Den salige Klara Badano (1971-1990)

Den salige Klara Badano (it: Chiara) ble født den 29. oktober 1971 i den lille landsbyen Sassello i provinsen Savona og bispedømmet Acqui i regionen Liguria i Nord-Italia. Hun var eneste barn av lastebilsjåføren Ruggero Badano og hans hustru Maria Teresa Caviglia, som hadde vært gift i elleve år før de endelig fikk det barnet de ønsket så sterkt. Hennes mor hadde arbeidet i et firma som laget Amaretti, men hun ble hjemmeværende for å ta seg av Klara i begynnelsen. Klara vokste opp med et sterkt og sunt forhold til sine foreldre, men hun adlød dem ikke alltid og hadde av og til krangler med dem. En dag plukket Klara et eple fra et tre i naboens hage. Hennes mor mintes senere hendelsen:

«En ettermiddag kom Klara hjem med et vakkert rødt eple. Jeg spurte henne hvor det kom fra. Hun svarte at hun hadde tatt det fra vår nabos frukthage uten å be om hennes tillatelse. Jeg forklarte henne at hun alltid måtte spørre før hun tok noe og at hun måtte ta det med tilbake og be naboen om unnskyldning. Hun var motvillig til å gjøre dette fordi hun var så flau. Jeg fortalte henne at det var langt viktigere innrømme noe enn å spise et eple. Så Klara tok eplet med tilbake til vår nabo og forklarte alt for henne. Den kvelden kom kvinnen med en hel kasse epler til henne og sa at den dagen hadde Klara lært noe svært viktig».

Klara tilbrakte det meste av sitt korte liv i hjembyen, mens hun tilbrakte de fleste av sine somre i Varazze ved Middelhavet sammen med sine onkler og tanter. Hun gikk i barnehagen og på grunnskolen i Sassello. Klara var atletisk og omgjengelig og likte å spille tennis, svømme, gå turer, synge og danse, og hun ønsket å bli flyvertinne. Helt fra barndommen prøvde hun å fokusere sitt liv på evangeliene og deltok aktivt i livet til sin lokale kirke. Hennes sjenerøsitet overfor de mindre heldige viste seg allerede da hun var fire år gammel, da hun kunne gi bort sine leker til fattige barn og ivrig besøkte gamlehjemmet for å snakke med de eldre.

Ni år gammel ble Klara i oktober 1980 kjent med Focolare-bevegelsen under en samling, og hun deltok sammen med sine foreldre på «Familyfest», et internasjonalt møte for Focolare-bevegelsen, i mai 1981 i Roma. I 1981 ble hennes foreldre også med i bevegelsen. Denne bevegelsen (movimento), og spesielt dens leder og grunnlegger. Guds tjenerinne Chiara Lubich (1920-2008), hadde en dyp innflytelse på Klaras liv. Gruppen fokuserte på bildet av den forlatte Jesus som en måte å komme gjennom vanskelige tider. «Den forlatte Jesus» (it: Gesù Abbandonato; fr: Jésus abandonné; eng: Jesus Forsaken) er et mantra eller «kodeord» i Focolare-bevegelsen og viser til det øyeblikket på korset hvor Jesus sa: «Elí, Elí, lemá sabaktáni?» («Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»)

Klara skrev senere: «Jeg oppdaget at den forlatte Jesus er nøkkelen til enhet med Gud, og jeg ønsker å velge ham som min eneste brudgom. Jeg ønsker å være klar til å ønske ham velkommen når han kommer. Å foretrekke ham fremfor alle andre». Fra 1982 korresponderte hun regelmessig med Chiara Lubich. Hun ble medlem i Gen, Focolare-bevegelsens ungdomsorganisasjon. Gen er en forkortelse for Generazione Nuova («den nye generasjonen»). Dette medlemskapet utdypet ytterligere hennes hengivenhet til Guds ord, praktiseringen av meditasjon og utøvelsen av de kristne dyder. Hun var medlem av «gen 3», det vil si ungdommer (9-17 år), sammen med ungdommer fra Albisola og Genova. Gen 2 er for unge voksne (18-30 år), mens de yngste barna er i gen 4 og gen 5.

