Den hellige Ludvig (fr: Louis; lat: Ludovicus) ble født (eller døpt) den 25. april 1214 i Poissy ved Seinen vest for Paris i Frankrike, og der ble han også døpt. Han kom fra dynastiet Capet og var sønn av den senere kong Ludvig VIII av Frankrike (1223-26) og den hellige dronning Blanka av Castilla (d. 1252), datter av kong Alfonso VIII av Castilla (1170-1214) og Eleanor Plantagenet av England, datter av kong Henrik II av England (1154-89). Henrik II var dattersønn av den hellige kong David av Skottland, og det betyr at hans mor, den hellige Margareta av Skottland, var Ludvigs tipptipptippoldemor!
Blanka og Ludvig fikk i alt tolv eller tretten barn, hvorav de tre første døde unge, blant dem sønnen Filip (1209-18). Ludvig var den eldste som levde opp. To eller tre andre barn døde også tidlig, og Jean (1219-32) og Filip Dagobert (1222-35) ble heller ikke voksne. De som vokste opp i tillegg til Ludvig, var Robert, greve av Artois (1216-50), Alfons av Poitiers (1220-71), den salige Isabel (Elisabeth) av Frankrike (1224-70) og Karl (1227-85), greve av Anjou og konge av Sicilia (1265-85). Dronning Blanka oppdro personlig alle barna i en religiøs atmosfære, men spesielt konsentrerte hun seg om tronarvingen Ludvig, som hun oppdro til en forbilledlig kristen og hersker. Hun pleide å si til ham i oppveksten: «Jeg ville heller se deg død for mine føtter enn at du skulle begå en dødssynd», og dette gjorde selvsagt dypt inntrykk.
I 1223 døde Ludvigs farfar, kong Filip II August (1180-1223), og Ludvig VIII ble konge. Unge Ludvig ble da kronprins, åtte år gammel. Den unge kronprinsen nøt beskyttelsen av den store formuen som bestefaren hadde samlet seg samt svært velstående kongelige eiendommer. Men hans far døde allerede den 7. november 1226, bare 38 år gammel. Den gravide Blanka overtok regentskapet for sin mindreårige sønn Ludvig, som ble kronet i Reims på Første søndag i Advent, den 29. november 1226. Blanka var en from og dyktig regent, men også skinnsyk.
Men noen av adelsmennene kunne ikke akseptere en utenlandsk kvinne ved makten. Hun forsvarte sønnens trone mellom 1227 og 1234 mot Philip Hurepel i Île de France (en uekte sønn av kong Filip II August), mot Thibaut av Champagne og andre ambisiøse adelsmenn under ledelse av hertug Pierre Mauclerc av Bretagne. Dette gjorde hun ved hjelp av allianser og om nødvendig ved hjelp av krig, som da hun slo ned et adelsopprør i 1226. Ludvig selv ledet som femtenåring i 1230 tre felttog, to i vest mot hertugen av Bretagne og hans allierte og et i Champagne i øst. I 1230 slo de også tilbake et angrep fra kong Henrik III av England (1216-72).
Blanka hadde også god hjelp fra den romerske kardinal Frangipani, pavelig legat i Frankrike allerede fra 1225 i Ludvig VIIIs tid. Han vant pave Gregor IX (1227-41) over til den franske sak, etter at paven først hadde vært tilbøyelig til å lytte til kongen av England. Gjennom hans intervensjon kom det et dekret om at alle kapitlene i bispedømmene skulle betale tiende til Blanka av Castilla for korstoget mot albigenserne i Sør-Frankrike.
Men Blanka førte også en dyktig ekteskapspolitikk og bidro til å opprettholde og utbre den capetingiske makten. Ved å gifte bort sønnen Alfons av Poitiers med Johanna av Toulouse, datter av grev Raimund VII av Toulouse, utvidet hun den kongelige makten til også å omfatte Languedoc. Grev Raimunds underkastelse foran Notre-Dame i Paris betydde slutten på albigenserkrigene og forberedte de sørlige provinsenes union med Frankrike gjennom Paris-avtalen i april 1229.
Den 27. mai 1234 giftet Blanka bort den nittenårige sønnen Ludvig i Sens til den trettenårige Margareta av Provençe (fr: Marguerite) (1221-95), eldste datter av grev Raimund Berenguer av Provençe. Hennes søster Eleanor ble gift med kong Henrik III av England, søsteren Sanchia ble gift med Henriks bror Richard av Cornwall og den yngste søsteren Beatrix ble gift med Ludvigs bror Karl av Anjou. Med giftemålet mellom Ludvig og Margareta var Sør- og Nord-Frankrike forent.
