Den salige Justus Takayama Ukon (~1552-1615)

Den salige Justus Takayama ble født i 1552 (eller 1553) i Haibara-cho i Nara i Japan. Dette var tre år etter at den hellige jesuittmisjonæren Frans Xavier (1506-52) introduserte kristendommen i Japan. Hans navn som barn var Hikogorō. Han ble født som arving til sin far Takayama Tomoteru (1531-96), også kjent som Zusho, en japansk samurai og hersker på slottet Sava (Sawa) nordvest i den gamle provinsen Yamato, som tilsvarer dagens prefektur Nara på den største øya Honshu. En samurai tilhørte militæradelen og offiserkasten. Han tjente Matsunaga Hisahide (1510-77), en daimyo (daimyō), en lokal føydalherre som bare var underlagt kommandanten for den keiserlige hæren, som ble kjent som shogun. Keiseren var en symbolfigur praktisk talt uten makt, og den virkelige makten lå hos shogunen. En daimyo eide store eiendommer og hadde tillatelse til å gripe til våpen og engasjere samuraier.

Hikogorō hadde en søster og to brødre. Da han var tolv år gammel i 1564, konverterte hans far til katolisismen og ble døpt med navnet Darius, og Hikogorō ble også døpt med navnet Justus (sp: Justo; lat: Iustus) av den portugisiske jesuittpateren Kasper Vilela (pt: Gaspar) (1525-72), som hadde kommet til Japan i 1554. Siden Takayama nøt stor respekt, kunne han støtte misjonsvirksomheten i Japan og fungere som beskytter av de japanske kristne og jesuittmisjonærene.

Etter hans voksenseremoni fikk Hikogorō navnet Shigetomo. Han er imidlertid bedre kjent som Takayama Ukon. Navnet Ukon (U-Konoe) kom fra den regjeringsposten han gjorde krav på som offiser av Ukonoefu (dette var vanlig praksis blant samuraier på den tiden). I vestlige kilder har han vært kjent som Justo Ucon-dono (Justo, hans dåpsnavn på spansk, Ucon (Ukon) er hans tittel og Dono er den generelle betegnelsen for «herre»). I noen kilder er han kjent som Don Justo Takayama Minaminobobo, et navn han tok da han barberte sitt hode som et tegn på at han trakk seg tilbake fra det offentlige liv. På et tidspunkt giftet han seg med en kvinne ved navn Justa og skulle få tre sønner og en datter.

I 1565 myrdet daimyo Matsunaga Hisahide shogun Ashikaga Yoshiteru (1534-65), og deretter ble han involvert i en krig med klanen Miyoshi. I løpet av denne feiden gikk Sava, Tomoterus slott, tapt, noe som tvang familien Takayama til å flykte. Gjennom de høye embetene til Wada Koremasa, en vennlig bekjent av Tomoteru, kom familien Takayama under krigsherren Oda Nobunaga (1534-82) og tok opp tjeneste under Wada i 1568. Justus og hans far kjempet gjennom den turbulente tiden for å sikre sin posisjon som daimyo.

I 1571 kom Wada i strid med Araki Murashige (d. 1579?), en mektig vasall av Ikeda Katsumasa (som på sin side tjente klanen Miyoshi – Oda Nobunagas fiender). Murashige beleiret Tomoterus slott, og Wada Koremasa kom med en hjelpestyrke. I den konfrontasjonen som fulgte, ble Koremasa drept. Men Murashige var likevel ikke i stand til å erobre slottet, så han trakk seg tilbake, noe som ga Tomoteru anledning til å bli rådgiver for Koremasas etterfølger, Korenaga.

