Den hellige Junipero Serra (1713-1784)

Som gutt gikk han på den skolen som var tilknyttet fransiskanerklosteret San Bernardino i Petra, og samtidig hjalp han sine foreldre med arbeidet på markene. Etter hvert som han vokste til, ble han mer og mer tiltrukket av et konsekrert liv. For å prøve ektheten av hans kall, sendte foreldrene ham til Mallorcas og Balearenes hovedstad Palma for å studere. Etter skolegangen var han sikker på sitt fremtidsvalg.

Som syttenåring sluttet han seg den 14. september 1730 til fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) i deres kloster Santa María de los Angeles i Palma. Klosteret tilhørte ordenens reformbevegelse alcantarinerne (Ordo Fratrum Minorum Strictoris Observantiae Discalceatorum – OFMAlc), som hadde sitt navn etter den hellige Peter av Alcántara (1499-1562). Denne ordensgrenen besto frem til den i 1897 ble slått sammen med de andre strenge grenene av ordenen (observanter, reformater og rekollekter). Denne forente grenen (OFM) er nå den største grenen av fransiskanerordenen – større enn konventualene og kapusinerne til sammen.

Etter novisiatet avla han den 15. september 1731 sine løfter og tok da navnet Junipero etter en av den hellige Frans’ første ledsagere, den elskelige Guds tjener Fra Ginepro (ca 1190-1258), fordi han beundret hans enkelhet så høyt. Denne Junipero er ikke salig- eller helligkåret. Vår Junipero tilbrakte de neste atten år i studiesenteret i den lokale fransiskanske provinsen, i klosteret San Francisco i Palma. Fra 1731 til 1734 studerte han filosofi, og deretter begynte han på teologistudiene. Han ble diakonviet den 17. mars 1736, og etter teologistudiene ble han presteviet i 1737. Han var en liten mann på bare 157 centimeter.

Straks etter prestevielsen begynte han den 29. november 1737, 23 år gammel, å spesialisere seg i filosofi. Hans overordnede satte ham til å undervise i filosofi med professoral status til studenter i Convento de San Francisco. Blant hans studenter og disipler var hans fremtidige medmisjonærer Francisco Palóu (1723-89) og Juan Crespí (1721-82). Mellom 1740 og 1743 var han dosent i filosofi på universitetet i Palma de Mallorca (Lulliana). I 1742 tok han doktorgraden i teologi ved dette universitetet, og fra 1744 til 1749 var han professor i teologi ved Lulliana. Han innehadde også Duns Scotus-lærestolen i filosofi. Han ble beundret for sine kunnskaper og retoriske ferdigheter, så derfor ble han sendt som en veltalende predikant til alle landsbyene over hele Mallorca.

Men i slutten av 1748 begynte Junipero å få en følelse av utilfredshet og følte et kall til et apostolat blant de ikke-troende. Den 13. april 1749 tok han avskjed med sine medbrødre i klosteret San Francisco i Palma, og sammen med vennen og disippelen Francisco Palóu seilte han den 29. august 1749 via Malaga og Cádiz til Nord-Amerika, hvor fransiskanerne hadde arbeidet siden tidlig på 1500-tallet. Den 18. oktober 1749 nådde de to fransiskanerne San Juan på Puerto Rico, og der holdt Junipero sin første preken i Amerika. Den 7. desember nådde de Veracruz i Mexico, og deretter gikk de femti mil til fots til Mexico By (Ciudad de Mexico). På veien fikk Junipero et myggstikk i foten, som hovnet opp og plaget ham resten av livet. Nyttårsdag 1750 ble Junipero ønsket velkommen av medbrødrene i kollegiet San Ferdinando i Mexico By, oppkalt etter den hellige kong Ferdinand III av Castilla (1199-1252), som var blitt gravlagt ikledd drakten til en fattig fransiskanerbror.