I 1982 begynte hun på middelskolen (ungdomskolen) og viste seg å være en samvittighetsfull student, men hun strevde på skolen. Samtidig begynte hun å spille piano. Ved avgangseksamen fikk hun en karakter som tilsvarer magna cum laude (nest beste karakter), og hun begynte i september 1985 på gymnaset (liceo classico) på den litterære linjen, og hun elsket å skrive. Hun flyttet til Savona og forsøkte å praktisere læren til Chiara Lubich. På gymnaset fikk hun kallenavnet santarellina («dydsmønster»), selv om hun ikke snakket om Gud til sine venner. Imidlertid måtte hun gå sitt første år på gymnaset om igjen, og det var et traume for henne.

Klara var ytre sett ikke spesielt annerledes enn sine medelever. Hun var en populær jente og hadde masse venner, og hun var ute sent på kvelden og drakk kaffe med venner, og hun elsket å lytte til den nyeste popmusikken på 1980-tallet. Hun likte også å danse og synge, og hun var også en ivrig tennisspiller og likte fotturer og svømming. Men samtidig følte den sekstenårige Klara seg tiltrukket av et religiøst liv.

Hun fortsatte å skrive til Chiara Lubich, som hun anså som sin «åndelige mor», selv om de to kvinnene aldri møttes og bare hadde et brevvennskap. Den 30. september 1984 ble hun konfirmert og bestemte seg for å gi alle gavene til Focolare-bevegelsens arbeid. Hun viste en stor kjærlighet til lesing og idrett. Imidlertid viser hennes dagbok vanskeligheter med å etterleve Focolares budskap. Hun gikk andre året på gymnaset i 1987, men hun hadde noen vanskeligheter, spesielt siden barndomsvenninnen dro til Torino for å fortsette studiene der. Hun sto i fare for å måtte ta også andre året om igjen, men hun lyktes til slutt med å bli flyttet opp til tredje klasse på gymnaset i 1988.

Sommeren 1988, da hun var seksten år gammel, hadde Klara en opplevelse i Roma med Focolare-bevegelsen som snudde hennes liv på hodet. Hun skrev til sine foreldre: «Dette er et svært viktig øyeblikk for meg: Det er et møte med den forlatte Jesus. Det har ikke vært lett å omfavne denne lidelsen, men i morges forklarte Chiara Lubich til barna at de må være brudgom for den forlatte Jesus». Etter denne reisen begynte hun å korrespondere mer regelmessig med Chiara Lubich.

Men hennes liv skulle brått endre seg. På slutten av sommerferien i 1988 spilte den syttenårige Klara tennis, og etter kampen kjente hun en skarp smerte i skulderen. Det ble antatt å være en muskelbrist og hun tenkte ikke mer over saken, men etter tre måneder ble smerten stadig forverret. I januar 1989 ble hun innlagt på sykehuset for undersøkelser, og der fikk hun diagnosen enkel osteosarkom. Dette er den vanligste typen av skjelettkreft hos barn og ungdommer. Men smertene økte ytterligere og nye prøver ble tatt. I februar 1989 fikk hun endelig diagnosen, osteosarkom i skulderen med metastaser (spredning). Dette er en av de mest alvorlige og smertefulle formene for skjelettkreft. Hennes foreldre skjulte opprinnelig sykdommens alvor for henne. Hun ble første gang operert på Molinette-sykehuset i Torino. Der virket hun lykkelig og prøvde å spøke og møtte folk med et smil, til tross for smertene på grunn av sykdommen. Men hun visste ennå ikke om sykdommens alvorlighetsgrad.

Hun kom hjem den 11. mars. Da hun den 14. mars 1989 dro til sykehuset for sin første cellegiftbehandling, oppdaget hun alvoret av sin sykdom som foreldrene hadde holdt skjult for henne. Da hun kom hjem, nektet hun å snakke med noen i 25 minutter før hun ringte sin mor. Behandlingen ble mer og mer intensiv fordi kreftmetastasene formerte seg. I april 1989 ble hennes sykdom forverret og hun ble lammet i beina. Likevel insisterer hun på å fortsette sin utdannelse ved korrespondanse.

Den 5. juni ble Klara operert igjen, nå en dorsal laminektomi, det vil si en kirurgisk fjerning av en eller flere virvelbuer i ryggraden slik at man kan komme til ryggmargen bakfra. Legene og sykepleierne var preget av hennes holdning, for hun prøvde ikke å flykte fra lidelsen, men så på den som en mulighet til å være sammen med Gud. Etter operasjonen ba hun med høy stemme: «Hvorfor Jesus? Hvis du vil det, vil jeg også det». På sykehuset i Torino fikk hun besøk av kardinal Giovanni Saldarini (1924-2011), nyvalgt erkebiskop av Torino (1989-99). Han spurte henne: «Lyset i dine øyne er strålende. Hvor kommer det fra?» Klara svarte ganske enkelt: «Jeg prøver å elske Jesus så mye jeg kan».

