Den salige Joakim av Fiore (~1130-1202)

Den salige Joakim av Fiore (de Floris) ble født ca 1130 i Celico nær Cosenza i Calabria i Sør-Italia. Han skal ha vært svært forfengelig i ungdommen, men etter en valfart til Palestina sluttet han seg rundt 1152/53 til cistercienserordenen (Ordo Cisterciensis - OCist) i Sambucina. I 1176 ble han abbed i klosteret Corazzo. Men han hadde spesiell interesse av bibelstudier, så derfor trakk han seg tilbake til et avsidesliggende sted i San Giovanni i Flora eller Fiore i Calabria. Der grunnla han i 1189 reformklosteret San Giovanni in Fiore, som etter hvert utviklet seg til cisterciensernes reformgren Floriacenserne. Deres skjerpede statutter ble i 1196 stadfestet av pave Celestin III (1191-98). Munkekongregasjonen bredte seg raskt i Calabria og Napoli og hadde snart 35 mannsklostre og 4 kvinneklostre. En del av kongregasjonen kom på 1500-tallet igjen tilbake til cistercienserordenen, mens andre klostre sluttet seg til dominikanerne eller karteuserne.

Historien forteller at keiserinne Konstanse tilkalte ham til sitt palass i Palermo, hvor hun ønsket å skrifte for abbeden en Langfredag. Joakim fant Konstanse på en høy trone som var satt opp temmelig absurd i hennes bønnerom. Hun ga ham tegn til å sette seg på en lav stol ved siden av seg. Joakim svarte: «Siden jeg nå innehar Jesu stilling og du den botferdige Maria Magdalenas: tre ned, sitt på gulvet og bekjenn dine synder oppriktig til meg. Hvis ikke, vil jeg ikke høre på deg». Keiserinnen adlød ydmykt abbedens apostoliske autoritet.

Joakim døde den 30 mars 1202 i Fiore. Han var en produktiv forfatter av asketiske og bibelske verk, og hans kommentar til Johannes' Åpenbaring ga ham tittelen «Profeten». Dante skriver om «den calabriske abbeden Joakim, utstyrt med profetisk ånd» (Paradiso, XII). Men han hadde utviklet diverse former for lære og teologi som ble svært omstridt. Joakim hadde en eskatologisk visjon som sa at historien er delt i tre faser: Faderens tidsalder (Det gamle testamentets tid), Sønnens tidsalder (levd av Kirken siden Kristi oppstandelse) og Åndens tidsalder, som allerede har begynt og vil kulminere ved stadfestelsen av monastisk spiritualitet over tradisjonelle kirkelige strukturer. Dette synet hadde betydelig innflytelse på asketiske bevegelser på slutten av middelalderen, spesielt på åndelige og apokalyptiske strømninger, men også noen fransiskanere. Det hadde også innflytelse på abbed Pietro av Morrone, som ble valgt til pave i 1294 og tok navnet Celestin V. Etter fem måneder som pave gikk han imidlertid av, fordi hans eskatologiske synspunkter gjorde ham redd for å bli korrumpert hvis han fortsatte som Kirkens leder.

Joakims historieteologi ble fordømt på Laterankonsilet i 1215, men dette såkalte Joakimittiske kjetteri ble tatt opp i visse deler av fransiskanerordenen, de såkalte spiritualene. De hevdet at det tredje og fullkomne stadium i verdenshistorien ikke allerede er til stede i Kirken, men hører fremtiden til. Fransiskaneren Gerard av Borgo San Donnino, som hadde skrevet «Innføring til det udødelige evangelium», som gikk langt ut over synspunktene til Joakim selv, ble fordømt i 1256. Læren til Joakims tilhengere ble også fordømt på konsilet i Arles i 1260.

Joakims bein ble den 29. mai 1240 overført til San Giovanni in Fiore. Et forsøk på å få denne ordensgrunnleggeren helligkåret, strandet i 1346. Men han har alltid blitt gitt tittelen Beatus (salig). Som minnedag for ham regnes translasjonsdagen 29. mai. Han fremstilles i kunsten i cisterciensernes ordensdrakt, oftest med glorie og bok, noen ganger også med hette, stav og bok.

Hans saligkåringsprosess ble åpnet offisielt av erkebiskop Giuseppe Agostino av Cosenza i juni 2001, da 800-årsdagen for hans død nærmet seg.