Men forholdet mellom den unge herskeren og familien Takayama var ikke godt, og Tomoteru fikk høre at Korenaga konspirerte for å få ham og hans sønn Justus drept. Tomoteru bestemte seg da for å handle først. I april 1573 sendte han bud på Korenaga og ba om at han skulle komme og besøke hans hjem, men der ventet femten samuraier, inkludert Ukon. Korenaga ankom med en væpnet eskorte, og i det følgende håndgemenget ble Korenaga drept. Familien Takayama overtok Wadas slott Takatsuki i prefekturet Osaka, et trekk som ble støttet av troppene til Araki Murashige, som hadde gitt støtte til Tomoteru før drapet. Ettersom Murashige akkurat hadde tatt parti for Oda Nobunaga, var denne affæren ikke forræderi, men heller en intern sak som Nobunaga ikke synes å ha noen kommentar til. I løpet av deres herredømme over regionen Takatsuki, slo Justus og hans far Darius seg frem med sin politikk som kirishitan daimyo (kristen daimyo). Mange av Justus’ likemenn konverterte under hans innflytelse. Han ble kalt «Kristi samurai».

Familien Takayama forble under Arakis innflytelse til 1578, det året da Murashige gjorde opprør mot Nobunaga. Grunnen til denne revolten er uklar, men det har tidvis blitt foreslått at Nobunaga ikke stolte på klanen Araki og vurderte å avsette dem, intensjoner som nådde Murashiges ører. For Nobunaga kunne ikke opprøret ha kommet på et verre tidspunkt. Han hadde akkurat klart å fullføre blokaden av Ishiyama Honganji, og Murashiges opprør truet med å løsne den snaren han møysommelig hadde lagt og også oppmuntre misnøyen andre steder.

Kritiske til Arakis suksess var en rekke slott som dannet en omkrets rundt Itami, hans hovedkvarter. Blant de viktigste av disse var Ibaragi, som ble holdt av Nakagawa Kiyohide (også kjent som Nakagawa Sebei) (1542-83) og familien Takayamas slott Takatsuki. Nobunaga lot Takatsuki omringe av styrkene til Fuwa Mitsuharu, Kanamori Nagachika og andre, mens de tilkalte den italienske jesuittpateren Gnecchi-Soldo Organtino (1530-1609). Nobunaga visste at familien Takayama var fromme kristne, så han ba pateren om å overtale dem til å overgi seg, og han lovte at et slikt utfall ville tjene Kirken. Samtidig antydet han at mangel på underkastelse ville føre til en uheldig forfølgelse.

Organtino adlød og kontaktet Ukon og informerte ham om Nobunagas beskjed, som den unge Takayama la på sinne. Uvillig til å la sin religion bli skadet, forlot han Takatsuki om natten. Hans far var rasende og gikk til Murashige for å be om unnskyldning og forhåpentligvis redde en rekke gisler som tidligere hadde blitt sendt til klanen Araki. Murashige grep ikke inn mot de gjenværende medlemmene av familien Takayama, og til slutt løslot han gislene fra Takayama.

Nobunaga belønnet Ukon for hans avgjørelse, spesielt etter at han var i stand til å overtale Nakagawa til å åpne portene i slottet Ibaragi for klanen Oda. Både Ukon og Nakagawa beholdt sine slott og Takayama satte i gang med å konvertere befolkningen i sitt len. Mange templer skal ha blitt revet ned eller forvandlet til kirker, en aktivitet som knapt kunne ha vakt mindre bekymring fra Nobunaga, som selv hadde ødelagt buddhisttempelet Enryaku-ji og drept munkene. I juni 1582 ble Nobunaga drept av Akechi Mitsuhide i Kyoto. Toyotomi Hideyoshi marsjerte i all hast tilbake fra de vestlige provinsene i en hevnkampanje, og i Settsu sluttet Takayama og Nakagawa seg til ham. I det påfølgende slaget ved Yamazaki kommanderte begge mennene tropper i Hideyoshis fortropp og hjalp til med å beseire Akechi Mitsuhides hær. Under Nobunagas begravelse nektet Takayama å tenne røkelse på hans gravalter og å fremsi tradisjonelle buddhistiske bønner på grunn av sin kristne tro. Dette ble ikke vel mottatt av Hideyoshi.