Etter fem måneder med forberedelser for misjonsaktiviteten blant indianerne fortsatte Junipero sin vandring til Sierra Gorda sammen med Francisco Palóu. Den 16. juni 1750 kom han til Jalpán. Av en indianerhøvding lærte han språket pame, som han brukte for å kunne forkynne det glade budskap for indianerne. Francisco Palóu, som skrev en biografi om Junipero etter hans død, hevdet at p. Serra også skrev en katekisme på språket pame, men dette er diskutabelt, ettersom Junipero selv senere innrømmet at han hadde store vanskeligheter med å lære innfødte språk. Han kunne også blant annet starte byggingen av en barokk-kirke i stein i Santiago de Jalpán, som fortsatt i dag tiltrekker seg turistenes oppmerksomheten og deretter ble en modell for byggingen av enda fire små kirker som tjente de øvrige misjonene.

Fra midten av 1751 måtte Junipero overta ledelsen av de fem misjonene i Sierra Gorda. I september 1752 dro han til Mexico By, hvor han ble utnevnt til kommissær for Den hellige Inkvisisjonen i Ny-Spania. I midten av 1754 ga han fra seg ledelsen av misjonene, men han fortsatte å utøve sitt apostolat i Jalpán til september 1758. Han fortsatte å bevege seg rundt til fots, til tross for sin astma og skaden i foten. Deretter ble Junipero sendt til Texas av sine ordensforesatte for å gjenoppbygge misjonsstasjonen San Saba, som nylig var ødelagt av apasjeindianere. Dette prosjektet ble imidlertid oppgitt etter at de spanske myndighetene anså det alt for risikabelt. Derfor ble Junipero værende i kollegiet San Ferdinando i Mexico By, hvor han dra 1761 til 1763 virket som novisemester. Ved siden av holdt han en rekke folkemisjoner i de ulike bispedømmene i Mexico. Til tross for sin alder og sin fotlidelse tilbakela han i årene 1758-1767 en avstand på 4400 kilometer.

I juni 1767 ble alle jesuittene utvist fra Mexico etter dekret fra den spanske kongen Karl III (1759-88). Den engstelige fransiskanerpaven Klemens XIV (1769-74) ga til slutt etter for presset fra Spania og Frankrike, og den 21. juli 1773 opphevet han jesuittordenen. Fransiskanerne i San Ferdinando fikk ordre om å overta misjonen i Nedre (Baja) California. Junipero ble utpekt til leder for gruppen som skulle erstatte jesuittene der. Den 16. juli 1767 dro han av gårde sammen med fjorten ledsagere, og den 1. april 1768 kom de til Loreto i Nedre California. Deretter begynte Junipero sitt storslåtte arbeid med å bygge opp misjonen der.

I 1769 overtok spanjolene Øvre (Alta) California, som da lå i provinsen Las Californias i Ny-Spania (Nueva España), nå i delstaten California i USA, i frykt for at russerne ville bevege seg sørover fra Russisk Amerika (Alaska) og erobre Stillehavskysten. Den 28. mars 1769 dro Junipero fra Loreto og fulgte de spanske troppene under ledelse av Gaspar de Pórtola nordover. På veien besøkte han misjonsstasjonene San Javier, La Purísima, Santa Rosalia, San Ignacio, Santa Gertrude, San Borja og Santa Maria de los Angeles. Den 14. mai kom han til Velicatá, hvor han døpte 44 indianere og grunnla den første misjonsstasjonen som han kalte San Fernando.

Så snart Junipero hadde organisert misjonene, sluttet han og tre andre fransiskanere seg til kolonitjenestemannen Don José de Gálvez y Gallardo (1720-87), marki av Sonora, og hans ekspedisjon. Etter en seilas og en reise over land på 46 dager, hovedsakelig til fots, kom han den 1. juli 1769 til stedet hvor San Diego i California nå ligger. Der grunnla han den 16. juli 1769 den første misjonen i Øvre California og ga den navn etter den hellige spanske fransiskaneren Diego av Alcalá (ca 1400-53). Han satte opp et skur av sivrør og grønne grener som tjente som kapell, og han reiste et trekors på stranden. Han tiltrakk seg indianerne med gaver, og gradvis samlet han dem i landsbyer rundt misjonskirken. Han lærte dem å dyrke jorden og å så hvete, male korn og bake, introduserte oliven, vinstokker og epler og viste dem hvordan de kunne veve, spenne okser for plogen og preparere lær fra huder, og i tillegg instruerte han dem i det grunnleggende for handel.