På sin 21-årsdag i 1235 overtok Ludvig selv styret av sitt kongerike, men han beholdt sin mor som en innflytelsesrik rådgiver til hennes død. Fra Ludvig overtok styret, var han en ideell monark. Allerede mens han levde, ble han kalt «ukronet keiser av Vesten», og han ble regnet som en av tidens store personligheter. I 1239 la han Mâcon til de kongelige besittelsene. I 1242-43 måtte han bekjempe opprørere i Sør-Frankrike. Grev Hugo av Lusignan av la Marche ledet opprøret mot kongen. Hans hustru Isabel var enke etter kong Johan uten Land av England (1199-1216) (dronning Blankas onkel) og mor til kong Henrik III, som kom over kanalen for å støtte sin stefar. Kong Henrik III var Ludvigs svoger.I et lykkelig ekteskap fikk Margareta og Ludvig elleve barn, fem sønner og seks døtre. Det første barnet ble født i 1240, seks år etter bryllupet, men vi vet ikke om de før det fikk noen dødfødte barn eller noen som døde som spedbarn. De elleve barna var: 1) Blanka (Blanche) (1240-43). 2) Isabel (Isabelle) (1241-71), gift med Theobald V av Champagne, konge av Navarra. 3) Ludvig (Louis) (1244-60) 4) Filip (Philippe) (1245-85), Ludvigs etterfølger som kong Filip III (1270-85). 5) Johannes (Jean) (f. og d. 1248). 6) Johannes Tristan (Jean) (1250-70), gift med Yolanda av Burgund. 7) Peter (Pierre) (1251-84), greve av Perche og Alençon; greve av Blois og Chartres gjennom ekteskap med Johanna av Châtillon. 8) Blanka (Blanche) (1253-1323), gift med Ferdinand de la Cerda, Infante av Castilla. 9) Margareta (Marguerite) (1254-71), gift med hertug Johannes I av Brabant. 10) Robert, greve av Clermont (1256-1317) og stamfar til kong Henrik IV av Frankrike (1589-1610). 11) Agnes av Frankrike (ca 1260-1327), gift med hertug Robert II av Burgund.
Ludvig kunne ha drept Hugos sønn, som hadde tatt opprørernes side. Men kongen sparte ham, idet han uttalte at ingen lojal sønn kunne gå mot sin far. I 1242 beseiret Ludvig koalisjonen mellom grev de la Marche og kong Henrik III i slaget ved Taillebourg og erobret Poitou, og freden i Bordeaux la til en del av Saintonge til det franske riket. Året etter bekjempet Ludvig Raimund VII av Toulouse. Han var i stand til å konsolidere den kongelige makt over Nîmes-Beaucaire og Béziers-Carcassonne etter freden i Loris. Han skal ha ødelagt katarene som en trussel mot nasjonal enhet, men de ble i hovedsak beseiret av Kirken og Inkvisisjonen.
Ludvig var oppriktig from, men ikke bigott; upartisk og overbærende i sin rettspraksis, sto fast på den enkeltes rett, fra konge til bonde; en skarpsindig og troverdig statsmann; en fredens mann og en tapper soldat. Hans audienser ble berømte; de var åpne for alle og ble holdt under en eik i skogen i Vincennes. Kongen var ikke for stor på det til å besøke de syke og fattige i deres egne elendige hjem. Han vasket også tiggernes føtter, og daglig bespiste han hundre fattige.
Da en av hans flamske adelsmenn hadde hengt tre barn for ulovlig jakt på harer i sin skog, fengslet Ludvig ham og nektet ham retten til å bli dømt av sine likemenn, siden de trolig ville ha støttet hengningene. I stedet ble han stilt for den ordinære domstolen, som dømte ham til døden. Kongen sparte hans liv, men ila ham en bot så stor at størstedelen av hans eiendom gikk med. Disse pengene brukte kongen til religiøse og veldedige formål. Noen ganger kunne hans hoffmenn klage over at han brukte så mye tid i bønn. Han svarte at de tilbrakte mye mer tid med gambling og jakt.