Etter Hideyoshis triumf i Yamazaki brøt det ut konflikt mellom avdøde Nobunagas fremste vasaller om spørsmålet om etterfølgelsen. Spenningene kulminerte i åpen krig mellom fraksjoner ledet av Hideyoshi og Shibata Katsuie. Sent i 1582 sendte Hideyoshi Takayama og Nakagawa til Omi i nord og ga dem i oppgave å holde to kritiske festninger som var anlagt for å blokkere enhver bevegelse fra Shibata ned fra Echizen. Takayama fikk Iwasakiyama, og litt lenger sør ble Nakagawa installert i Shizugatake. Tidlig i 1583 sendte Katsuie en hær under Sakuma Morimasa for å erobre disse grensefestningene, og under denne kampanjen ble Takayama tvunget til å forlate Iwasakiyama og etablere seg i nærliggende Tagami. Sakuma fortsatte med å beleire Shizugatake og drepte Nakagawa, selv om han var ute av stand til å ta selve festningen, og det endte med at han ble beseiret av Hideyoshi i slag.

Takayama tjente deretter i Hideyoshis invasjon av Shikoku (1584) og i 1585 ble han overført til Akashi i provinsen Harima. Straks han var kommet dit, satte Ukon i gang, som han hadde gjort i Takatsuki, med å konvertere befolkningen, en aktivitet som gjorde de lokale buddhistmunkene rasende, men som ikke tiltrakk seg noen umiddelbar oppmerksomhet fra Hideyoshi. Takayama fortsatte med å bidra i Hideyoshis invasjon av Kyushu i 1587, men denne kampanjen skulle vise seg å bli Takayamas siste.

Hideyoshi hadde til slutt brutt ned makten til de bevæpnede munkene i regionen Yamato, noe Takayama hadde hjulpet ham med i 1585-86. I 1587 overtok Toyotomi Hideyoshi som shogun (1587-98), Japans reelle hersker, selv om han ikke kunne bruke denne tittelen, men tok tittelen kampaku (keiserlig regent). Deretter vendte han seg mot kristendommen. Den 24-25. juli 1587 startet han en forfølgelse av de kristne. Han ga ordre om utvisning av misjonærer og ga japanske katolikker ordre om å avsverge sin tro. Da var Justus Takayama 35 år gammel.

Takayama var kjent for å være en vaskeekte kristen, og han ble derfor regnet som upålitelig. Selv før Kyushu-kampanjen hadde blitt avgjort, fikk han et budskap fra Hideyoshi som ba ham om å gi opp sin tro eller miste sitt len og stillingen i shogunens hær. Han svarte at selv om han hadde avlagt en troskapsed til Hideyoshi, var han villig til å gi opp formue, stilling og makt for å følge en større Herre, Jesus Kristus. Mange daimyoer hadde da adlydt shogunens ordre og oppga katolisismen.

Da Hideyoshi mottok dette svaret, foreslo han en mildere dom: Takayama ville miste sitt len og gå i tjeneste for Sasa Narimasa, daimyo av Higo, eller ble forvist til Kina sammen med jesuittpatrene. Takayama valgte eksil og trakk seg tilbake til Hakata-bukten. Han var fratatt sitt len og ble tvunget til å finne ly under Konishi Yukinaga, en mye mektigere kristen herre som ble belønnet med et betydelig len i Hyuga. Senere ga Hideyoshi etter og ble sitert på at han ikke ønsket Takayama sendt i eksil til et fremmed land, men til et avsidesliggende sted i Japan. Ukon endte opp med å gå hele veien til regionen Hokuriku, hvor han søkte tjeneste hos familien Maeda i provinsen Kaga.

I 1588, etter å ha ligget lavt i Kyushu en tid, ble Takayama lurt til å møte kampaku (shogun) Hideyoshi i Kyoto, hvor han ble overgitt til Maeda Toshiie, daimyo av Kanazawa, som fange. Deretter spredte Hideyoshi det ryktet at Takayama hadde blitt rehabilitert. Maeda Toshiie aksepterte ham som vasall. Etter å ha kjempet tappert i to år under Maeda i Kanto-felttoget, ble Takayama kalt til Kyoto av Hideyoshi og invitert til teseremonien. Han ble værende uten tittel, men ble alltid spurt om råd.