I stedet for å se på sin dødelige sykdom som en forbannelse, ofret hun alt som et offer til Gud. Hun skrev : «For deg, Jesus, hvis du ønsker det, ønsker jeg det også!» Hun forble munter og gjestfri selv under sykdommens mest smertefulle og lammende perioder. Hun avslo morfin og sa: «Den reduserer min klarhet, og det er bare en ting jeg kan gjøre nå: Å ofre mine lidelser til Jesus fordi jeg ønsker å dele så mye som mulig i hans lidelse på korset». Slektninger, venner og behandlende leger fortalte om den ekstraordinære fred og strålende glede som hun utstrålte fra sitt rom på barnesykehuset Regina Margherita i Torino.

Klaras tro og humør ble aldri svekket selv etter at kreften rammet ryggmargen og gjorde henne ute av stand til å gå og en CT-skanning viste at alle håp om en bedring var ute. Hennes kommentar var ganske enkelt: «Om jeg hadde måtte velge mellom å gå igjen og å komme til himmelen, ville jeg ikke nøle. Jeg ville velge himmelen». Den 19. juli 1989 fikk hun en indre blødning som gjorde at hun nesten døde. Men hennes tro var urokket: «Ikke fell noen tårer for meg. Jeg drar til Jesus. I min begravelse ønsker jeg ikke at folk gråter, men synger av hele deres hjerter».

Til tross for sin sykdom fikk hun besøk av sine venner og fortsatte å følge aktivitetene i Focolare. Hun møtte en ingeniør som bodde i Benin og som utviklet en misjon for barn. Klara ble lidenskapelig opptatt av hans virksomhet, og når lidelsen avtok, lagde hun små gjenstander som hun ga eller solgte til inntekt for misjonen i Benin. Mot slutten av sitt liv donerte hun alle sine sparepenger til dette arbeidet, og hun skrev til ham: «Jeg trenger ikke disse pengene lenger. Jeg har alt». Denne misjonen i Benin tok etter hennes død navnet Chiara Luce Badano og eksisterer fortsatt.

Hun kom hjem og forble sengeliggende hos sine foreldre i Sassello. Hun hadde et viktig bønneliv, hvor hun ba rosenkransen og fulgte messen. Hun var overbevist om at all lidelse som blir ofret til Gud, «bærer frukt», og hun bestemte seg deretter for å slutte med morfin som smertestiller. Dette gjorde hun for at hun kunne følge med. Hun følte at det var viktig å kjenne sin sykdom og smerter så hun kunne oppofre sine lidelser. Hun sa: «Den reduserer min klarhet og det er bare en ting jeg kan gjøre nå: å ofre min lidelse til Jesus fordi jeg ønsker å dele så mye som mulig i hans lidelser på korset». Under sine opphold på sykehuset pleide hun å ta seg tid til å gå tur sammen med en annen pasient som kjempet med depresjon. Disse turene var en velsignelse for den andre pasienten, men forårsaket store smerter for Klara. Hennes foreldre oppmuntret henne ofte til å hvile, men hun svarte ganske enkelt: «Jeg vil bli i stand til å sove senere».

En av hennes leger, dr. Antonio Delogu, sa: «Gjennom hennes smil, og gjennom hennes øyne fulle av lys, viste hun oss at døden ikke eksisterer, bare livet eksisterer». En venn fra Focolare sa: «Først trodde vi at vi ville besøke henne for å holde motet hennes oppe, men svært snart forsto vi at i virkeligheten var det vi som trengte henne. Hennes liv var som en magnet som trakk oss til seg». Klara holdt motet oppe, selv når den sterke cellegiften fikk hennes elskede hår til å falle av. Når en lokk av håret falt av, ofret Klara det ganske enkelt til Gud og sa: «Til deg, Jesus».

For å bidra til å forberede sine foreldre for livet etter hennes død, bestilte Klara bord til dem på Valentinsdagen etter at de nektet å forlate hennes sykeseng. Hun ga dem også ordre om ikke å komme tilbake etter midnatt. Hun skrev også: «Hellige jul 1990. Takk for alt. Godt nytt år!» på et julekort og gjemte det blant noen blanke for at hennes mor skulle finne det neste år.

