Den salige Eustachius van Lieshout (1890-1943)

Den salige Eustachius (pt: Eustáquio) ble født som Humbert van Lieshout (Huub) den 3. november 1890 i Aarle-Rixtel i bispedømmet 's-Hertogenbosch (fr: Bois-le-Duc) i Noord-Brabant i Nederland. Han ble døpt samme dag i Michael Kerk i sognet Beek en Donk. Han var den åttende av elleve barn og hans foreldre arbeidet som bønder. Det var en svært katolsk familie som hver dag resiterte Angelus og rosenkransen. Han gikk til messe ikke bare på søndagene, men også ofte i løpet av uken. Tre av hans søstre ble nonner.

Som barn gikk han på den skolen som Barmhjertige søstre drev i Schijndel i Beek og senere på en skole som ble drevet av en fremragende katolsk lærer ved navn Harmelinck. Det ble sagt at Humbert var svært jovial og sosial og var godt likt både i og utenfor hjemmet.

Svært tidlig følte han et kall til å bli prest, og derfor ønsket han videregående studier, mot hans lærers råd, som ikke så ham kalt til det livet. Hans far ønsket at han skulle arbeide på gården og anså ham ikke i stand til å gjennomføre videregående studier. Men Humbert sa til faren at han ville gjøre sitt beste, at de burde stole på Herren og at det ville gå bra. Deretter reiste han til latinskolen i Gemert og gikk der i to år.

Etter å ha lest en biografi om den kjente misjonæren blant de spedalske på Molokai i Hawaii, den hellige Damian de Veuster (1840-89), bestemte Humbert seg for å slutte seg til samme kongregasjon. Den heter egentlig «Kongregasjonen av Jesu og Marias helligste hjerter og den evige tilbedelse av det aller helligste altersakrament» (Congregatio Sacrorum Cordium Iesu et Mariae necnon adorationis perpetuae Sanctissimi Sacramenti Altaris – SS.CC.), men er kjent som Picpus-patre etter sitt hovedkvarter i Rue Picpus i Paris. I Tyskland er de kjent som «Arnsteiner Patres» etter sin første kommunitet i Kloster Arnstein an der Lahn.

I 1905 begynte Humbert på den høyere skolen Damianusstichting som Picpuspatrene drev i Grave. Til tross for vanskelighetene han møtte i studiet, spesielt i språk, var han veldig hengiven og hans lærere oppmuntret ham. Han trådte inn i kongregasjonen den 22. september1910. Etter å ha fullført skolen begynte Humbert den 23. september 1913 i Picpus-patrenes novisiat i belgiske Tremolo og han tok ordensnavnet Eustachius. På grunn av tyskernes invasjon av Belgia i 1914 måtte han vende hjem, før han kort tid senere kunne fortsette novisiatet i Nederland. Sine første løfter avla han den 27. januar 1915 i Grave. Han avla sine evige løfter den 18. mars 1918 i Ginneken i Nederland.

I 1916 fullførte han sine filosofiske studier og fra 1916 til 1919 studerte han teologi i Ginneken. Hans lærere visste at han ikke hadde et hode for metafysiske spørsmål, men de mente at han likevel hadde fått en god teologisk sans og en god dømmekraft i pastorale spørsmål. Han ble presteviet den 10. august 1919. Hans far viste stor glede da han så sin sønn feire messen ved alteret.

P. Eustachius virket først i fem år i hjemlandet. Det første året tilbrakte han i Vierlingsbeek som medhjelper til novisemesteren. Hans superiorer sendte ham til formasjonsprogrammet motivert fremfor alt av hans fromhet og strenge observans av regelen. Deretter tilbrakte han to år i Maassluis i pastoral tjeneste for glassarbeiderne som var vallonske og snakket fransk, og som hadde søkt tilflukt i Nederland. I dette arbeidet viste han stor apostolisk nidkjærhet. Den ble anerkjent av den belgiske regjeringen, som ga ham en medalje for sin tjeneste for denne minoritetsgruppen.