Hver morgen gikk Ludvig til messe, under kappen bar han fransiskanerdrakt som tertiar. Han pisket seg selv metodisk for å døyve sin sterke og veldokumenterte appetitt på sex, mat og lystbetont prat. Han brakte karteuserne til Paris og ga dem palasset Vauvert. Han reformerte det franske rettsvesenet og forbød for eksempel rettslige tvekamper og utbytting av de vergeløse. I 1230 forbød han all åger og ville ikke en gang tillate jødene, som til da hadde vært fritatt for forbudet, å fortsette med den praksisen. I 1263 gjorde han gjennom en myntreform Frankrike til den mektigste staten i Europa.
Ludvig stilte begge tiggerordenene, fransiskanerne og dominikanerne, under sin beskyttelse, og tiggermunker som de hellige Thomas av Aquinas og Bonaventura var gjester ved hans bord. En gang da Thomas var gjest ved kongens bord, falt han i tanker og glemte omgivelsene fullstendig. Til alles forskrekkelse slo plutselig den digre munken (han hadde blitt svært korpulent med årene) neven i bordet og erklærte: «Det var slutten på manikeernes kjetteri!» En vennlig irettesettelse fra hans prior ble fulgt av broder Thomas' unnskyldning. Kongen syntes ikke å reagere, og øyeblikkelige kom det en skriver til for å notere ned hans argumenter.
Han bygde kirker og klostre, og hans klostergrunnleggelser inkluderte Royaumont og Maubuisson. Baldvin (Baudouin, Baldwin) II (1237-61), som var korsfarernes latinske keiser av Konstantinopel, ga i 1239 kong Ludvig det som ble ansett å være Kristi tornekrone og en bit av Det sanne kors. Ludvig måtte kjøpe relikviene ut fra venetianerne, som hadde dem i pant for et lån til Baldvin. Ludvig sendte to dominikanermunker for å hente den kostbare skatten, og han møtte den selv ved Sens sammen med hele hoffet. For å huse relikvien rev kongen ned sitt St. Nikolas-kapell på Île de la Cité i Paris og bygde i stedet det praktfulle Sainte-Chapelle (1245-48) som et privat kapell for kongefamilien. Det står der fortsatt, men siden Den franske revolusjon har det vært tomt og frarøvet sine relikvier. De kostet ham hele 135.000 livres, mens byggingen av selve kapellet bare kostet 60.000 livres.
Ludvig grunnla universitetet i Toulouse som forsvar mot kjetterne. Også det senere Sorbonne-universitetet, som var berømt allerede i middelalderen, går tilbake til ham; han var en personlig venn av grunnleggeren (1257), kanniken Robert de Sorbon, som til tider var hans skriftefar. Han grunnla i 1254 et hospital for fattige og blinde, kalt Quinze-Vingts for 300 pasienter, og han grunnla huset Felles-Dieu for reformerte prostituerte. Han grunnla også hospitaler i Pontoise, Vernon og Compiègne. Et av hans karakteristiske trekk var, som hos den hellige Jeanne d'Arc senere, avsky for bespottende eller blasfemisk språk. Selv brukte han det aldri, og ville ikke finne seg i at andre gjorde det.
På 1240-tallet var Europa truet av kristendommens og dermed kristenhetens fiender. I mars/april 1241 ble mongolenes fryktelige herjinger i Sentral-Europa tatt som en advarsel om en forestående katastrofe. I oktober 1244 ble de kristne i Palestina katastrofalt slått av muslimene nær Gaza. I desember 1244 kom Ludvig seg etter en hard feber, trolig var det dysenteri og trolig hadde han vært i livsfare. Da lovte han Gud et korstog som takk for sin tilfriskning, til tross for motstand fra sine rådgivere og fra adelen.
På det trettende økumeniske konsil i Lyon i 1245 ble kirkelige beneficier pålagt 5 % skatt i tre år til hjelp for Det hellige Land, og dette oppmuntret korsfarerne. I 1248 brøt Ludvig opp for å dra på det sjette korstoget (1248-54), et prosjekt Blanka hadde motsatt seg på det kraftigste. Men tre av hans brødre og til og med dronning Margareta ble med på turen til Det hellige Land, og igjen overlot kongen regentskapet til sin mor.
Den 12. juni 1248 forlot kongen og hans følge Paris, og den 18. september gikk de i land på Kypros, hvor de overvintret. Der sluttet 200 engelske riddere under kommando av jarlen av Salisbury seg til dem. I desember tok Ludvig seg tid til å treffe dominikaneren André de Longjumeau i Nikosia på vei tilbake fra en reise i Sentral-Asia. Han mottok også to mongolske ambassadører, og i januar sendte han p. André med et følge med rike gaver til Stor-khanen.
