Den hellige Livarius av Marsal (~410?-451?)

Den hellige Livarius (Libarius; fr: Livier, Livaire) ble født en gang tidlig på 400-tallet (rundt 410?) i territoriet til Metz i Gallia Belgica (Lorraine i dagens Frankrike). Han kom fra en adelig familie og var sønn av Honstrand, herre av landet rundt Metz, og Guinarde de Gournay, som tilhørte en av de eldste familiene i Metz. Han ga i løpet av sitt liv overbevisende bevis på sin kristne tro og på alle kristne dyder.

Han ble ridder, og da han var sytten år gammel, ledsaget den unge Livarius sin far for å bekjempe barbarene i Lombardia. Etter å ha tatt to fiendtlige ledere til fange under et slag, viste han overbærenhet og ga dem friheten tilbake på slutten av kampene. En legendarisk tradisjon forteller at han deretter dro på en pilegrimsreise til Jerusalem og Det hellige land. Underveis skal han ha giftet seg med en av døtrene til kongen av Armenia, som han fikk to barn med. Men da han fikk høre at hunerne med Attila i spissen var på vei vestover mot hans land, vendte han tilbake til hjemlandet.

Attila (d. 453) var hunernes hersker fra 434 og frem til sin død. Han krysset Donau to ganger og plyndret på Balkan, men klarte ikke å erobre Konstantinopel. Han forsøkte også å erobre det romerske Gallia (dagens Frankrike), krysset Rhinen i 451 og marsjerte med en stor hær så langt som til Orléans (Aurelianum) før han ble beseiret i slaget på De katalauniske marker eller ved Châlons.

Da Livarius kom tilbake, fikk han vite at begge hans foreldre var døde. Han overtok ledelsen for hæren i Metz rundt 450 da Attillas tropper krysset Rhinen. De forsøkte først å beleire Metz, og deretter dro de for å herje byene Toul, Dieuze og Dieulouard. Men hunerne kom tilbake for å angripe Metz, og han kjempet tappert i forsvaret av sitt fedreland og sin tro. Han prøvde et siste utbrudd med en håndfull soldater og klarte å drepe en av fiendens ledere. Men forsvarerne var i stort undertall og Metz ble for en stor del ødelagt, og det eneste som overlevde, var kapellet Saint-Étienne, nå katedralen i Metz.

Livarius ble tatt til fange på slagmarken den 7. april 451, og fiendene tok ham med til deres leir i Haut-de-Saint-Jean mellom Dieuze og Marsal i nærheten av Marsal sør for Metz. I Elenchus står han med tillegget «i Metz». Han var en modig kriger og var ikke redd for å be barbarene om å vise nåde overfor fangene og gi frihet til foreldreløse barn. Hans lidenskap førte ham en dag til å true en av barbarenes ledere, og han gikk så langt som til å slå denne lederen da han ikke ville gi en jente tilbake til hennes gråtende mor. Lederen satte ikke pris på dette dristige trekket og beordret at den tapre forsvareren av Metz skulle henrettes ved halshogging.

Etter måneder med mishandling ble han den 24. desember 451 ført i lenker til det høyeste punktet av Mont Saint-Jean overfor Marsal, hvor han ble halshogd med øks. Han ble henrettet på dette stedet sammen med sine ledsagere Purgentius og Agentius (fr: Purgence et Agence) fordi de ikke ønsket å fornekte Kristus. Legenden forteller at hans hode rullet på bakken etter det fatale hogget, men Livarius plukket det opp og tok et par skritt mens han holdt det i hendene. Han plantet staven sin i bakken, og den ble til en eik som fortsatt kan beundres på området i dag, Chêne de Saint-Livier («St Livarius’ eik») (dette treet ble brent av lynet). På det stedet hvor han la ned sitt hode, strømmet det frem en kilde som aldri stoppet. Hunerne ble imponert over dette miraklet, og snart brøt de opp og forlot leiren i Côte Saint-Jean.

Innbyggerne i Seille-dalen kom for å gravlegge martyren. Et gravmonument ble oppført på samme sted, og helgenens levninger ble plassert der. Det sies at mange mirakler skjedde snart på stedet for hans tortur, og stedet ble snart et svært populært pilegrimsmål. Tradisjonen sier at hunerne ble straffet for sin villskap ved å lide nederlag.