To dager før jul i 1989 hadde hun en krise og måtte tilbake til sykehuset. Det var der hun mottok «livets ord» fra Chiara Lubich, hentet fra Johannesevangeliet: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre» (Joh 15,5). Samtidig mottok hun sykesalvingens sakrament.

Den 24. januar 1990 ble hun operert igjen, men operasjonen viste seg å være nytteløs. Hun skrev da sin visjon om lidelse: «Hvert øyeblikk er verdifullt og det skal derfor ikke kastes bort. Hvis vi lever slik, er alt meningsfylt. Alt finner sin rette dimensjon når det blir ofret til Jesus, selv de forferdeligste øyeblikk. Derfor må vi ikke la smerten slippe unna: den får all sin betydning ved å bli et offer til Ham». I løpet av de neste månedene ble smertene i bena forsterket, til det punktet at hun kalte dem «mine gale ben». Hun fulgte Gen Fest, festen for Focolare-bevegelsen hvor hun ikke kunne delta. Legene som vurderte hennes desperate sak bestemte seg kort tid senere for å sette en stopper for behandlingen, og den 18. juni dro Klara fra klinikken og kom hjem til Sassello for å dø. Hun skrev til Chiara Lubich den 19. juli 1990 for å fortelle at legene hadde bestemt seg for å avslutte behandlingen siden kreften ikke kunne stanses.

Hjemme mottok hun et brev fra Chiara Lubich som ga henne et nytt Focolare-navn, Luce (lys på italiensk). Dette brevvennskapet var viktig i Chiara Luce Badanos liv, hun skrev til Chiara Lubich: «Jeg skylder deg og Gud alt». Lidelsen var fortsatt viktig, lidelse som hun syntes det var vanskelig å leve med. For Chiara Luce hadde ofte vanskelige øyeblikk, og hun gjentok ofte til sine venner: «Hvor vanskelig det er å leve kristendommen helt til slutten».

Klara kjente at døden nærmet seg, så hun bestemte seg for å forberede begravelsen nøye. Hun betraktet den som et ekteskap og ba om å bli kledd som en brud i hvitt med et rosa belte. Hun valgte også ut lesninger og sanger til sin begravelsesmesse som forvandlet den til en feiring av livet. Den 10. september sendte hun et siste hilsningsbrev til alle medlemmer av Focolare-samfunnet. Gjennom et opptak på en lydkassett i de siste dagene i sitt liv sendte hun et siste ord til sine venner i Sassello. De siste ordene sa hun til sin mor: «Mamma, farvel. Vær glad fordi jeg er det». Hun døde den 7. oktober 1990 klokken 4.10 etter en natt med smerter og med sine foreldre ved sengekanten. Det var tre uker før hennes nittenårsdag. I sine siste timer skriftet hun for siste gang og mottok eukaristien som vandringsbrød (viaticum).

Begravelsen skjedde i nærvær av biskop Livio Maritano (1925-2014) av Acqui (1979-2000), som hadde besøkt Klara. Borgermesteren ga alle fri så de kunne gå i begravelsen, så 2 000 mennesker kom. Det var så mange at kommunen satte opp høyttalere slik at alle kunne følge messen. Klara Badano ba om at alle donasjoner skulle sendes til misjonen i Benin. Hun var lei seg over at med sin sykdom kunne hun ikke donere sine organer, bortsett fra hornhinnene. De ble med hennes samtykke transplantert til to unge mennesker, noe som ga dem synet tilbake. I dag er de, selv om de er ukjente, de «levende relikviene» av den salige Klara!

Chiara Lubich siterte veldig raskt Chiara Luce Badano som en modell for Focolare-bevegelsen ved å bekrefte at «Chiara Luce hadde forstått det sentrale punktet som oppsummerer vår spiritualitet: Jesus korsfestet og forlatt». Hun erklærte også Chiara Luce som den «ideelle modellen» for gens, gruppene av unge Focolare-medlemmer. Hennes holdning overfor lidelse har fått en teolog til å definere Chiara Luce som en «mystiker av lidelse». Gamle og unge pilegrimer fra alle kanter begynte straks å besøke hennes grav i familiens gravkapell  på byens kirkegård, tiltrukket av hennes hellighets ry.