I det neste tiåret trappet Hideyoshi gradvis opp et program for forfølgelse av kristendommen i Japan som bare ble midlertidig avbrutt av hans død i 1598. Stabiliteten i hans dynasti ble trukket i tvil etter at hans eneste barn, sønnen Tsurumatsu døde i september 1591, bare 3 ½ år gammel. Da hans halvbror Hidenaga døde kort etter, utnevnte Hideyoshi sin nevø Hidetsugu til sin arving og adopterte ham i januar 1592. I 1597 beordret kampaku Toyotomi Hideyoshi henrettelsen av 26 katolikker, både utenlandske og japanske. De ble korsfestet den 5. februar (den hellige Paulus Miki og 25 ledsagere). Hideyoshi trakk seg som kampaku for å ta tittelen taikō (regent emeritus), og adoptivsønnen Hidetsugu etterfulgte ham som kampaku.

Takayama ble værende i Kanazawa og levde under beskyttelse av sine venner. Hans far døde i 1596, åpenbart etter å ha forlatt kristendommen. Hans opphold i Kanazawa varte til forfølgelsen som fulgte etter at shogun Tokugawa Ieyasu (1543-1616), shogun fra 1603 til 1605, som i kristne annaler er bedre kjent som Daifu Sama, i 1614 forbød kristendommen, foreskrev forvisning av alle misjonærer, ødeleggelse eller stengning av alle kirker og konfiskering av kirkelig eiendom. Takayama ble nektet en død som martyr, men ble utvist fra Japan. Selv om Maeda Toshitsune fryktet at Ukon ville slåss heller enn å forlate hjemlandet, etterkom Takayama fredelig ordren. Han forlot Kanazawa den 15. februar 1614, og etter en 150 dager lang vinterreise kom han til Nagasaki. Den salige kateketen Caius av Korea (1572-1624) var ikke blant dem som dro i eksil, men han ønsket heller ikke å bli etterlatt alene, så han ble tjener for Takayama Ukon. Den 8. november 1614 gikk de om bord på et skip til Manila sammen med 300 japanske kristne.

De kom til Manila den 11. desember 1614 og ble hilst varmt velkommen av den spanske generalguvernøren, de spanske jesuittene og de lokale filippinerne. Blant hans 300 ledsagere var hans hustru Justa, en datter som var gift med Yokoyama Yasuharu, en mektig herre fra Kanazawa, fem barnebarn (den eldste seksten år og den yngste nesten åtte år gammel), åtte jesuittpatre, femten jesuittbrødre, fire fransiskanerpatre, to dominikanerpatre, to augustinerpatre og to sekularprester.

Caius av Korea bodde sammen med Takayama i Manila inntil hans herre døde i 1615. Han dro tilbake til Japan i august 1616 sammen med to jesuitter, og han skulle lide martyrdøden og bli saligkåret som en av de 205 salige martyrene av Japan (d. 1617-32). Den koloniale regjeringen i det spanske Filippinene tilbød sin assistanse til å styrte den japanske regjeringen gjennom en invasjon for å beskytte japanske katolikker. Justus avslo å delta og han motsatte seg planen.

En gang i januar 1615 ble Takayama syk. Han døde rundt midnatt den 5. februar, 62 eller 63 år gammel og bare førti dager etter sin ankomst til Manila. Kildene er imidlertid uenige om datoen. De fleste sier 3. mars (som angis som hans minnedag), mens andre kilder sier 5. mars eller 4. mars. Den spanske regjeringen ga ham en kristen begravelse med full militær honnør som det passet seg for en daimyo. Han ble gravlagt i jesuittkirken i Manila. Etter hans død levde hans enke, datter og barnebarn sammen med andre japanere i San Miguel (ikke det nåværende San Miguel nær Pasig med Hospicio de San José, men et tidligere distrikt nær det som nå er gaten San Marcelino, hvor et kloster for japanske kvinner av fornem byrd ble etablert).

