå en eneboercelle som tilhørte hans kloster Bistrita. Dette stedet lå overfor elven Bicaz i de lave fjellene som danner en høyslette mellom innsjøen Lacu Izvorul Muntelui og de kuperte moldaviske slettene i øst, tolv kilometer nordvest for byen Piatra Neamt.

Denne eneboercellen ble til klosteret Bisericani, som er det midterste av tre klostre og ligger mellom Pangarati i vest og i øst Bistrita, det største av de tre. Det var opprinnelig en eremittcelle for det større og eldre klosteret Bistrita, et typisk arrangement hvor munker kunne dra og leve et stillere og mer kontemplativt liv når de trengte det. Da Josef og hans gruppe var kommet hjem fra en valfart til Det hellige land, bestemte de seg for å oppgradere Bisericani slik at det lignet litt mer på et ordinært kloster, og de begynte å bygge en kirke av tre på dette stedet. Rester av denne kirken kan fortsatt ses rundt 200 meter fra den nåværende kirken.

Munken Josef og hans svært ivrige brødre dannet en temmelig unik monastisk orden, som nesten kunne kalles en sekt. Mens de ønsket å opprettholde isolasjonen, var de likevel knyttet til klosteret Bistrita og selvsagt til kravene i deres ortodokse tro. Men to ganger i uken holdt munkene i Bisericani seremonier uten stans fra onsdag via torsdag til hele weekenden, med takksigelsesseremonier og bønnevigilier. Liturgien var lik den som ble holdt i klosteret Studion i Konstantinopel, og de var det eneste klosteret i landet som opprettholdt denne tradisjonen.

Deres uvanlige drakter og dype hengivenhet til sin tro gjorde at de og det nye klosteret fikk navnet Bisericani, som betyr «kirkelig», en hentydning til deres ustoppelige religiøse iver. Og det var denne lidenskapen som nesten uunngåelig fikk Josef og hans gruppe glade munker til å bygge sin første kirke.

Etter slaget ved Razboieni den 26. juli 1476 ble trekirken plyndret og brent av tyrkerne, og i 1498 ble den brent av tatarene. Da eremittmunkene så sin fred ødelagt av hyppige invasjoner fra hedenske horder og de ble værende uten kirke, bestemte de seg under ledelse av abbed Josef å dra til det hellige Athosfjellet («Jomfru Marias hage»). Men på veien ble de stanset av en åpenbaring av Jomfru Maria på en stamme av et eiketre. Hun ba dem om ikke å dra, for «her er også min hage». De fromme patrene lyttet til ordren og dro ikke til Athos. I eiken hvor miraklet skjedde, plasserte Josef et ikon av Jomfru Maria, og stedet kalles fortsatt «Ved det hellige ikon».

Da den hellige fyrst Stefan III den store (Stefan cel Mare) av Moldavia (1437-1504), som kriget sammen med sin fetter Vlad Tepes («Vlad spidderen»), også kalt Dracula (1431-76), hørte om dette miraklet, grunnla han en steinkirke på stedet hvor den gamle trekirken hadde stått, og den ble vigslet til «den store bebudelsen». Grunnsteinen til klosteret ble lagt av Stefan cel Mare i 1498. Byggingen av kirken ble fortsatt av hans sønn, fyrst Bogdan III den enøyde (Bogdan cel Chior) (1504-17).

Men munkene hadde lite fremgang i byggingen av den nye kirken før fyrst Stefan IV (Stefanita Voda) (1517-27), sønnesønn av fyrst Stefan III den store av Moldavia (1437-1504), og sønn av fyrst Bogdan III den enøyde, kom dem til hjelp med økonomiske midler og tildelte dem landrettigheter rundt klosteret. Under Stefan Boda ble kirken av stein endelig ferdig, og dette ga Bisericani samme stilling som Bistrita og ikke lenger en avhengig eneboercelle.

Historien om Jomfru Maria i et eiketre i Bisericani er bevart i den lokale tradisjonen på en freske i kapellet som ble bygd over stedet. Eika med den mirakuløse åpenbaringen av Jomfru Maria ble hogd ned rundt 1980 i kommunisttiden, etter ordre fra den kvinnelige direktøren på tuberkulosesanatoriet som lå der. Det ble sagt at direktøren ble lammet førti dager etter at hun ga den ordren. Over restene av eika ble det bygd en bygning, hvor den hellige eikestubben er bevart, dekket av en glasskube.

På 1600-tallet hadde klosteret Bisericanis autoritet bredt seg ut over området ved elven Bicaz og inn i dalen Tarcau. Disse landområdene som var under Bisericanis kontroll, inkluderte store områder med beiteland og skoger, med et stort antall kirker, møller og saueflokker, som brakte betydelige inntekter. Bisericani var den desidert største landeieren i Bistritadalen. Som man kunne vente, manifesterte denne økonomiske suksessen seg i en positiv utvikling av alle de monastiske bygningene. I 1627 bygde Miron Barnovchi Movila tre hjørnetårn, og i 1631, i regjeringstiden til Moise Movila (1630-31), bygde den store lokalherskeren Dumitrascu det store tårnet i det sørvestre hjørnet.

Alle disse murene og tårnene gjorde klosteret Bisericani til et trygt sted selv i de vanskeligste tider. Under Vasile Lupu i 1637 ble skipet og klokketårnet bygd, og det ble bygd flere sovekvarterer i tre. I begynnelsen av 1700-tallet fortsatte klosteret Bisericani å være et av de viktigste klostrene i denne delen av Moldavia. I 1786 ble kirken totalrenovert, og det eneste som ble bevart, var inngangen med klokketårnet bygd i 1637.

I første halvdel av 1800-tallet ble de siste byggearbeidene på klosterkomplekset gjennomført. I den perioden ble alle bygningene reist av stein og murstein, og de bygde også abbedens hus og et kapell i det sørøstre hjørnet. I 1821 ble klosteret Bisericani plyndret, og en del av de gamle, dyrebare gjenstandene gikk tapt. I 1863 ble klosteret forlatt og mistet sine viktigste inntektskilder. The Klosterets skatter ble brukt opp, alle bygningene forfalt til ruiner og antallet munker minsket raskt. Av den grunn forlot de siste munkene klosteret i 1880.

I 1885 ble det i stedet bygd et fengsel på stedet, som var i virksomhet til 1905, da stedet ble ombygd til sykehus. Fra da av ble mange bygninger bygd eller revet, noe som gjør det vanskelig å vite hvordan klosteret egentlig så ut. Mellom 1959 og 1991 var stedet igjen en eneboercelle for klosteret Bistrita, og etter 1974 fortsatte protosinghelul Atanasie Cismanu det religiøse livet på stedet. I 1991 fikk eneboercellen igjen rang av kloster og ble uavhengig. Fra 1993, da Serafim Mihail ble abbed, begynte rekonstrueringen av kirken, de gamle cellene og en stall.

Vi vet ikke når Josef døde, men hans minnedag i Romania er 1. oktober. Den 6. juni 2008 helligkåret patriarken i den rumensk-ortodokse kirke ved en høytidelig seremoni i klosteret Neamt følgende ni munker: De hellige Simeon og Amfilohie av Pangarati (7. september), Chiriac av Tazlau (9. september), Iosif og Chiriac av Bisericani (1. oktober), Rafael og Partenie av Agapia Veche (21. juli), Iosif av Varatec (16. august) og Ioan av Rasca og Secu (30. august). Helligkåringen var blitt vedtatt på synodens møte fra 5. til 7. mars 2008.

Kilder: social.moldova.org. visitneamt.com, restromania.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 5. august 2012