I vinteren som fulgte, begynte forsyningene å minke, flere av kolonistene døde og p. Junipero ble syk, og det ble i mars 1770 utstedt ordre om å forlate bosetningen, til tross for misjonærens bønnfallelser. Til slutt kom skipet San Antonio fullastet med forsyninger, og p. Junipero seilte straks til Monterey, hvor han den 3. juni 1770 grunnla misjonen San Carlos-Monterey (San Carlos Borromeo di Monterey), som senere ble flyttet til bredden av elven Carmel. I Monterey-Carmel etablerte han sitt hovedkvarter.

Deretter dro han sørover med et følge av soldater og muldyr, og da han kom til en vakker dal, stanset han der, og i et tre hengte han den klokken som han hadde med seg. Deretter begynte han å ringe med den mens han ropte: «Lytt, dere hedninger! Kom til tro på Jesus Kristus!» Det var ingen indianere å se, men han fortsatte å ringe til en åpenbart forbløffet innfødt viste seg. Snart ble hundrevis tiltrukket til stedet, og der grunnla han den 14. juli 1771 misjonen San Antonio (San Antonio de Padua).

Den 8. september 1771 grunnla han misjonen San Gabriel (San Gabriel Arcángel), tyve kilometer fra Los Angeles, men i dag i storbyområdet Los Angeles, blant indianere «av en høyere rase», som det står i Appletons’ Cyclopædia of American Biography fra 1892. Den 1. september 1772 grunnla han San Luís Obispo de Tolosa, oppkalt etter den hellige fransiskanske biskopen Ludvig av Toulouse (1274-97), i dag byen San Luis Obispo. I 1773 oppsto det vanskeligheter med den militære kommandanten Pedro Fages, noe som tvang p. Serra til å reise til Mexico By for å forsvare rettighetene til hans folk. Han dro også til Mexico for å finne forsyninger, og han gikk 380 kilometer, bare fulgt av en indianergutt. Han ankom i Mexico By den 6. februar 1773, og han la frem sine argumenter for visekongen Antonio María de Bucareli y Ursúa for å fjerne Fages som guvernør av California Nueva. Bucareli avga kjennelse i p. Serras favør på 30 av de 32 anklagene som var rettet mot Fages, og han fjernet ham fra embetet i 1774. Den 13. mars 1774 kom Junipero tilbake til San Diego.

I 1775 ville han personlig gjennomføre arbeidet der med å gjenoppbygge misjonen, som var blitt satt i brann av indianerne. Den 1. august 1776 grunnla Junipero misjonen San Francisco de Asís, som senere ble til den berømte metropolen San Francisco, som regner 27. juni som sin grunnleggelse. Den 1. november 1776 grunnla han misjonen San Juan Capistrano, i dag byen med samme navn. Den 7. januar 1777 grunnla han Santa Clara (Santa Clara de Asís). Like før guvernør Felipe de Neve slo seg ned i Monterey, som i februar 1777 ble opphøyd til Californias hovedstad, vendte Junipero tilbake til klosteret.

I 1780 oppsto det en kontrovers med guvernør Felipe de Neve, som ønsket å fjerne de misjonene som var grunnlagt før 1773, men situasjonen roet seg i 1781. Dermed kunne Junipero den 31. mars 1782 grunnlegge San Buenventura (i dag Ventura) ved Santa Barbara, det tettest befolkede området i California. Dette ble hans siste grunnleggelse på det nye territoriet. I alt etablerte Junipero altså ni misjonsstasjoner i California. Etter hvert oppsto det 21 misjonsstasjoner langs El Camino Real fra San Diego til Sonoma, en strekning på 700 miles (113 mil). Bosetninger vokste opp rundt disse misjonene som rommet tusener av indianere, som var flittige, velkledde og velfødde, med beitemark for kvegflokker, hager, frukthager, vingårder og hveteåkre. P. Juniperos nidkjærhet var utrettelig. Da fiendtligsinnede indianere angrep misjonen San Diego, begynte han straks å gjenoppbygge husene sammen med indianerne.

