Den salige Johanna Franchi (1807-1872)

Den salige Johanna Franchi (it: Giovanna; kalt Giovannina), ble født den 24. juni 1807 i Como i provinsen av samme navn i regionen Lombardia i Nord-Italia. Hennes foreldre var Giuseppe Franchi og Giuseppa Mazza, og hun var den andre av deres syv barn (fem jenter og to gutter), og hennes seks søsken var: Carolina, Antonio, Giuseppa, Angela, Luigi og Pietro. Faren kom fra en adelig familie og hadde gjort karriere i rettsvesenet i det østerrikske kongeriket Lombardia-Veneto og var dommer i byretten. Familien var en av de rikeste i Como, men hadde en edruelig livsstil, fjernt fra verdslighet, preget av en oppriktig og trofast kristen praksis, nestekjærlighet og sosialt og samfunnsmessig engasjement. Johanna ble døpt dagen etter fødselen, og hun ble fermet (konfirmert) i en alder av elleve år, slik skikken var på den tiden.

Johanna tilbrakte sin barndom i hjemmet (1807-14). Som skikken var i hennes sosiale klasse, ble hun i likhet med sine søstre som syvåring sendt til den prestisjefylte kostskolen i klosteret San Carlo i Como, som ble drevet av Visitasjonssøstrene. I dette klosteret, som i disse årene var preget av en ekstraordinær glød, lærte Johanna å kjenne og elske deres grunnlegger, den hellige Frans av Sales (1567-1622), som hadde hatt som sitt primære mål å grunnlegge en religiøs familie uten klausur, viet til omsorg for de syke i hjemmene og til lindring av alle slags skrøpelighet: Visitasjonsordenen, hvor søstrene var raske til å besøke de syke og trengende, har sitt navn fra Marias gjesting hos Elisabeth. Men dette prosjektet var for dristig for det syn man i 1600 hadde på kvinnelig religiøst liv, og Frans av Sales ble nødt til å legge det til side. Men Johanna ser ikke ut til å ha beveget seg mot valget av et religiøst liv, som hennes beste venninne gjorde og som nettopp var blitt Visitasjonssøster.

Utdannelsen gjorde at Johanna ikke kunne se familien igjen på ti år (1814-24), bortsett fra en sjelden gang gjennom et gitter. I 1824 vendte hun tilbake til familien og forberedte seg som sine søstre på bryllup. I tillegg tok hun vare på de fattige, underviste i katekismen i sognet og deltok i katolske foreninger, og dessuten arbeidet hun med sin far og sine brødre i forvaltningen av familiens eiendom. I 1840 mottok den 33-årige Johanna et frieri fra en mann som var eldre enn henne, hun ble forlovet og var nå overbevist om at hennes kall var å danne en kristen og hellig familie. Men mannen døde av sykdom før han rakk å gifte seg med henne, og i mange år, i refleksjon, i bønn og i livet i familien, lurte Johanna på hva Gud ønsket av henne. Svaret kom til henne gjennom den åndelige veiledningen hun fra 1846 mottok hos den fromme og lærde pønitentiarkanniken ved katedralen i Como, don Giovanni Abbondio Crotti, som også drev et apostolat blant de syke og de innsatte.

Hennes mor døde i 1849 og faren i 1852, og hun fikk en betydelig formue i arv. Da Johanna nå var blitt alene, bestemte hun seg for å vie seg til omsorgen for de fattige og syke. Den 27. september 1853 grunnla hun sammen med tre andre ledsagere, Nina Luigia Allegri, Lucrezia Schiavetti og Anna Maria Poletti, «Den fromme unionen av sykepleiersøstre av nestekjærligheten av St Nazarius» (La Pia Unione delle Sorelle Infermiere di Carità di San Nazario), som nå har navnet «Sykepleiesøstre av den smertefulle Jomfru Maria» (Suore Infermiere dell’Addolorata di Como). Gruppen ble veiledet av kannik Giovanni Abbondio Crotti og levde et fellesliv i et stort hus som Johanna kjøpte i Via Vitani i bydelen Cortesella, den eldste og fattigste i Como. Etter tillatelse fra den salige pave Pius IX (1846-78) kunne de også ha et privat oratorium (kapell). I 1858 ble Johanna den første som ble ikledd ordensdrakten, og den 21. november ble hun etterfulgt av sine ledsagere.