Deretter virket han i to år i sjelesorgen i sognet Roelofarendsveen (nå Rotterdam) i bispedømmet Haarlem, som kapellan for sognepresten, p. Ignatius Herscheid. Han utmerket seg spesielt i skriftestolen og ved sine besøk hos de syke. I desember 1924 ble han sendt til Spania for å lære spansk, primært fordi man trodde han skulle sendes til misjonen i Uruguay. P. Eustachius ønsket å bli misjonær, og det ønsket syntes å skulle oppfylles da den nederlandske provinsen og den nye provinsialen, p. Norbert Poelman, så etter en misjon i Latin-Amerika for den nylig grunnlagte provinsen.

I 1925 startet den nederlandske provinsen sin misjon i Brasil, og p. van Lieshout tilhørte kongregasjonens første og mest kjente Brasil-misjonærer. Han ble dermed en av grunnleggerfedrene av den brasilianske provinsen. Den 23. april 1925 forlot pater provinsial Norbert Poelman Amsterdam sammen med de tre misjonærene til Brasil: Gilles van de Boogaard, Eustachius van Lieshout og Mathias van Roy. De kom til Rio de Janeiro den 12. mai 1925, men de måtte vente til den 15. juli før de kunne ta i besittelse sognet Água Suja, som i virkeligheten het Romaría, i bispedømmet Uberaba, i distriktet som var kjent som Triangulo Minero. Sognet inneholdt også helligdommen for Vår Frue av la Abadia.

I likhet med i Nederland arbeidet p. Eustachius i Brasil i sognesjelesorgen, og han skulle arbeide i atten år som misjonær i landet helt til sin død. Hans arbeidet i ti år i Água Suja (1925-35). I begynnelsen arbeidet han som kapellan i sognet Nove Ponte og dets kapeller. Den 2. mars 1926 ble han utnevnt til sogneprest av Água Suja. Innbyggerne i dette sognet var for det meste engasjert i leting etter gull langs strendene av elven Bagagem. På grunn av dette usikre arbeidet var den økonomiske og sosiale situasjonen vanskelig. P. Eustachius viet seg fullstendig til sine sognebarn og lette etter måter å ta seg av dem både fysisk og åndelig, og hans arbeid for å bedre de menneskelige og religiøse forholdene i befolkningen bar rike frukter. Han viet seg spesielt til de fattige og de syke.

Til tross for at de troende i Romaría prøvde å hindre det, ble p. Eustachius i 1935 forflyttet til Poá, hvor han arbeidet i seks år (1935-41). Den 15. februar 1935 tok han sognet Vår Frue av Lourdes i Poá i regionen São Paulo i besittelse. Han tok seg også av sognet San Miguel Paulista, som var bispesetet. Hadde sognet Romaría vært vanskelig, ble ikke Poá noe lettere. Da han kom dit, var det ikke noen sognekirke, det var problemer med spiritistiske sekter og stor uvitenhet blant befolkningen. P. Eustachius viet seg igjen med stor nidkjærhet til å besøke familier, de syke, fattige, barn og til organisering av sognet.

Etter 1937 tok p. Eustachius’ apostolat en spesiell retning. Han tok seg ikke bare av menneskenes sjelelige behov, men han tilbød dem også en enkel medisinsk omsorg. I den forbindelse fikk han ry som mirakuløs helbreder på den hellige Josefs forbønn. Mennesker kom i store mengder for å se ham og for å bli helbredet med hans hjelp. Til slutt var det så mange som ti tusen mennesker som hvert år kom gjennom Poá. Menigheten hadde små muligheter for å ta imot så mange, så de sivile myndighetene begynte å blande seg inn. Til slutt bestemte hans overordnede at p. Eustachius måtte flytte, og straks han fikk ordren, lystret han og forlot Poá den 13. mai 1941.

De siste to årene av hans liv ble en sann pilegrimsreise med korte opphold i en rekke av kongregasjonens hus. Først dro han til Rio de Janeiro, men også der strømmet store menneskemengder til, og han ble der i bare femten dager. Publisiteten som pressen begynte å gi ham, var slik at en gang måtte trafikken på stranda i Botafogo stanses på grunn av alle menneskene som kom for å se p. Eustachius. Igjen måtte de be ham om å forlate området, og denne gangen prøvde han å skjule hvor han dro.

