Den hellige Johannes av Nepomuk (~1340-1393)

Skytshelgen for Bøhmen, erkebispedømmet Salzburg og huset Habsburg; for fløtere, møllere, skippere og for broer; for prester, skriftefedre og skriftebarn; mot vannfare og bakvaskelser; for diskresjon, skriftemålets hemmeligheter og et godt rykte; annen skytshelgen for jesuittordenen (1730)

Den hellige Johannes Welflin (Wolfflin, Wölflein) ble født rundt år 1340 i Nepomuk (Pomuk) sør for Plzen i Bøhmen i dagens Tsjekkia. Han kalles derfor «av Nepomuk» eller «Nepomucen». Han var sønn av en dommer. Han fikk sin utdannelse i et cistercienserkloster nær hjembyen, studerte ved universitetene i Praha og Padova og ble presteviet. Han må ha vært svært begavet, for allerede i 1369 nevnes han som skriver og notar ved erkebiskopens kanselli. Byens erkebiskop, Johann av Genzenstein (Jenstejn), gjorde ham til sin privatsekretær. Den gangen fantes det alt for mange prester i Praha, og Johannes kunne bli sogneprest ved St. Gallus-kirken først i 1380, etter en epidemi som tok livet av mange prester. I denne kirken tjente han først og fremst de tyske kjøpmennene i byen.

Johannes studerte kirkerett ved universitetet Praha, som keiser Karl IV (1346-78) hadde grunnlagt noen år før (1348), og ble i 1381 baccalaureus i jus. Samme år sendte erkebiskopen ham til universitetet i Padova for å studere videre. Hvilken personlighet han var, kan man forstå av det faktum at han ble valgt til «rektor», en slags talsmann for de trans-alpinske studentene. Den 19. august 1387 tok han doktorgrader i teologi og kirkerett. Han vendte tilbake til Praha i 1388 og ble straks utnevnt til kannik, og ett år senere til bispedømmets generalvikar. Fra 1386 var han stiftskannik i St. Egidius i Praha og fra 1389 stiftskannik i Vysehrad. I 1390 sa han fra seg sognet St. Gallus for å bli erkediakon i Saaz og som sådan medlem av domkapitlet. Johannes var av en tilbaketrukket natur og avslo gjentatte ganger bispeseter som ble tilbudt ham.

Erkebiskopen var involvert i en lang og bitter strid med kong Venceslas (Václav) IV. Han var fra huset Luxembourg, sønn av den store keiser Karl IV (1346-78) og bror til Sigismund (1410-37). Han var en bortskjemt vellysting, en uberegnelig, lunefull tyrann som var upopulær i hele landet, rene motstykket til sin far. Han var kronet til tysk konge i Aachen (1376-99; død 1419). Han blandet seg stadig mer inn i Kirkens anliggender. Striden gikk på kirkens rettigheter og eiendommer, og for å bryte erkebiskopens makt, ville kongen dele erkebispedømmet og gjøre sine egne favoritter til biskoper. Erkebiskopen motsatte seg dette bestemt, så kongen truet ham med døden. Erkebiskopen måtte forlate landet og dro i landflyktighet til Roma.

Dette innebar at alt ansvar nå hvilte på generalvikaren. Om Johannes hadde gitt etter for kongens trusler og smiger, ville han sikkert blitt erkebiskop «av kongens nåde». Men Johannes støttet sin biskop. Selv om han tidligere hadde nytt kongens gunst og var dronningens skriftefar, falt han nå i unåde. Dronning Sofia var den lastefulle Venceslas' andre hustru.

Den konkrete foranledningen til at Johannes ble fengslet, varierer i de forskjellige kildene. Tidlige vitnesbyrd viser at det i virkeligheten skjedde som ledd i en rekke voldsomme konflikter mellom Venceslas og erkebiskopen av Praha. Men på folkemunne het det at Johannes ble arrestert fordi han avslo å røpe hva kongens hustru hadde sagt i skriftemål, og det ble også fremhevet ved helligkåringen. Kongen mistenkte med urette sin dronning Sofia for utroskap. Men skriftemålhistorien finnes ikke i noen samtidige kilder, og erkebiskopen ga Roma en helt annen beretning om kongens utvilsomme mord av Johannes. Skriftemålhistorien dukker først opp i en keiserkrønike 40 år senere. At den er uriktig, ble offisielt erkjent i Roma i 1961. Men temaet har vært gjenstand for bitre kontroverser, og troen på denne versjonen er fortsatt svært utbredt i Sentral-Europa. Han har blitt betraktet som en martyr for skriftemålets taushetsløfte, og han er skytshelgen for skriftefedre og prester og blir anropt mot bakvaskelser. Det sies også at Johannes modig stilte seg på folkets side mot den utbyttende adelen, og grep inn til fordel for en kokk, som kongen på grunn av et dårlig måltid hadde dømt til døden på bålet.

