Den hellige Johannes av Matera (1070-1139)

Minnedag: 20. juni

Bilde av Johannes av Matera fra 1700-talletSkytshelgen for Matera

Den hellige Johannes Scalcione (it: Giovanni) ble født i 1070 (1080?) i Matera (lat: Mateola) i Basilicata, da i kongeriket Napoli, nå i provinsen Matera i regionen Basilicata i Sør-Italia. Han kom fra en familie som var både fornem og velstående, men også from. Tidlig i livet forlot han sin familie for å søke Gud og byttet sine luksuriøse klær med en tiggers fille. kom til Taranto i Puglia, hvor han levde som sauegjeter i basilianermunkenes berømte kloster på øya San Pietro. Basilianerne (Ordo Basilianus – OBas) er østlige (bysantinske) munker.

Men hans strenge askese gjorde ham upopulær i klosteret, så etter to og et halvt år forlot han stedet inspirert av en visjon av en båt, som han betraktet som Guds vilje, så han seilte over til Calabria på Italias «tå». Deretter vandret han gjennom Calabria, Sicilia og Puglia og måtte tåle en god del forfølgelse. Han fortsatte sitt strenge liv preget av harde botsøvelser og tilbrakte to år som eremitt på Sicilia. Der ble han fengslet, men han unnslapp og dro til Capua. Til slutt kom han til Ginosa (Genusium) nær Taranto og sitt barndomshjem i Matera, hvor han bygde et lite kloster og oppholdt seg i lang tid. Det var på land som ble eid av hans slektninger som i mellomtiden hadde flyttet av politiske grunner, men han var blitt radmager og ble ikke gjenkjent. Men da normannerne angrep området, måtte han flykte derfra.

Maleri av Johannes (t.v.) med Vilhelm av Vercelli, 1989, i klosteret på Monte Vergine © Joachim Schäfer - Ökumenisches HeiligenlexikonPå fjellene i Bagnoli i den historiske regionen Irpinia (lat: Hirpinia) i Appenninene som tilsvarer dagens provins Avellino, møtte han den hellige Vilhelm av Vercelli (1085-1142), som viste seg som hans åndelige tvillingsjel, og de ble nære venner. Vilhelm levde et liv som eremitt sammen med noen disipler, og Johannes sluttet seg til dem. Vilhelm ville reise til Det hellige land, selv om Johannes forsikret ham at Gud hadde annet arbeid for ham. Men han kom ikke langt før han ble overfalt av røvere og ble liggende halvdød i veikanten. Han innså da at Johannes hadde rett og at det var Guds vilje at han skulle leve som eremitt.

Hulekirken Purgatorio Vecchio, i huset hvor Johannes ble fødtJohannes levde sammen med dem helt til han hadde en visjon som viste at de to skulle gå hver sin vei. I 1114 trakk Vilhelm seg tilbake til det høye fjellet Monte Virgiliano ved Avellino mellom Nola og Benevento. Der bygde han en celle og i 1124 en Maria-kirke, som fra da av ga fjellet navnet Monte Vergine (Montevergine).

Vilhelm dro på valfart til Monte Sant’Angelo på halvøya Gargano, «sporen» på den italienske støvel. Han bestemte seg for å dra til Palestina via Bari, hovedstaden i Puglia, en by som i denne perioden blomstret etter at den hellige Nikolas av Myras relikvier nettopp var kommet (1087) og hvor det ble holdt en synode i 1098 ledet av den salige pave Urban II (1088-99). Men dette hindret ikke spredningen av moralsk og politisk uro, og da innså Johannes at hans Palestina var der, i Puglia. Deretter virket han med stor suksess som botspredikant i Bari. Han ble berømt for sin forkynnelse, profetier og mirakler. Men han ble anklaget for kjetteri av erkebiskopen og satt i fengsel av grev Roberto di Chiaromonte. Han ble imidlertid satt fri igjen, angivelig på mirakuløst vis.

Bokmaleri av Marias åpenbaring for Johannes © Joachim Schäfer - Ökumenisches HeiligenlexikonEtter sin løslatelse besøkte han sine disipler i Ginosa og fortsatte til Gargano, som allerede var kjent for helligdommen for erkeengelen Mikael på Monte Sant’Angelo. Der hadde han en åpenbaring av Jomfru Maria og erkeengelen Gabriel, hvor Maria ba ham om å grunnlegge et kloster i nærliggende Pulsano. Der slo han seg ned i en ensom dal sammen med seks disipler. Der grunnla han i 1229 klosteret Santa Maria di Pulsano av benediktinsk observans (Ordo Sancti Benedicti – OSB). I løpet av seks måneder samlet det seg femti unge menn fra alle stender rundt dem.

I Pulsano grunnla han i 1130 en egen benediktinsk kongregasjon som ble kalt «Pulsanesere» (it: Pulsanesi) eller Scalzi («barføtte»). Karakteristisk for denne grenen var for eksempel kravet om et eremittisk liv, samt fokus på fattigdom og en tilbakevending til manuelt arbeid i likhet med cistercienserne som ble grunnlagt i Frankrike på samme tid.

Kongregasjonen forble under den benediktinske regelen, men den ble gjort strengere, mer lik normen for livet til de basilianske munkene i grottene i Murgia. Munkene måtte gå barbeint, spiste ikke kjøtt eller meieriprodukter, rørte ikke vin, gjennomførte ikke studier, men utførte bare manuelt arbeid. De drev jordbruk og tigde om almisser, deres eneste kilde til livsopphold. Klærne deres var grove med et hvitt skapular. Ved siden av klostrene var det bortgjemte steder, ofte grotter, hvor munkene ble isolert for den dypeste meditasjonen. Johannes ville også ha klostre for nonner.