Han reiste under navnet p. José til Fazenda de São José de Río Claro, hvor han viet seg til bønn og lesing, men også til å ta seg av de åtte hundre arbeiderne i fabrikken. Til tross for hans falske navn oppsøkte noen biskoper og prester ham og ba om velsignelse av de syke, noe han gjorde med tillatelse fra sine overordnede.

Fra 13. oktober 1941 til 14. februar 1942 ble han sendt til Patrocinio, et sted som var svært forskjellig fra både São Paulo og Río de Janeiro, hvor det strømmet til så store folkemengder rundt hans person. Der kunne han igjen utøve sitt apostolat på en offentlig måte med noen begrensninger. Han fikk også der folkets beundring, og det gikk ikke en dag uten at folket ikke opplevde en omvendelse gjennom hans forbønn.

Etter dette ble han overført til Ibiá i Minas Gerais, nok en gang som sogneprest, da det virket som om situasjonen hadde roet seg. Uansett var Ibiá langt fra de stedene hvor så store folkemengder hadde strømmet til ham. Etter tre måneder, hvor p. Eustachia kunne utføre sine pastorale aktiviteter i fred, mente hans overordnede at det var riktig å overføre ham til Belo Horizonte, hvor han ble sogneprest i sognet De hellige hjerter. Der skulle han bli værende fra 7.april 1942 til sin død.

Sognet Santo Domingo i Belo Horizonte var et sogn i utkanten av byen og besto av fattige mennesker. Det fantes bare et provisorisk kapell. P. Eustachius begynte å se seg om etter muligheten for å skaffe en tomt for å bygge en kirke. Han begynte selv byggingen, men kirken ble ikke fullført før etter hans død.

I tillegg til sine vanlige plikter som sogneprest pleide p. Eustachius hver dag å motta rundt førti mennesker til skriftemål. De kom til ham etter å ha fått billetter på forhånd, noe hans overordnede beordret for å unngå store menneskemengder som strømmet til ham. Han var spesielt travel med skriftemål fra de syke. Som resultat av forespørsler fra andre menigheter pleide han å komme i all hast og høre mange skriftemål.

Den 20. august 1943 tok p. Eustachius seg av en person som hadde flekktyfus, og han ble selv smittet av sykdommen gjennom et insektbitt. I begynnelsen ble sykdommen diagnostisert som lungebetennelse, men senere ble det klart at det var snakk om en alvorligere sykdom. P. Eustachius var klar over at han ville dø og forutsa at det ville skje i løpet av få dager. Han forberedte seg gjennom bønn og mottakelse av sakramentene.

P. Eustachius døde den 30. august 1943, og folk strømmet til dag og natt for å se hans legeme liggende i sognekirken. Blant dem var biskopen, som også presiderte ved begravelsen. Han ble gravlagt den 31. august på stedets kirkegård i nærvær av tusenvis av mennesker. I 1948 ble hans legeme overflyttet til den nye sognekirken, som han selv hadde påbegynt. Etter hans død oppsto en kult ved hans grav. Et distrikt i Belo Horizonte er oppkalt etter ham.

Hans saligkåringsprosess ble åpnet i 1955, men den ble stanset av kongregasjonen i 1970. Prosessen ble gjenåpnet i 1982 og avsluttet i 2003. Den 12. april 2003 ble hans «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 20. desember 2005 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Det var snakk om helbredelsen av en brasiliansk prest i 1968.

Han ble saligkåret torsdag den 15. juni 2006 av pave Benedikt XVI på Mineirão Stadion i Belo Horizonte i Brasil. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans representant, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Hans minnedag er 30. august

Kilder: Patron Saints SQPN, Bautz, santiebeati.it, heiligen-3s.nl, newsaints.faithweb.com, arnsteiner-patres.de, bisdomhaarlem.nl, ssccpicpus.com, patereustachius.nl, parochiebeekendonk.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 16. juni 2006