Det blir sagt at tre dager etter at Takayama seilte fra Nagasaki til Manila, kom en delegasjon for sent til å overtale ham til å revurdere sitt eksil og bli værende i Japan. I virkeligheten var Hideyoshis etterfølger Ieyasu lettet over å se en potensielt farlig kristen daimyo dra i eksil. Takayamas berømmelse var så stor at Ieyasu sa: «I Ukons hender ville tusen soldater være verdt mer enn ti tusen i hendene på noen andre». Ieyasu ville ikke ha vurdert å snikmyrde Takayama eller gjøre ham til en høyprofilert kristen martyr, så eksilet til Manila var den beste løsningen. Han var den første daimyo som ble gravlagt på filippinsk jord og kalles «æres-filippiner».

På den tiden kalte spanjolene området Paco for Plaza Dilao (fra tagalog: diláw = gul) på grunn av de mer enn 3 000 japanere som bodde der. Plassen, nå en offentlig park ved siden av Quirino Avenue i Manila, er det siste sporet av den gamle byen Paco. Det står en statue av Takayama på plassen, hvor han er fremstilt i tradisjonell samurai-drakt og hårtopp. Han bærer en katana, et tradisjonelt samurai-langsverd, i skjede som peker nedover, og på det henger det en statue av den korsfestede Jesus.

Takayama Ukon var en temmelig kontroversiell skikkelse. Han ble betraktet av jesuittene som en søyle for den kristne tro i Japan, men noen japanere (samtidige og moderne) så ham som et symbol på kristendommens dobbelthet og hardhendthet i Sengoku-perioden (ca 1467-ca 1603). Da Ukon ble overført til Akashi, skal rundt 18 000 av de 25 000 innbyggerne i Takatsuki ha vært kristne, en prestasjon som ble høyt lovprist av jesuittene og foraktet av mange japanere som bevis på tvangsomvendelser. I tillegg ble Ukons forræderi mot både Wada Korenaga og Araki Murashige sett ned på, for ikke å snakke om hans diskutable opptreden i Shizugatake. På den andre side kjempet Takayama galant ved Yamazaki og skal ha omvendt Kuroda Kanbei til kristendommen, og han ble respektert av like mange av sine samtidige som dem som foraktet ham. Det diskuteres fortsatt om Takayama drev med tvangsomvendelser i enten Takatsuki eller Akashi eller begge steder.

Det første forsøket på å få åpnet en saligkåringsprosess for ham, kom allerede senere på 1600-tallet fra presteskapet i Manila. Men dette forsøket mislyktes på grunn av Japans isolasjonistiske politikk som forhindret innsamlingen av nødvendig dokumentasjon. Et nytt forsøk i 1965 mislyktes på grunn av at det ble gjort flere feil. Men på 1990-tallet kom prosessen endelig i gang på bispedømmenivå, og den lokale prosessens gyldighet ble anerkjent den 10. juni 1994. Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet i august 2013. Selv om Takayama ikke møtte en pinefull martyrdød, har det vært hevdet at hans død kom som et resultat av den forfølgelsene han måtte gjennomgå for sin tros skyld under Hideyoshi og Ieyasu, så derfor var hans saligkåringsprosess en martyrprosess.

De troende i Japan hadde håpet på en saligkåring i 2015, nøyaktig 400 år etter hans død, men det rakk man ikke. Den 21. januar 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium i odium fidei – «av hat til troen», noe som ga ham tittelen Venerabilis («ærverdig») og åpnet for en snarlig saligkåring. For martyrer er det ikke nødvendig med et mirakel for å bli saligkåret.

Saligkåringen fant sted tirsdag den 7. februar 2017 i Osaka i Japan. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfellet Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (78). Den nye saliges minnedag er dødsdagen 3. mars.

I 2007 ble 188 japanske kristne, inkludert den salige Peter Kibe Kasui (1587-1639), som døde i forfølgelsene under Tokugawa-regjeringen, valgt ut for saligkåring. De ble saligkåret den 24. november 2008 i Nagasaki i Japan, den første saligkåringsseremonien på japansk jord.

Kilder: CatholicSaints.Info, en.wikipedia.org, santiebeati.it, newsaints.faithweb.com, wiki.samurai-archives.com, ncregister.com, gutenberg.us, gmanetwork.com, opinion.inquirer.net, japantimes.co.jp Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 7. februar 2017