Den hellige Josef av Copertino (1603-1663)

Minnedag: 18. september

Skytshelgen for skomakere; for astronauter (1963), piloter og flypassasjerer; for studenter som skal ta eksamen; for omvendelse av syndere

Den hellige Josef Maria Desa (it: Giuseppe) ble født den 17. juni 1603 i Copertino [Cupertino], en liten landsby mellom Brindisi og Otranto i bispedømmet Nardo i regionen Puglia i kongeriket Napoli i Sør-Italia. Hans foreldre Felice Desa og Franceschina Panaca var svært fattige. Faren var snekker. Han døde før Josef ble født og etterlot seg en del gjeld, så moren var nødt til å selge huset. Derfor ble Josef født i et skur i hagen, hvor moren hadde vært nødt å bosette seg. Hun så på gutten som en byrde og behandlet ham svært strengt, og han hadde en ulykkelig barndom. Som barn led han av en uspesifisert sykdom som holdt ham borte fra skolen i rundt tre år.

Til tross for en helbredelse som ble betraktet som mirakuløs, var Josef fortsatt sykelig, glemsom og tungnem, og hans svar på alle irettesettelser var «Jeg glemte». Han gikk alltid formålsløst rundt i landsbyen med åpen munn, derfor fikk han snart tilnavnet Boccaperta, «måperen». Dette kombinerte han med et heftig temperament, som gjorde han enda mer upopulær, Vi vet ikke hvor mye denne oppførselen som ganske enkelt var et svar på morens behandling av ham, men det er mulig at han led av en mild form for epilepsi. Uansett var han eksemplarisk i sin utførelse av religiøse plikter.

Med tiden måtte han ut for å tjene penger, og han ble lærling hos en skomaker. Han prøvde også selv i dette yrket, men uten suksess. Som 17-åring forsøkte han å slutte seg til fransiskanernes konventual-gren (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv), men de avviste ham fordi han var for dum. Deretter prøvde han hos kapusinere (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap), og de aksepterte ham som legbror den 15. august 1620. Men han glemte å gjøre det han ble bedt om, mistet stabler av tallerkener og fat i gulvet og forsømte å passe på den livsviktige ilden på kjøkkenet, så etter åtte måneder ble han sparket ut.

Josef vendte seg da til en velstående onkel for å få hjelp, men onkelen nektet å gjøre noe for en som åpenbart ikke dugde til noe, så Josef vendte hjem, desperat og nedtrykt. Moren var ikke glad for å se ham og ville bli kvitt ham, og hun brukte sin innflytelse hos sin bror, en fransiskaner hos konventualene, og han sørget for at Josef ble tjener hos fransiskanerkonventualene i La Grottella i Sør-Italia. Her ble han ikledd tertiardrakt og satt til å arbeide som stallgutt.

Der utviklet han seg raskt i effektivitet og religiøs ånd, kanskje fordi han var lykkeligere og fordi noen endelig hadde vist ham tillit. Den mildere og lysere siden av hans personlighet begynte å tre frem, og dette, sammen med hans bemerkelsesverdige ånd av bønn og bot, skaffet ham slik respekt innen kommuniteten at han ble opptatt blant brødrene og kunne påbegynne novisiatet i 1625. Samtidig begynte han på utdannelsen for å bli prest.

Han lå langt etter i studiene, men han klarte med store anstrengelser å lære å lese missalet og breviaret, og han klarte med stor møye å lære seg å tolke ett eneste bibelvers. Men da han gikk opp til eksamen for diakonatet, spurte biskopen om nettopp dette bibelverset, og på eksamenen før prestevielsen var de første kandidatene så gode at eksaminatorene vinket de andre gjennom, inkludert Josef. Han kunne derfor bli presteviet den 28. mars 1628. De neste fem årene smakte han ikke brød eller vin, og de urtene han spiste på fredager var så vonde på smak at bare han kunne spise dem. Hans faste i fastetiden var så streng at han ikke tok til seg næring unntatt på torsdager og søndager, og han brukte tiden til å ta på seg de simpleste arbeidsoppgavene i husholdningen og rutinearbeid som han visste var det eneste han dugde til, menneskelig sett.