I mai 1249 gikk Ludvig og hans hær i land i Damietta i Nil-deltaet i Egypt og erobret byen med letthet. Verden hadde aldri tidligere sett en så stor korsfarerhær. Ludvig gjorde sitt høytidelige inntog i byen, ikke med pomp og prakt som erobrer, men med ydmykheten til en sann kristen fyrste. Han gikk barbeint sammen med dronningen, sine brødre prinsene og andre stormenn, ledet av den pavelige legaten, mens de alle sang Te Deum. Han ga ordre til undersøkelser av forbrytelsene som ble begått av korsfarerne, spesielt tyverier, og erklærte at det skulle gis erstatning. Han bestemte at ingen muslimer skulle drepes hvis de kunne tas til fange.
I begynnelsen var korsfarerne seierrike, men så snudde lykken seg. Den 5. april 1250 led de et alvorlig nederlag ved Mansura (Mansourah), og kongen selv ble til og med tatt til fange. Under fangenskapet resiterte han tidebønnene hver dag sammen med to kapellaner, og han nektet å overgi festningene i Syria til tross for trusler om tortur. Til slutt ble han satt fri den 6. mai mot store løsepenger og oppgivelsen av Damietta, og han dro med resten av hæren til i Acre i Palestina (i dag Akko i Israel), uten de syke og sårede korsfarerne, som var blitt nådeløst massakrert.
I Acre ventet Ludvig forgjeves i fire år på at vesten eller paven skulle sende den lovede nye hæren, mens han styrket forsvaret av det kristne kongedømmet og befestet byene Acre, Jaffa, Caesarea og Tyrus, som fortsatt var på kristne hender. Mellom mai 1251 og mai 1252 besøkte han de få av de hellige steder som var tilgjengelige mens mamelukkene under emir Baibars erobret Det hellige Land for islam bit for bit. Fra mai 1252 til juni 1253 var Ludvig i Jaffa, og derfra sendte han i desember en fransiskansk utsending til mongolfyrsten Sartaq. Imens tjente han de fattige i en slik grad at til og med muslimene kalte ham «en rettferdig sultan». Han var i Sidon fra juni 1253 til februar 1254.
Blanka døde den 26. eller 27. november 1252 i Paris og ble gravlagt i cistercienserklosteret Maubuisson, som hun selv hadde grunnlagt i 1242. Da Ludvig hørte om sin mors død, ble han tvunget til å vende tilbake til Frankrike etter å ha vært borte i seks år. Han kom dit den 17. juli 1254 sammen med en rekke konvertitter fra islam og deres familier, som han støttet resten av deres liv. De kristnes stilling i Det hellige Land ble stadig forverret, og i løpet av få år var Nasaret, Caesarea, Jaffa og Antiokia erobret.
Ved sin hjemkomst begynte Ludvig på en rekke lenge planlagte nasjonale reformer i sitt rike, som han hadde sørget for at verken ble svekket eller gjennomled episoder av anarki under hans lange fravær. Hans søster Isabel ønsket å grunnlegge et klarissekloster, og Ludvig IX ga sin tillatelse og lovte økonomisk hjelp. Han begynte i 1255 å skaffe de nødvendige landområdene i skogen i Rouvray i utkanten av Paris, ikke langt fra Seinen. Den 10. juni 1256 ble grunnsteinen lagt til kirken i klosteret Monasterium Humilitatis Beatae Mariae Virginis («Den salige Jomfru Marias ydmykhet») i Longchamp.
Som en forsoningshandling giftet Ludvig i 1255 bort sin datter Isabel til Thibaud V, greve av Champagne og konge av Navarra. I 1256 brakte han fred til Flandern ved å regulere arvefølgen der. Gjennom to storsinnede traktater etablerte Ludvig fred i sitt kongerike. I mai 1258 undertegnet han avtalen i Corbeil med kongen av Aragón, som satte en stopper for deres krav på Provençe og Languedoc og de franske kravene på Roussillon og Barcelona.
Samme år undertegnet han Paris-avtalen av 28. mai 1258 med sin ambisiøse svoger Henrik III etter fem års forhandlinger. Den ble ratifisert i desember 1259. I avtalen ga Ludvig Limousin og Pèrigord til England, mens kong Henrik frasa seg alle krav på Normandie, Anjou, Maine, Touraine og Poitou. Avtalen var omdiskutert, og den alminnelige oppfatning var at Ludvig hadde gjort alt for mange territoriale innrømmelser til Henrik III. Til kritikerne sa Ludvig at hans hovedintensjon var å sementere en varig fred mellom England og Frankrike. Hundreårskrigen mellom de to landene (1337-1453) skulle senere vise at dette bare var et fromt håp.