Mer sannsynlig er historien om at kongen i 1393 planla å belønne en favoritt med et bispeembete ved å konfiskere klosteret Kladruby (Kladrau) så snart den aldrende abbed Rarek døde og gjøre klosterkirken der til katedral. For å forhindre dette valgte munkene straks etter Radeks død munken Odelenus til ny abbed og Johannes som generalvikar stadfestet straks valget. Dette skjedde så raskt at denne nyheten nådde kongen samtidig med nyheten om den gamle abbedens død.

Kongen, som var beryktet for sine ukontrollerte raseriutbrudd, ble rasende, og det er sagt at han angrep og slo domprosten ved katedralen med sverdfestet. Han fikk Johannes fengslet og torturert, og sammen med ham ble kollegene N. Puchnik og W. Knobloch arrestert. Kongen skal personlig ha tent på generalvikarens klær, slik at han uansett ville ha dødd av skadene. Men natt til 20. mars 1393 ble han i full offentlighet ført gjennom gatene, bundet til et hjul og kneblet og kastet i elva Vltava (Moldau). Etter legenden steg syv stjerner opp om natten fra det stedet han hadde druknet. Dagen etter ble liket hentet opp fra elva og bisatt i St. Veits-domen, hvor det fortsatt ligger.

En tradisjon hevder at mordet skjedde i 1383, og 16. mai blir også angitt som dato. Fra 1500-tallet og helt frem til i dag har det vært hevdet at det dreier seg om to personer ved navn Johannes fra Nepomuk som begge ble drept av kong Venceslas IV, en som nektet å røpe skriftemålets hemmelighet og ble drept den 16. mai 1383 og en som ble drept den 20. mars 1393 fordi han forpurret kongens planer. Men de fleste er i dag enige om at det bare var én Johannes og at sistnevnte er den historiske skikkelsen.

Johannes' kult blomstret som en skytshelgen for Bøhmen, fremmet av jesuittene som et motstykke til minnet om Johann Hus, som ble brent på bålet på konsilet i Konstanz i 1415. I 1719 ble sarkofagen åpnet, og Johannes' tunge ble funnet like frisk. Den oppbevares nå som en helligdom i domkirkens skattkammer; «tungen som hadde bevart skriftemålets hemmeligheter». På Karlsbroen i Praha er det en rød marmorplate som viser stedet hvor den hellige ble kastet i elva.

Etter at det i 1683 ble stilt opp en statue av ham på Karlsbroen av billedhoggeren Matthias Rauchmüller, finnes det nå på utallige broer i hele Europa avbildninger av ham, og han er broenes spesielle skytshelgen. I mange kirker holder han også vakt ved skriftestolen. Da hans relikvier i 1972 ble undersøkt, fastslo man spor etter den grusomme torturen i flere knokkelbrudd. Man slo fast at han ikke var død av drukning, men allerede under torturen, og at tungen virkelig tilhørte hans legeme.

Johannes ble saligkåret den 31. mai 1721 ved at hans kult ble anerkjent av pave Innocent XIII (1721-24) og helligkåret den 19. mars 1729 av pave Benedikt XIII (1624-30). Samtidig ble hans minnedag lagt til 16. mai. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Kulten bredte seg i hele Europa, og fransiskanerne og jesuittene brakte den med seg også til oversjøiske områder. Fordi det finnes et utall av hellige med navnet Johannes, kalles han også noen ganger bare «den hellige Nepomuk».

Johannes avbildes som prest med stola og biretta på hodet eller som augustinerkannik med en bro ved siden av. Han vises også med palme, bok og kors i hånden, mens han holder en finger for munnen som symbol på skriftemålets hemmelighet. Hodet hans er gjerne omgitt av fem eller seks stjerner, som er bokstavene i de latinske ordene tacui («jeg tier») eller tacuit («han tier»).