De fromme sykepleiersøstrene levde i henhold til Frans av Sales’ opprinnelige plan for Visitasjonssøstrene, pleide de syke i hjemmet og besøkte kvinnene i fengselet San Donnino og underviste dem i katekismen. La Pia Casa var åpent for å ta imot alle typer av fattigdom og nød: syke, også mentalt, enslige kvinner og fattige mennesker som var midlertidig hjemløse. I de resterende nitten årene av sin jordiske tilværelse, levde Johanna et svært enkelt liv. Sr. Johanna skrev en regel for seg selv og søstrene, og den ble godkjent den 16. juli 1862 av biskop Marzorati av Como. Det var en svært enkel leveregel, men basert på noen grunnleggende prinsipper for å prioritere de alvorlig syke og døende, fordi bare slik kunne de få et tettere møte med Gud. Hun skrev også en tidsplan som involverte bønn og tjeneste, men uten slående hendelser, ingen offentlig anerkjennelse, ingen kjente personligheter som noen gang har besøkt La Pia Casa.

Deres daglige liv var preget av troskap til tjeneste for veldedighet hver dag, de samme bevegelser av kjærlighet mot lidelse, den beskjedne, men verdifulle tjenester å tilby til dem som lider, ord til trøst, hjelp til å be, nærhet til dem som var i ferd med å forlate livet. De tilbrakte også tid i Kristi nærvær i eukaristien, og de skulle vise seg «modige og ydmyke på samme tid, tålmodige og med høflige manerer, elske stillhet og tretthet, være innstilt på å ta vare på de syke og til å påta seg nestekjærlig arbeid uansett hvor utmattende og frastøtende det kunne være».

Sommeren 1871, mens det i Como raste en epidemi av kopper (noen sier det var kolera) som sådde død, var Johanna overdådig i sin hjelp til mennesker som var rammet av dette ondet. Hun ble smittet av sykdommen, og det gikk raskt mot slutten på hennes liv. Hun døde i hellighets ry klokken 5.30 den 23. februar 1872 i Como, fire måneder før hun skulle fylle 65 år. Begravelsen fant sted om morgenen den 24. februar, men var ydmyk og stille, det vil si uten forsamling av mennesker som en forholdsregel mot den fryktede epidemien som pågikk.

Den 27. september 1994 åpnet biskop Alessandro Maggiolini av Como bispedømmeprosessen for hennes saligkåring, og den ble avsluttet den 27. september 1995. Den 20. desember 2012 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 9. desember 2013 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn, noe som banet vei for hennes saligkåring.

Miraklet fant sted på sykehuset Valduce i Como i 1981 og tilskrives Mor Johannas forbønn. Det var snakk om helbredelsen av alvorlig neonatal asfyksi hos et barn. Asfyksi (asphyxia) er en medisinsk tilstand som skyldes mangel på oksygen under en fødsel som varer lenge nok til å forårsake fysisk skade, vanligvis i hjernen. Etter over fem timer med mislykkede livredningsforsøk mens Guds tjener Johanna Franchi ble påkalt, viste barnet noen tegn til liv: en økning i hjertefrekvensen, endret utseende, bedre pust og forbedring av hudens blåfarge. For å anses som mirakuløs og anerkjent som vitenskapelig uforklarlig, er det ikke bare snakk om en momentant helbredelse, men også at den er fullstendig, det vil si de uten de nevrologiske effektene som dessverre er uunngåelig i disse sakene.

Johanna ble saligkåret av pave Frans den 20. september 2014 i katedralen Santa Maria Assunta i Como i regionen Lombardia i Nord-Italia. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hennes minnedag er dødsdagen 23. februar. Søstrene gjør i dag tjeneste i Ospedale Valduce i Como, og kalles også Suore del Valduce. De finnes også på mange andre steder i Lombardia, i den sveitsiske kantonen Ticino og i Buenos Aires i Argentina.

Kilder: santiebeati.it, fr.wikipedia.org, corrierecomo.it, diocesidicomo.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. september 2014