Den hellige Johanna Antida Thouret (1765-1826)

Minnedag: 24. august

Den hellige Johanna Antida Thouret (fr: Jeanne-Antide) ble født den 27. november 1765 i Sancey-le-Long i bispedømmet Besançon og distriktet Baume-les-Dames i Franche-Comte i Frankrike. Hun var den femte av de syv overlevende barna av garveren og bonden Jean-François Thouret og hans sykelige hustru Jeanne-Claude. Faren var utvilsomt en god og trofast mann, men han hadde en noe svak karakter, og hans søster Oudette, som bodde sammen med familien, syntes ofte å være den som egentlig bestemte i huset.

Johanna gikk på skolen i en vinter fra hun var syv år gammel, men da bestemte tanten at det var nok skolegang. Hun hadde lært å lese og å stave, men tanten mente at skriving ikke var nødvendig for å arbeide på en gård. Deretter arbeidet Johanna med å gjete familiens sauer og kyr. Hun mottok sin første kommunion da hun var nesten 13 år gammel. Etter det arbeidet hun ikke så mye ute på markene, i stedet arbeidet hun i huset og i stallen under tantens overoppsyn. Hennes mor døde i 1781 da hun var 16 år, og i seks år tok hun seg av husholdningen og oppdragelsen av de yngre søsknene.

Johanna følte seg tiltrukket av et kontemplativt liv som klausurert nonne, men så fikk hun en visjon av hender som strakte seg ut mot henne gjennom klosterets gitter. Samtidig var hun så fylt av medfølelse for de syke og fattige at hun tenkte at hun kanskje skulle bli en sykepleiesøster. Hennes gudmor ga henne det råd å konsultere sin skriftefar, og han sa at hennes plass fortsatt var i hjemmet en stund til.

Som 21-åring ble hennes kall så sterkt at hun bestemte seg for å følge det. Hennes gudmor konsulterte en sykepleieorden, og de sa at de med glede ville motta henne. Men så nektet faren å gi sin tillatelse, og hennes tante truet med å finne en mann til henne. Faktisk ble en villig ung mann også funnet. Men styrket av bønn forble Johanna fast bestemt på å bli ordenssøster, og til slutt fikk hun også farens motvillige samtykke. Hennes tante nektet imidlertid å tillate at noe av familiens penger ble brukt til medgift. Hennes gudmor og sognepresten overtalte da noen av de rikere sognebarna til å samle inn til en liten medgift for henne.

I 1787 sluttet den 22-årige Johanna seg til novisiatet til kongregasjonen «Barmhjertige døtre av St. Vincent de Paul» (Filles de la Charité de Saint-Vincent de Paul – FdC) i Paris etter tre måneder som postulant. I de neste fem årene arbeidet hun på ulike sykehus, og i denne tiden gjennomgikk hun to alvorlige sykdommer. Da Den franske revolusjon brøt ut i 1789, fortsatte søstrene å arbeide på nåde. Johanna arbeidet i Sceaux, men ble kalt tilbake til Paris, hvor hun sammen med 44 andre søstre arbeidet som sykepleier på Hospitalet for de uhelbredelige.

Kongregasjonen ble tvangsoppløst sammen med de andre i oktober 1793, og Johanna, som ennå ikke hadde avlagt sine løfter, ble pålagt å dra hjem til et sekulært liv. Johanna nektet og prøvde å unnslippe myndighetene, og hun ble da slått så kraftig at det tok flere måneder å komme seg. Til slutt kom hun seg hjem til Sancey til fots. Hennes far var død og en av hennes brødre var revolusjonær, så hun flyttet til sin gudmor. Hun åpnet en friskole hvor hun underviste landsbybarna om morgenen, og hun brukte mye av resten av dagen og natten til å besøke de syke og trengende.

I 1796 førte regjeringens undertrykkelse til at Johanna søkte tilflukt i Sveits sammen med «Søstrene av kristen Retrett». Hun fulgte dem til Tyskland, men da en grunnleggelse mislyktes der, vendte hun tilbake til Sveits. Hun gikk til fots som tigger til Landeron i kantonen Neuchâtel. Der møtte hun generalvikaren av Besançon, som inviterte henne til å vende tilbake dit for å drive en skole, ettersom forholdene hadde bedret seg.