I løpet av de femten årene fra 1767 til 1782 utøvde Junipero et klokt og storslått planlagt misjonsarbeid og ble dermed «Californias apostel». I misjoneringen av indianerne tilbakela han en strekning på rundt 8 900 km på de mest elendige veier, med svak helse og under store anstrengelser og ofre. Junipero fulgte den tradisjonelle spanske metoden for administrasjonen av misjonene, men han kom ofte i konflikt med de militære og sivile myndighetene på grunn av deres dårlige behandling av indianerne. Legenden forteller at han gikk fra misjon til misjon til fots, men i virkeligheten red han på et muldyr eller en hest, fulgt av en militær vakt. Hans hengivenhet for indianerne ga som resultat rundt 6 000 døpte. Mot midten av 1778 mottok et pavelig brev datert den 16. juli 1774, hvor pave Klemens XIV (1769-74) ga ham det privilegiet å tildele fermingens sakrament for en periode på ti år. I denne perioden fermet han 5 309 personer i ulike misjoner.

Junipero påla seg selv strenge fysiske botsøvelser. Han spiste lite, unngikk kjøtt og vin og foretrakk fisk og frukt. Han bar en tung botsskjorte med innovervendte skarpe nagler, han pisket seg, pleide å slå seg på brystet med steiner og satte noen ganger en brennende fakkel mot brystet. Dette gjorde han ofte på slutten av sine prekener, og da var formålet ikke å straffe seg selv, men å bevege tilhørerne til bot for sine egne synder.

Den 1. januar 1782 døde hans venn p. Crespí, et slag han aldri helt kom over. Året etter foretok han et farvelbesøk til misjonene. Han returnerte til Monterey den 1. januar 1783, og fra da av svekket hans helse seg raskt. I juli 1784 trakk Junipero seg tilbake, trett og syk, til et stille sted ved elven Carmen ved Monterey for å samle krefter samt å snakke med sin venn Francisco Palóu om problemer som var dukket opp på de grunnlagte misjonsstasjonene.

Juniperos største ønske var å dø som martyr, men slik skulle det ikke gå. Styrket av Kirkens sakramenter døde han den 28. august 1784 på misjonsstasjonen San Carlos Borromeo i Carmel, i dag en bydel i Monterey i California, og han ble gravlagt med militære æresbevisninger. Han var sytti år gammel. Etter Serras død ble lederskapet for det fransiskanske misjonsarbeidet i Alta California overtatt av Fermín Lasuén (1736-1803). På dødsleiet lovte Junipero Serra at hvis Gud innvilget ham «evig salighet», ville han be for «alle innbyggerne i misjonene, og for omvendelsen av så mange som jeg etterlater uomvendt».

P. Junipero Serra ble regnet som indianernes far og ble hedret som en nasjonalhelt, og den 1. mars 1931 ble hans statue plassert i The Hall of Fame i kongressen i Washington DC som en av to representanter for den amerikanske delstaten California. Den høyeste toppen av fjellkjeden Santa Lucia i California bærer hans navn. I 1935 ble Serra-klubben grunnlagt i Seattle i Washington for å fremme kall og utbre katolisismen i USA. Den ble offisielt etablert som Serra International i 1938 og finnes i flere land.

Da Junipero Serra døde i 1784, sørget brødrene og indianerne dypt, og i flere generasjoner etter hans død ble han omtalt som el santo («helgenen»). Men noen virkelige anstrengelser for å helligkåre ham ble ikke satt i gang før på 1940-tallet, da den fransiskanske provinsen Santa Barbara åpnet en formell undersøkelse for hans helligkåring. Junipero Serras saligkåringsprosess ble innledet med informativprosessen på bispedømmenivå i Monterey fra den 30. august 1943 til den 7. juli 1949. Det første skrittet i en slik prosess er å samle alle historiske skrifter om kandidaten, inkludert hans eller hennes egne skrifter.