Klosteret i Pulsano ble den monastiske kongregasjonens moderhus og fikk raskt stor innflytelse i Sør-Italia, og flere priorater for munker og nonner gikk ut fra det. Paven stadfestet ordenen med Johannes som leder. Kongregasjonen vokste ved å motta landområder i arv, og hus nummer to ble åpnet ved kirken San Giacomo i fjellbygda Tomaiolo nær Foggia. Det tredje klosteret, Santa Maria, ble grunnlagt i 1139 på øya Meleda (lat: Melita) i Dalmatia (nå Mljet i Kroatia) rett overfor Gargano på den andre siden av Adriaterhavet. Dit ble munken Johannes «den gode» (it: Giovanni Bono) sendt som prior, og han døde i hellighets ry.

Etter ti år som abbed og etter å ha oppnådd respekt fra kong Roger II av Sicilia (1130-54) og pave Innocent II (1130-43), døde Johannes den 20. juni 1139 i klosteret San Giacomo i Tomaiolo ved Foggia. Han ble gravlagt i dette klosteret. Johannes av Materas hagiografi ble skrevet et par tiår etter hans død. Han ble helligkåret i 1177 av pave Alexander III (1159-81).

Johannes’ salige disippel Jordan av Pulsano (it: Giordano) overtok som klosterets og kongregasjonens leder (1139-45). Ordenen fikk raskt en stor utbredelse under Johannes’ to første etterfølgere, Jordan og den salige abbeden Joel (it: Gioele) (1145-77). Ved sistnevntes død i 1177 var det grunnlagt fjorten klostre, alle priorater innenfor kongeriket Sicilia og for en stor del konsentrert i dagens provins Foggia: San Giacomo nær Foggia, San Nicola nær Troia, San Stefano i Mattinata, San Bartolomeo i Carbonaria, Sant’Andrea i Monte Sant’Angelo, San Giovanni ved foten av Monte Sant’Angelo, San Paolo i Civitate, San Giovanni i Chieuti, det kvinnelige prioratet Santa Cecilia nær Foggia, Santa Maria «Fustificti», San Giovanni i Varano og San Pietro di Cripta Nova nær Ischitella. I tillegg til disse var de to mest fjerntliggende San Pietro di Cellaria nær Calvello i Basilicata og San Pietro i Vallebona i Manoppello i provinsen Pescara i regionen Abruzzo.

I tillegg til disse prioratene hadde klosteret også betydelige besittelser utenfor kongeriket Sicilia, et nær Dubrovnik i Dalmatia (Santa Maria på øya Meleda), et nær Piacenza (San Salvatore sulla Trebbia) og andre i nærheten av Lucca (San Michele i Guamo), Pisa (San Michele degli Scalzi), Firenze (Santa Maria di Fabroro) og Roma (San Pancrazio). I tillegg kom det til to nonneklostre etter 1177, SS. Trinità i bispedømmet Orvieto og San Cipriano i bispedømmet Bagnoregio.

Kongregasjonen var sammen med andre religiøse bevegelser på 900- og 1000-tallet, forløperen til fremveksten av større og mer organiserte tiggerordener med sitt botsliv og fattigdom. Den siste abbeden av Pulsano var bror Antonio, utnevnt i 1379, og etter ham gikk klosteret gradvis i oppløsning, etter å ha tilhørt andre ordener, benediktinere, celestinerne, dominikanerne og fransiskanerne. Pulsaneserne ble oppløst på begynnelsen av 1400-tallet, og de siste munkene sluttet seg direkte til benediktinerordenen. På 1400-tallet ble klosteret i Pulsano overtatt av celestinerne (Ordo Sancti Benedicti Coelestinensis – OSBCoel), som var grunnlagt av og oppkalt etter den hellige pave Celestin V, som satt på Peters stol i et halvt år i 1294.

Johannes’ levninger ble senere overført fra Foggia til Pulsano og satt i en nisje i en hule i klosterkirken Santa Maria i Pulsano. I 1830 ble relikviene ført til katedralen i Matera, som han er medskytshelgen for og hvor hans fest blir feiret den 23. juni. Der har de siden 1939 hvilt i et kunstferdig sølvskrin mellom altrene for Santa Maria della Bruna og Santa Anna.

I 1801 var klosteret i Pulsano blitt sekularisert, men i 1997 ble det gjenåpnet av erkebiskop Vincenzo D’Addario av Manfredonia og munkekommuniteten ble nyopprettet etter latinsk og bysantinsk bispedømmerett. I 1910 fant forskeren Wackernagel et ørkenland i Pulsano som ble voktet av en eremitt, kanskje den siste representanten for kongregasjonen Pulsaneserne.

Han kalles både Johannes av Matera og Johannes av Pulsano (Matherensis/Pulsanensis). Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 20. juni:

In monastério Sancti Iacóbi Fodiénsi in Apúlia, sancti Ioánnis de Matéola, abbátis, qui, austeritáte et prædicatióne apud pópulum conspícuus, in regióne Gaegánica Congregatiónem Pulsanénsem sub observántia Régulæ sancti Benedícti instítuit.

I klosteret San Giacomo i Foggia i Puglia, den hellige Johannes av Matera, abbed, som var berømt for nøysomhet og forkynnelse til folket, og han grunnla på Gargano Pulsano-kongregasjonen som observerte den hellige Benedikts regel.

Ifølge en undersøkelse foretatt av den italienske bispekonferansen i 2006 er Johannes blant de 300 mest populære og roste italienske helgener.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, it.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen-3s.nl, treccani.it, lacittadelluomo.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 30. november 1999; Oppdatert: 27. august 2017

av Webmaster publisert 09.07.2006, sist endret 27.08.2017 - 13:43