Fra 1630 ble hans liv ytre sett preget av ekstrem askese og en lang rekke ekstraordinære hendelser: ekstaser, helbredelse av sykdommer og fremfor alt levitasjoner – det vil si at man letter fra bakken, særlig under bønn. Fenomenet synes å ha startet den 4. oktober 1630, og som svar intensiverte han sine faster og botsøvelser. Dette fenomenet er spesielt bemerkelsesverdig i Josefs sak, fordi bevisene som blir anført for noen av de merkeligste av dem, er av betydelig vekt. Dette ble også innrømmet av «djevelens advokat» i hans helligkåringsprosess, kardinal Prospero Lambertini, den senere pave Benedikt XIV (1740-58). I de 17 årene Josef var i La Grottella er det skrevet ned beretninger om over 70 tilfeller av levitasjon, og han er det klassiske eksemplet på dette fenomenet.

De mest spektakulære var da han fløy opp til bilder plassert høyt over altrene, over hodet på hele menigheten, eller da han hjalp arbeidere til å reise et 11 meter høyt kors ved å løfte det på plass i luften «som om det var et strå». Ti menn hadde tidligere ikke klart å løfte det. En gang fløy han til et oliventre og knelte der på en gren i en halv time. Dette ga ham tilnavnet «den flyvende munken». Hans kjærlighet til fugler og dyr lignet den hellige Frans av Assisis. Mens han var i askese, kunne han ikke vekkes verken med slag, ild eller nålestikk i huden. Han var åpenbart overfølsom, for straks noen nevnte Gud eller mysteriene i religionen, kom han straks i en tilstand av ekstase.

Josef levde i strenge botsøvelser, i kjærlighet til Gud og nødlidende mennesker. Han ble behandlet med ikke liten strenghet av sine kirkelige overordnede, og han ble ekskludert fra mye av dagliglivet i sin orden på grunn av forstyrrelsene som ble forårsaket av hans ekstaser. I 35 år fikk han ikke feire messe offentlig eller være i koret eller refektoriet sammen med sin kommunitet, og han fikk heller ikke delta i prosesjoner og andre offentlige funksjoner. Men han bar alt i tålmodighet og lydighet og økte sine selvpålagte botsøvelser mens han levde som en hvis «samtaler var i himmelen» heller enn på jorden. Den lutherske greven av Braunschweig ble katolikk etter to ganger å ha sett ham i ekstase under messen.

Det var ikke mangel på personer som reagerte på ham, og da han samlet menneskemengder rundt seg da han reiste rundt i provinsen Bari, kom det i 1638 klager på ham for å «trekke folkemengder etter seg som en ny Messias ved hjelp av mirakler for de uvitende, som er villige til å tro på hva som helst». Generalvikaren tok klagene med til de napolitanske inkvisitorene, og de innkalte Josef den 21. oktober 1638. De undersøkte anklagene, men klarte ikke å finne noe kritikkverdig. Men de frikjente ham ikke – i stedet sendte de ham til hans ordensgeneral i Roma. Han mottok Josef først ublidt, men han ble imponert over Josefs uskyld og ydmykhet, og tok ham med for å besøke pave Urban VIII (1623-44). Ved synet av Den hellige Far gikk Josef i ekstase, og Urban erklærte at hvis Josef skulle dø før ham selv, ville han forklare seg om det miraklet han hadde vært vitne til.