Denne vitenskapelige undersøkelsen ble utført av p. Maynard J. Geiger, som gikk gjennom 7 500 sider av og om p. Serra. I tillegg intervjuet omtrent samtidig p. Eric O’Brien mer enn 200 etterkommere etter nybyggere i California, indianere og spanske, som kjente Padre Serra. Sammen med de skriftlige vitnesbyrdene som ble samlet, utgjorde de 8 700 sider. Under arbeidet med saken ble det stilt spørsmål om hvordan indianerne ble behandlet mens Serra hadde ansvaret. Spørsmålet om fransiskanernes behandling av indianerne ble først reist i 1783. Den berømte misjonshistorikeren Herbert Eugene Bolton avga et vitnesbyrd som var positivt for  saken i 1948, og vitnemålet til fem andre historikere ble avgitt i 1986. Sommeren 1950 oversendte bispedømmet Fresno i California offisielt disse dokumentene til Vatikanet for det neste trinnet av granskningen av Padre Serras liv. På dette punktet fikk Junipero Serra tittelen Servus Dei («Guds tjener»).

Sommeren 1980, etter omfattende undersøkelser av Vatikanet, ble et dokument på rundt tusen sider som inneholdt ytterligere forskning på p. Serras liv, presentert for vatikanske tjenestemenn og akademikere. I 1981 ble sakens Positio oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Etter grundige undersøkelser og overveielser ble dokumentet funnet å være i henhold til kongregasjonens standard, og den 9. mai 1985 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

I 1985 ble informativprosessen for et mirakel på hans forbønn gjennomført i bispedømmet, og i 1986 ble det gjennomført en supplerende informativprosess. Dekretet som anerkjente gyldigheten til bispedømmets informativprosess for miraklet, ble utstedt den 20. desember 1986. Den 8. juli 1987 møttes Consulta Medica i Helligkåringskongregasjonen for å diskutere dette miraklet.

Mirakelet gjaldt helbredelsen av «sr. Bonifacia D.», født den 8. desember 1916 i Chicago Heights. Frem til hun fylte 43 år, hadde hun ingen merkbar sykdom. Den 17. oktober 1959 begynte hun å lide av en sykdom som var kjennetegnet av feber, utslett, diffuse muskelsmerter og alvorlig utmattelse. Først fikk hun diagnosen streptokokk-halsbetennelse og ble behandlet med penicillin og sulfapreparater. Ettersom tilstanden forverret seg, ble hun innlagt på sykehus i to uker, men årsaken til sykdommen kunne ikke bli avklart. Hun ble derfor overført til et annet sykehus i St. Louis, hvor det ble funnet en svulst i milten, så hun gjennomgikk en splenektomi (en kirurgisk fjerning av milten). De utførte undersøkelsene førte ikke til noen mer presis diagnose. Etter juleferien ble hun utskrevet, men i januar 1960 ble hun innlagt igjen på grunn av gjentakelse av de samme symptomene, som ikke entydig kunne knyttes til noe klart sykdomsbilde.

Dr. Garriga stilte diagnosen vaskulitt (en betennelse i blodåreveggen), mens dr. Yague hellet mer til en kollagenose (en bindevevssykdom), uten å utelukke myeloproliferative forstyrrelser (forstyrrelser i produksjonen av røde blodceller). Sykdommen ble behandlet med antibiotika og kortison for å stanse de mest merkbare symptomene som feber, muskelsmerter og hovne ledd, men til ingen nytte. Hennes generelle tilstand forverret seg, og hun fikk prognosen håpløs (lat: infaustus = «ugunstig»), det vil si at ingen helbredelse var mulig og man måtte regne med døden.