Hennes mangel på utdannelse gjorde at hun nølte, men skolen ble åpnet den 11. april 1799. I oktober flyttet hun sammen med fire andre søstre inn i et større hus med et suppekjøkken og et legekontor. 1799 regnes som grunnleggelsesåret for hennes kongregasjon. I 1800 talte kommuniteten tolv søstre, og et regulært novisiat ble startet. Johanna ble kritisert for ikke å vende tilbake til sin egen kongregasjon i Paris, men kommuniteten var ennå ikke reetablert, hun hadde ikke avlagt noen løfter og det eksisterende instituttet var blitt grunnlagt i lydighet til hennes overordnede.

Byprefekten ba henne i 1802 om å drive det kommunale kvinneasylet i Belleveaux, som huset 500 foreldreløse, tiggere og kriminelle i tillegg til mentalt syke. Hun ble også kritisert og endog forfulgt for dette arbeidet.

I 1807 var hennes hjelpere kommet opp i et antall av hundre, og det nye instituttet «Barmhjertige søstre under St. Vincent av Pauls beskyttelse» også kjent som «Barmhjertige søstre fra Besançon» (Soeurs de la Charité de Besançon) eller «Grå nonner», fikk sin regel godkjent av erkebiskopen. Formålet for instituttet var utdannelse av jenter og annet velgjørende arbeid. Ved grunnleggerskens helligkåring fikk kongregasjonen navnet «Barmhjertige søstre av St. Johanna Antida Thouret», (Soeurs de la Charité de Sainte Jeanne-Antide Thouret – SDC, SdeC eller SCSJA).

Instituttet blomstret og spredte seg til Sveits og Savoia. På ti år ble 67 hus åpnet. I 1810 dro de til Italia etter anmodning av mor til keiser Napoleon I (1804-15), Madame Laetitia, som også var kjent som Madame Mère («Fru Mor»). Kongen av Napoli inviterte Johanna til å overta klosteret Regina Coeli og å drive et stort kloster i hovedstaden Napoli. Hun dro dit sammen med syv søstre og ble der til 1821.

En stund var det splittelse blant søstrene på grunn av innblanding fra biskopen av Besançon. I 1818 godkjente pave Pius VII (1800-23) instituttet, og i 1819 bekreftet han godkjennelsen med en bulle. Denne gjorde noen få endringer i regelen og erklærte at i fremtiden skulle alle kongregasjonens klostre være underlagt den lokale biskop og ikke erkebiskopen av Besançon. I god gallikansk tradisjon nektet da erkebiskop Cortois de Pressigny å akseptere denne «romerske innblandingen». Han skilte alle klostrene i sitt bispedømme ut fra resten av kongregasjonen og forbød dem å motta sin grunnleggerske og generalmoder.

Dette faktiske skismaet plaget Johanna resten av livet. I 1821 dro hun til Frankrike og tilbrakte 18 måneder i Paris mens hun forsøkte å løse problemet. Hun dro til og med til moderhuset, men søstrene var lydige mot erkebiskopen og nektet henne adgang. Til slutt vendte hun tilbake til Napoli, og moder Johanna var alltid trofast mot direktivene fra Den hellige Stol. Hun åpnet mange skoler og andre institusjoner i Italia, og hennes grunnleggelse vokste og blomstret. Etter hennes død også i Asia, Afrika og USA, hvor søstrene dro i 1932 for å gjøre tjeneste for italienske innvandrere i Milwaukee i Wisconsin, på høyden av den økonomiske depresjonen. Søstrene er i dag utbredt i Europa og Afrika og har hus i 25 land.

Johanna hadde aldri tillatt sin dårlige helse å hindre henne, men hennes harde liv krevde sitt. I tillegg hadde hun lidd av diabetes i mange år. Hun døde temmelig brått den 24. august 1826 i Napoli i Italia, 60 år gammel.

Den 9. juli 1922 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Hun ble saligkåret den 23. mai 1926 og helligkåret den 14. januar 1934 av pave Pius XI (1922-39). Hennes minnedag er dødsdagen 24. august, men 25. august nevnes også. Hun blir i enkelte sveitsiske bispedømmer minnet den 4. september. Hennes navn står i Martyrologium Romanum.

av Webmaster publisert 24.08.2005, sist endret 21.02.2020 - 19:31