Den hellige Klara av Montefalco (1268-1308)

Den hellige Klara ble født i 1268 i Montefalco i bispedømmet Spoleto i regionen Umbria i Midt-Italia. Hun kom fra en velstående familie, og det religiøse miljøet hun vokste opp i, ble preget av de to eldre søsknene: Frans, provinsialminister i fransiskanerordenen, og Johanna, grunnlegger av en liten eneboerkommunitet i nærheten av Spoleto.

I en alder av syv år fulgte Klara sin søster og sluttet seg til den kommuniteten av fromme unge kvinner som levde et botsliv som sekulære fransiskanertertiarer i eneboerhytter under ledelse av søsteren. Da de bestemte seg for å begynne et regulært klosterliv, ga biskopen av Spoleto dem den hellige Augustins regel og de ble augustinereremitter (Ordo Fratrum Eremitarum Sancti Augustini – OESA, siden 1969: Ordo Sancti Augustini – OSA). Deres kloster Santa Croce (Det hellige Kors) ble bygd i 1290. Klara hadde ordensnavnet Klara av Korset (Chiara della Croce). Kapellaner for søstrene ble medlemmer av minorittene, som var svært utbredt i Spoleto.

I 1291 døde Johanna, og den motvillige Klara ble valgt til ny abbedisse for kommuniteten. Hun var allerede kjent for sin askese, og denne økte hun i en slik grad at den var usedvanlig selv da, og nå virker den barnslig, om ikke pervers. Når hun brøt taushetspåbudet, sto hun for eksempel barføtt i snøen og resiterte Fadervår hundre ganger. Hennes medsøstre æret henne høyt som en modell på perfekt monastisk liv, intens meditasjon og sin totale hengivelse til Kristi lidelse.

Klara skal ha opplevd hyppige ekstaser, og hun hadde også ry som undergjører. Helt fra tidlig alder hadde hun visjoner, men til sin store fortvilelse ble hun midt i livet rammet av en elleve år lang periode hvor visjonene forsvant. Men mot slutten av livet fikk hun igjen spesielt intense visjoner og ekstaser. Hun var hele livet en ansett sjelesørger, og mennesker vendte seg til henne muntlig eller skriftlig med alle slags livsproblemer. I sammenheng med hennes sjelesørgeriske virksomhet korresponderte hun med viktige personligheter i det kirkelige liv som Ubertino da Casale og kardinalene Pietro og Giacomo Colonna. Også noen mirakuløse helbredelser blir tilskrevet henne.

I 1307 forsøkte munken Bentivegna av Gubbio å vinne Klara og hennes søstre for «Brødrene av den frie ånd» (Secta spiritus libertatis), en separatistisk, men heterodoks gruppering som kort før hadde oppstått i det fransiskanske miljø. I de utførlige samtalene som ble ført i den forbindelse, lyktes det til slutt Klara å få innsikt i gruppens heterodoksi, men avviste bestemt å slutte seg og søstrene til dem, og til slutt anmeldte hun til og med Bentivegna til de kirkelige myndighetene som heretiker.

En gang sa hun til en søster: «Hvis du ser etter Kristi kors, ta mitt hjerte. Du vil finne den lidende Kristus der». Disse ordene ble tatt bokstavelig. Etter at hun døde den 17. august 1308 i Montefalco, ble hennes hjerte undersøkt, og det ble sagt at hun hadde et bilde av korset utenpå hjertet. Hennes kult begynte straks etter hennes død.

Klara skal angivelig ha blitt æret gjennom tre spesielle fenomener av guddommelig opprinnelse: At hennes legeme ikke gikk i forråtnelse, at et bilde av korset og Kristi pasjonsinstrumenter (pisk, tornekrone, nagler, lanse og svamp) fremtrådte i det trevlete vevet i hennes hjerte, og at hennes blod ikke størknet. Disse fenomenene har forårsaket uvanlig interesse og triviell pseudovitenskapelig litteratur. Samtidig som hjertet ble undersøkt, ble det funnet tre gallesteiner, som teologer bedømte som symbol på Treenigheten, siden det ble funnet at «enhver av steinene var like tung som de andre to, og enhver av dem hadde samme vekt som de tre til sammen».

Pave Urban VIII (1623-44) godkjente en messe og et officium til Klaras ære. Hennes kult ble stadfestet den 13. april 1737 av pave Klemens XII (1730-40) og hun ble helligkåret den 8. desember 1881 (bullen var datert den 23. desember) av pave Leo XIII (1878-1903). Hennes minnedag er dødsdagen 17. august og hennes navn står i Martyrologium Romanum. Hun har en subsidiær fest den 30. oktober.