Legenden om Livarius oppsto på 1100-tallet som en rikt utsmykket ridderhistorie. Hvis det finnes noe historisk grunnlag for den, vil det sannsynligvis finnes i madjarenes inntrengen på 800- og 900-tallet (rundt år 900). Andre beretninger legger Livarius’ martyrium til Lyon. Men Le Petit Cartulaire («det lille kartulariet») (kartularium, lat: Chartularia, et klosters fortegnelse over gavebrev) av den hellige Arnulf av Metz (582-640), et dokument fra 900-tallet, angir 329 som året for Livarius’ martyrdød i andre krigshandlinger. I 451 dro hunerne faktisk fra Metz til Orléans og ikke til Marsal, som er på veien til Strasbourg.

Den salige biskop Teoderik av Metz (Theodoric; fr: Thierry; ty: Dietrich) (964-84) lot relikvier av Livarius overføre fra graven på Mont-Saint-Jean ved Moyenvic til kirken i klosteret Saint-Vincent i Metz, som han selv hadde grunnlagt i 969. For å ta hensyn til folkets følelser, bestemte biskopen å la en del av levningene være igjen på Mont Saint-Jean. På 1000-tallet kom relikviene bortsett fra noen partikler til kirken Saint-Polyeucte i Metz, som ble omvigslet til Saint-Livier etter martyren på 1100-tallet. De høyt ærede relikvie-partiklene som ble værende igjen i Saint-Vincent, forsvant under Den franske revolusjon, kirken Saint-Livier i Metz eksisterer ikke lenger (det finnes bare noen ruiner igjen i bydelen Pontiffroy), men fragmentene av martyrens legeme ble bevart av de troende som deretter overlot dem til biskopen. En del av disse relikviene oppbevares nå i kapellet Saint-Livier.

De levningene som ble værende på Mont-Saint-Livier, ble overført til Verdun i uroen under trettiårskrigen. Den 17. juli 1884 ble Livarius’ levninger høytidelig overført til kirken Saint-Vincent i Metz. En del av hans ben gikk senere til et kapell i Salival ved Mosel, nær Moyenvic. Der skjedde det mange mirakler. Også stedet for hans martyrium nær Marsal har hele tiden vært holdt høyt i ære. Hvert år trekkes det pilegrimer til Moyenvic, hvor det fortsatt bor en eremitt. I middelalderen var det en valfart til stedet for hans martyrium i Marsal.

Det at Livarius’ relikvier ble fjernet fra det stedet han hadde vigslet med sitt martyrium og hvor han hadde hvilt i fem århundrer, stanset ikke den sterke kulten folk hadde for ham. De troende i regionen fortsatte derfor å ære jorden som var blitt stenket med hans blod og som hans støv hadde gjort hellig. Mange mirakler skulle snart finne sted på dette stedet, og folk strømmet til fra langt unna til å hedre hans minne og be ved hans grav. Hertug Henrik II av Lorraine (1563-1624) kom selv for å be og fukte øynene med vann fra kilden, og han ble kurert fra de sykdommene han hadde. I anerkjennelse fikk han laget en fontene i et underjordisk hvelv.

Samtidig bygde John Gombervaux, abbed av Salival, i 1623 det kapellet vi kjenner. Det har blitt restaurert mange ganger. Flere biter av Livarius’ levninger ble også returnert til kapellet. Senere fikk abbé Germain, generalvikar av Metz og født i Marsal, en relikvie av den hellige martyren for kirken i sognet. Den plasserte han i et vakkert relikvieskrin og ga det selv i seremonien til abbé Humbert, sogneprest i Marsal på den tiden. Høyalteret i sognekirken i Contz-les-Bains inneholder relikvier av helgenen.

Livarius’ minnedag er 25. november, mens overføringen av hans relikvier til Saint-Vincent i 1884, minnes med en translasjonsfest den 17. juli. En årlig valfart til kapellet Saint-Livier finner sted på første søndag etter 17. juli. Beundrere ga Livarius ærestittelen Gentilhomme d’Austrasie («adelsmann av Austrasia»). Han avbildes i kunsten med forkle, lenket til en trebukk

Ifølge Roger Wadier (f. 1936) har forskerne identifisert seksti legender om hellige Céphalophores («hode-bærere») i hele Lorraines territorium. Blant dem er for eksempel den hellige Elifius (fr: Élophe) i Soulosse-sous-Saint-Élophe eller den hellige Libaria av Grand. Kilden og et sted i høyden er også karakteristiske elementene i disse historiene. Ifølge Roger Wadier har de en keltisk opprinnelse. Det skyldes at de første kristne i regionen assimilerte legender som var mye eldre. Vi finner en lignende historie i irsk mytologi, under kjempen Uaths konfrontasjon med Cúchulainn i The Ulster Cycle.

Kilder: Schauber/Schindler, Heiligenlexikon, fr.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. april 2015