I begynnelsen av april 1960 forverret situasjonen seg, og derfor ble det bestemt at hun på nytt måtte på sykehus. Umiddelbart før innleggelsen ble det startet en novene for Guds tjener Junipero Serra. Legene hadde gitt opp alt håp om en helbredelse. Den 15. april 1960 (langfredag) skjedde det raskt en plutselig endring i den sykes status, og feber og smerter, hevelser og utslett forsvant. Søsteren begynte å bevege seg og sette seg opp i sengen. Dette ble etterfulgt av en gradvis forbedring, og derfor ble hun utskrevet den 22. mai 1960. Hun klaget ikke over noen videre forstyrrelser og gjenopptok sitt normale liv. Da professor N.N. undersøkte henne den 10. desember 1986, ble hun funnet klinisk helbredet og uten ettervirkninger av de overnevnte klager.

De medisinske ekspertene i Consulta Medica var litt uenige om den nøyaktige diagnosen. En av ekspertene formulerte diagnosen «polymyosittisk kollagenose (konnektivitis)», som da fortsatt var en lite kjent sykdom, men det fantes ikke tvil om sykdommens alvorlighetsgrad, og den plutselige og uventede helbredelsen kan ikke forklares på en naturlig måte. Deretter slo de teologiske ekspertene på en Congressus peculiaris den 23. juli 1987 fast at helbredelsen skjedde gjennom forbønn av Guds tjener Junipero Serra og at den kan betegnes som overnaturlig. Kardinalene og biskopene som var medlemmer av Helligkåringskongregasjonen uttrykte sin enighet den 1. desember 1987.

Den 11. desember 1987 undertegnet pave Johannes Paul II dekretet fra Helligkåringskongregasjonen (Decretum super miraculo) som godkjente helbredelsen som et mirakel på den ærverdiges forbønn. Han ble saligkåret av paven den 25. september 1988 på Petersplassen i Roma sammen med fem andre, de salige Mikael Augustin Pro SJ (1891-1927), martyr, Frans Faà di Bruno (1825-88), Fredrik Janssoone OFM (1838-1916), Josefa Naval Girbés (1820-93) og Josef Benedikt Dusmet OSB (1818-94). I sin preken for en menneskemengde på 20 000 sa paven (på engelsk): «Han sådde frøene til den kristne tro blant de viktige endringene som ble skapt ved ankomsten av europeiske nybyggere i Den nye verden. Det var et felt av misjonsarbeid som krevde tålmodighet, utholdenhet og ydmykhet, i tillegg til visjoner og mot».

Den 15. januar 2015 overrasket pave Frans verden ved å annonsere at han ville helligkåre p. Junipero Serra på sin reise til USA i september 2015. Dette ønsket ble fremlagt for de kardinalene og biskopene som er medlemmer av Helligkåringskongregasjonen, og den 5. juni 2015 approberte paven den bekreftende dommen som ble avsagt i medlemmenes ordinære sesjon. Paven så altså bort fra kravet om et nytt mirakel.

Junipero Serra ble helligkåret den 23. september 2015 av pave Frans under hans første besøk i USA. Det skjedde på plassen foran The Basilica of the Immaculate Conception i Washington DC. Paven ba Den eukaristiske bønn på spansk, og også prekenen ble holdt på pavens morsmål. En av lesningene var på indianerspråket Chocheño, som ble talt i Serras misjonsområde i California. Forbønnene var på koreansk, vietnamesisk, tagalog, igbo (hovedspråket i det sørøstre Nigeria) og kreolsk. Arrangørene ventet mer enn 30 000 troende.

Denne helligkåringen skapte en hel del diskusjoner i USA. Noen representanter for den indianske urbefolkningen protesterte mot helligkåringen av «vårt folks og vår kulturs morder», mens andre kalte Junipero Serra «ansvarlig for folkemordet på urbefolkningen», selv om han selv aldri hadde drept noen. En professor i historie hevdet at Serra var en omstridt skikkelse allerede mens han levde og at han hadde et voldsomt temperament og var sta og uregjerlig. For urbefolkningen var livet i misjonene et tap av frihet, og det var Sierra som avgjorde at indianerne skulle bli slaver. I tillegg bukket de under for de sykdommene som europeerne brakte med seg.