Den 17. november 1998 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga henne tittelen «Guds tjenerinne» (Serva Dei). Deretter åpnet informativprosessen på bispedømmenivå i bispedømmet Aqui Terme den 11. juni 1999, og den ble avsluttet den 21. august 2000. Chiara Lubich ba om å vitne under Chiara Luces saligkåringsprosess. Den 22. juni 2001 utstedte kongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen. I 2004 ble sakens Positio (Positio Super Vita, Virtutibus et Fama Sanctitatis) oversendt til kongregasjonen i Vatikanet.

Den 16. november 2007 møttes kongregasjonens teologiske konsulenter, som var positive. Den 15. april 2008 møttes biskopene og teologene med medlemskap i kongregasjonen til en ordinær sesjon, og de sluttet seg til teologenes dom. Den 3. juli 2008 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI (2005-13), og hun fikk dermed tittelen Venerabilis («Ærverdig»).

For at hun skulle kunne saligkåres var det nødvendig med et godkjent mirakel på hennes forbønn, vanligvis en uforklarlig helbredelse. Det angivelige miraklet som ble plukket ut for en grundig behandling, skjedde i 2001 og gjaldt en 16-årig italiensk gutt fra Trieste, hvis identitet bare er kjent for de som behandlet saken direkte. Dette ble gjort av hensyn til familien, men nå når gutten har blitt mann, begynner noen detaljer å dukke opp, om enn med visse grenser. Gutten led av meningitt (hjernehinnebetennelse) som ødela hans organer. Han ble gitt bare 48 timer igjen å leve.

Gutten ble plutselig rammet av hjernehinnebetennelse i 2001 og i all hast brakt til sykehuset for barn i Trieste. De desperate forsøkene på å redde ham hadde mislyktes, noe som gjorde overføringen til et annet senter forgjeves. Men guttens mor ville ikke gi seg, så hun snakket med sin bror, som tilhørte Focolare-bevegelsen. Den unge mannens onkel foreslo å be om forbønn fra Klara Badano, hvis historie han kjente. Etter en natt i bønn om Klaras forbønn begynte gutten neste dag å bli bedre. Gutten kjente ikke til Klara og han husker ikke noe av det som skjedde.

Det er alltid vanskelig for en lege å ha selv den minste tvil. Men i tilfellet med gutten fra Trieste innrømmet imidlertid alle legene at terapiene ikke hadde virket, de var enstemmig enige om at tilstanden ikke var mulig å helbrede: de hadde å gjøre med et svært alvorlig tilfelle, med fem vitale organer som allerede var kompromittert. Og derfor var den eneste muligheten for å rettferdiggjøre helbredelsen en overnaturlig inngripen.

Den 19. april 2004 ble informativprosessen på bispedømmenivå i Trieste åpnet for dette lovende mulige mirakelet. En slik prosess foregår i det bispedømmet hvor det angivelige miraklet skjedde. Prosessen ble avsluttet den 29. september 2004. Den 13. desember 2006 utstedte kongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen.

Den 15. januar 2009 møttes kongregasjonens teologiske kommisjon, og deres konklusjon var at det angivelige miraklet ikke hadde noen naturlig, vitenskapelig forklaring. Deretter møttes de teologiske konsulentene den 20. mai 2009, og deres dom var at hendelsen skjedde på Klaras forbønn. Kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen, møttes den 15. desember 2009, og de støttet medisinerne og teologene. Den 19. desember 2009 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra kongregasjonen som godkjente dette mirakelet på hennes forbønn. Dermed var alt klart for en saligkåring.

Hun ble saligkåret lørdag den 25. september 2010 i helligdommen for Vår Frue av guddommelig kjærlighet (Santuario della Madonna del Divin Amore) i Castel di Leva i utkanten av Roma. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle erkebiskop Angelo Amato SDB, pro-prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet (kardinal og prefekt fra den 20. november 2010). Hennes foreldre var tilstede.

Hennes minnedag er 29. oktober, som er hennes jordiske fødselsdag, ettersom dødsdagen 7. oktober er opptatt av festen for Vår Frue av Rosenkransen. Hun var det første medlemmet av Focolare som ble saligkåret. For at hun kan helligkåres, må enda et mirakel på hennes forbønn bli anerkjent.

Kilder: Benedictines (3), Ball (5), CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, focolare.org, newsaints.faithweb.com, chiaralucebadano.it, aleteia.org, findagrave.com, ilsecoloxix.it – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 26. september 2010 – Oppdatert: 29. august 2020