Men Josefs åpenbart uhelbredelige overfølsomhet for religion førte til at han ble overflyttet. Først ble han sendt til Assisi i 1639, og der tilbrakte han tretten år. Igjen ble han behandlet av sine overordnede med betydelig strenghet, og de i det minste lot som de betraktet ham som en hykler. Først møtte han mange prøvelser, både indre og ytre. Gud syntes å ha forlatt ham, hans religiøse øvelser var fulgt av en fullstendig åndelig tørke som gikk hardt inn på ham. Fryktelige fristelser kastet ham ut i en så dyp melankoli at han knapt torde å løfte sine øyne. Ordensgeneralen ble informert og kalte ham til Roma, og etter tre uker der ble han igjen sendt tilbake til Assisi. På veien til Roma opplevde Josef at den himmelske trøst som var tatt fra ham, vendte tilbake. Mange kom for å søke hans råd, blant dem Infanta Maria av Savoia, som ble en venn for livet, og prins Johan Kasimir Vasa, som skulle bli konge av Polen (1648-68), men ønsket å bli jesuitt.

Den 19. juli 1653 begynte inkvisisjonen i Perugia å se på hans sak på nytt, og av grunner som ikke er kjent, bestemte de å fjerne Josef fra hans egen ordens omsorg. De siste ti årene av sitt liv ble han flyttet fra et kloster til et annet. Han ble overlatt i kapusinernes varetekt i et ensomt kloster blant åsene i Pietrarossa, hvor han skulle leve i total isolasjon. I praksis var han satt i fengsel. Han fikk ikke feire eller delta i messe, ikke forlate klosterets klausur, ikke snakke med noen utenom brødrene, ikke skrive eller motta brev – han var fullstendig fjernet fra verden.

Men snart ble hans oppholdssted kjent, og pilegrimer flokket seg til klosteret. Da ble han flyttet til kapusinerne i Fossombrone, hvor han måtte leve samme slags liv. I 1655 ba konventualenes generalkapittel om at Josef fikk vende tilbake til Assisi, men da svarte pave Alexander VII (1655-67) at det var nok med en St. Frans i Assisi. Men to år senere, den 12. juni 1656, fikk Josef endelig lov til å forlate kapusinerne og reise til konventualenes hus i Osimo i provinsen Marche. Men her var hans isolasjon imidlertid enda strengere, og bare utvalgte ordensfolk var tillatt å besøke ham i hans celle. Men de overnaturlige hendelsene forlatte, og jo mer han ble forlatt av mennesker, desto nærmere kom Gud ham.

Josef ble syk den 10. august 1663, og han visste at hans liv snart var over. Fem uker senere døde han i Osimo, den 18. september 1663, 60 år gammel. Han ble gravlagt i Osimo. Til tross for offentlig reservasjon startet det straks en folkelig kult, og det ble meldt om mirakler ved hans grav. Da hans helligkåringsprosess ble åpnet, var det kardinal Prospero Lambertini, den senere pave Benedikt XIV (1740-58), en av de største autoritetene da og noensinne på beviser og prosedyrer i helligkåringssaker, som ble valgt til promotor fidei eller «djevelens advokat». Han undersøkte materialet i minste detalj og ser ut til å ha blitt overbevist av den ekstraordinære ydmykheten, mildheten og tålmodigheten som var grunnlaget for Josefs genuine hellighet.

For da Josef ble saligkåret den 24. februar 1753 (dokumentet (Breve) var datert den 20. februar), var det nettopp av pave Benedikt XIV (1740-58). Han ble helligkåret den 16. juli 1767 av pave Klemens XIII (1758-1769); ikke for sine levitasjoner, men for sin ekstreme tålmodighet og ydmykhet. Hans minnedag er 18. september og hans navn står i Martyrologium Romanum. Ved kalenderrevisjonen i 1969 ble hans minnedag strøket fra den universelle kalenderen og henvist til lokale og spesielle kalendere.

Visse hendelser i hans liv minner om de hellige Johannes av Korset og Padre Pio i våre dager. Passende nok har det tyvende århundre gjort Josef til skytshelgen for astronauter, piloter og flypassasjerer, og han påkalles av studenter som skal opp til eksamen.

av Webmaster publisert 22.12.2005, sist endret 15.03.2019 - 13:59