Serras biograf Gregory Orfalea bedømmer Juniperos arv mer positivt og understreker at han ofte forsvarte indianerne mot den spanske kolonimaktens myndigheter. Den dramatiske tilbakegangen på åtti prosent i indianerbefolkningen i California skjedde først hundre år etter Serras virksomhet på midten av 1800-tallet, da mange av dem ble drept av hvite nybyggere under gullrushet og deres land ble stjålet. Erkebiskopen av Los Angeles, José Gómez, forsvarte pavens planer som en gave til California og Amerika.

Pave Frans hedret for kort tid siden Serra som «utrettelig misjonær» og «forsvarer av de innfødte mot kolonistenes utbytting». Med «mot og sjenerøsitet» hadde fransiskaneren forlatt alt for å følge Jesus og «gjenoppdaget Ham i de fattiges ansikter», sa paven i mai ved et besøk i Det pavelige nordamerikanske kollegiet i Roma. Serra forkynte evangeliet til mennesker som ikke kjente Kristus. Historikere understreker at de spanske fransiskanermisjonærene ville omvende og beskytte indianerne. Metodene som i dag blir ansett som pedagogisk uforsvarlige, må bedømmes ut fra datidens normer.

Junipero Serras minnedag er dødsdagen 28. august også i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):

Monte Regáli in Califórnia, beáti Iuníperi (Michaélis) Serra, presbýteri ex Ordine Fratrum Minórum, qui in tríbubus illíus regiónis adhuc pagánis, multis incómmodis ærumnísque gravátus. Evangélium Christi idiómate populórum loci prædicávit atque páuperum et humílium iurastrénue deféndit.

I Monterrey i California, den salige Junipero (Mikael) Serra, prest i fransiskanerordenen, som til tross for hindringer og vanskeligheter forkynte evangeliet om Kristus på det lokale språket blant de ennå hedenske stammene i regionen, og forsvarte iherdig rettighetene til de fattige og ydmyke.

I USA feires han ikke på dødsdagen, for der har han en valgfri minnedag den 1. juli. Han har også en valgfri minnedag den 26. august i bispedømmene Mallorca og Menorca og hos fransiskaner-observantene. I kunsten er hans attributter fransiskanerkutte og et krusifiks i hånden. Han er den første innfødte helgen fra Balearene og den første helgenen som har blitt helligkåret på USAs jord.

Misjonen i Carmel i California hvor Junipero Serras levninger hviler, har fortsatt som et sted for offentlig venerasjon. Juniperos grav er sørøst for alteret og er markert med en inskripsjon på gulvet i koret. Den 3. juli 1882 ble gravene til fransiskanerne Juan Crespí, Julian Lopes, Fermín Francisco Lasuén og Junipero Serra i Mission San Carlos Borromeo i Carmel-by-the-Sea i Monterey åpnet og levningene identifisert. Andre relikvier er biter av tre fra hans kiste som er utstilt ved siden av koret, og personlige gjenstander som tilhørte Junipero, er stilt ut i misjonsmuseene. En sarkofag i bronse og marmor med illustrasjoner fra Juniperos liv ble fullført i 1924 av den katalanske skulptøren Josep A. Mora, men Juniperos levninger har ikke blitt overført til sarkofagen.

Kapellet på Mission San Juan Capistrano, bygd i 1782, menes å være den eldste bevarte bygningen i California. Den er kjent som Father Serra's Church og er den eneste gjenværende kirken hvor man vet at p. Serra har feiret sakramentene. Han presiderte over konfirmasjonen av 213 mennesker der den 12. og 13. oktober 1783. Både Spania og USA har æret p. Serra med frimerker.

Kilder: Attwater/Cumming, Lodi, Butler (VIII), Holböck (3), Resch (B2), Resch (MBT1), Index99, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, stjunipero.org, findagrave.com, sandiegohistory.org, ncronline.org, sfmuseum.org, catholic-church.org, coloquio.com, kidport.com, padreserra.org, pbs.org, catholic.net, Kathpress, Appletons’ Cyclopædia of American Biography (1892), Encyclopedia Americana (1920) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. juni 2005