Den salige Leonid Fëdorov (1879-1935)

Den salige Leonid Fëdorov [Feodorov] ble født den 4. november 1879 i en russisk-ortodoks familie i St. Petersburg i Russland. Hans far døde mens han var svært ung og han ble oppdratt av moren Lioubova Dimitrievna. Han begynte i 1901 på et ortodokst seminar i St. Petersburg. Men i 1902 forlot han seminaret og reiste til Roma, hvor han ble katolikk. Deretter studerte han i Anagni, Roma og Freiburg. Kontakt med metropolitt Andreas Septyckyj [Sheptytsky] (Andrij), som ledet den ukrainsk-katolske Kirke fra 1901 til sin død i 1944, hadde stor innflytelse på Leonids åndelige utvikling.

Han assisterte ved kroningen av den hellige pave Pius X (1903-14) den 9. august 1903. Han tok doktorgraden i filosofi i 1905 og en grad i teologi i 1907. Han ble diakonviet den 22. mars 1911, og den 25. mars ble han presteviet i Bosnia etter østlig ritus. Den 20. mai 1912 påbegynte han novisiatet som munk i Bosnia i et kloster hos studittene (Monachi e Regula Studitarum [Monaca Studiti Ucraini] – MSU), en av de tre tradisjonelle bysantinske (gresk-katolske; «unerte») munkeordenene ved siden av basilianerne og redemptoristene av bysantinsk ritus. Han ble ikledd drakten den 12. februar 1913 og tok ordensnavnet p. Leontios.

Senere vendte han tilbake til St. Petersburg. I forbindelse med utbruddet av Første verdenskrig ble han arrestert av tsarregimet fordi han var katolikk og sendt til Tobolsk i Sibir. I 1917 ble han løslatt etter et amnesti for politiske og religiøse fanger. Han vendte tilbake til St. Petersburg og ble utnevnt til leder for den russiske katolske Kirken av østlig ritus med tittel av eksark (apostolisk vikar).

Senere i 1917 overtok bolsjevikene makten, noe som betydde forfølgelser av Kirken og de kristne. Alle kirker ble beordret stengt den 5. desember 1922. P. Leontios ble arrestert for andre gang, nå av bolsjevikene, sammen med 14 andre prester i januar 1923. Han ble sendt til Moskva for rettssak og ble dømt til ti års fengsel.

Han ble løslatt i 1926 og flyttet til Kaluga. Men han ble arrestert på nytt for å spre troen, og han ble dømt til ti års fengsel. Fra 1926 til 1929 sonet han i Solovki (Solovetsky), et kloster som var omgjort til fengsel. Der fortsatte han å gjøre tjeneste for de troende, feiret hemmelige messer og brukte vin laget av rosiner som var sendt av fangenes familiemedlemmer. Den 6. august 1929 ble han overført til tvangsarbeidsleiren Pinieza (Pinega), hvor han ble innkvartert sammen med en fengslet ortodoks prest. Etter arbeidet holdt han katekesetimer for lokale gutter.

Han ble senere overført til Arkhangelsk, Kotlas og Poltava. De elendige forholdene og kontinuerlig overarbeid hadde brutt ned hans helse, og i 1932 ble han erklært som invalid. Han fullførte soningen i 1933, men han ble utestengt fra mange russiske byer, og han måtte leve i eksil resten av livet.. Han døde som martyr for sin tros skyld den 7. mars 1935 og ble gravlagt i Viatka. Med hjelp fra metropolitt Andreas ble hans saligkåringsprosess åpnet i 1937.

Den 24. april 2001 ble dekretet som anerkjente hans og 24 ukraineres martyrium (gruppen den salige Nikolas Carneckyj og hans 24 ledsagere) promulgert i Vatikanet av Helligkåringskongregasjonen i nærvær av pave Johannes Paul II (1978-2005). Dermed fikk de tittelen Venerabilis, «Ærverdige», og veien til saligkåring var åpnet. Gruppen består av åtte biskoper, seks sekularprester, syv ordensprester, tre ordenssøstre og en legmann.

De ble saligkåret den 27. juni 2001 av pave Johannes Paul II under hans besøk i Ukraina. Deres minnedag er 2. april, Nikolas Carneckyjs dødsdag. Samtidig ble to andre gresk-katolske ukrainere, en rutensk biskop og to latinske katolikker også saligkåret. Leonid var den første russeren som ble saligkåret av pave Johannes Paul II (1978-2005).