I 1263 ble Ludvig utnevnt til megler mellom Henrik III og hans baroner. Han gjorde et velment forsøk, men uten særlige resultater. Han prøvde også å megle mellom paven og keiser Fredrik II av Tyskland (1220-50), men dette mislyktes. Men med sin seier over England og den store etterspørselen etter ham som megler fra England til Bysants hevet han Frankrikes anseelse i Europa betydelig. Under Ludvig ble Frankrike til den mektigste staten i hele Europa, og han ble regnet som primus inter pares («fremst blant likemenn») blant Europas konger og herskere.
For Ludvig ble stadig forfulgt av tanken på tapet av de hellige steder og lidelsene til de fengslede kristne, og han fortsatte å bære korset på skulderen som tegn på at han skulle vende tilbake og hjelpe dem. I 1265 erobret sultan Baibars Caesarea, og i 1267 stilte Ludvig seg igjen i spissen for det syvende og siste korstoget. Folket protesterte, for de ville ikke miste sin konge, men etter store vanskeligheter fikk han samlet en hær. Hans besluttsomhet ble stadfestet da Baibars tok Jaffa i 1268. Han utnevnte abbeden av Saint-Denis og Simon de Clermont som regenter i sitt fravær. Hans tre eldste sønner, Filip, Johannes og Peter, fulgte ham.I 1262 tilbød pave Urban IV (1261-64) Ludvig kongeriket Sicilia, som var et len under Den hellige Stol, til en av sine sønner. Men av hensyn til det schwabiske dynastiet som da hersket på Sicilia, avslo han. Men da hans bror Karl av Anjou aksepterte pavens tilbud og dro for å erobre Sicilia, tillot Ludvig Frankrikes tapreste riddere å slutte seg til ekspedisjonen, som ødela Hohenstaufernes makt på Sicilia. Kong Ludvig håpet uten tvil at Karl av Anjous erobring av Sicilia ville være fordelaktig for korstoget.
Den 1. juli 1270 seilte kongen og hans følge av gårde fra Aigues-Mortes ved munningen av Rhône. Da flåten kom til Cagliari på Sardinia, ble det bestemt å dra til Tunis, hvor Ludvig hadde blitt fortalt at emiren var klar til å bli omvendt og slutte seg til ekspedisjonen for å gjenvinne de hellige steder. Det ble sagt at det var Karl av Anjou som på denne måten dirigerte Ludvig mot den største trusselen mot hans eget kongerike, Sicilia. Men da de den 18. juli gikk i land ved Kartago i Tunis, fikk kongen til sin skuffelse vite at opplysningene om emiren var falske. Hans hær erobret blant annet borgen ved Kartago, og kongen bestemte seg for å vente der på forsterkninger fra kongen av Sicilia.
Men det brøt ut en fryktelig pest i hæren, trolig dysenteri og andre sykdommer. Den 3. august døde kongens sønn, prins Johannes Tristan (1250-70), som hadde blitt født i Damietta under det forrige korstoget. Deretter døde pavens kardinallegat, mens kongen selv forgjeves forsøkte å beskytte seg mot pesten med duftende nelliker, særskilt med den røde Dianthus Cartusianorum. Disse nellikene fulgte siden likferden og ble i Europa meget populære.
Kongens lik ble skåret opp og kokt i vin for å rense beina for kjøtt. Flåten brakte kongens skjelett og hjerte til Sicilia, stadig i håp om å nå Det hellige Land, slik at den døde kongens løfte kunne gå i oppfyllelse. Men flåten kom inn i en voldsom storm, og de fleste skipene ble skadd. Seksti av dem gikk ned med mann og mus, og et korstog var ikke lenger å tenke på. Ludvigs hjerte ble lagt i en urne i alteret til den normanniske domkirken i Monreale på Sicilia. For å beskytte resten av innvollene fra Garibaldis tropper, tok den siste bourbonkongen av De to Sicilier, Frans II (1859-60), dem med til katedralen i Kartago, hvor de nå ligger, ikke så langt fra der Ludvig døde.Både Ludvig og hans eldste sønn Filip ble syke. Da kongen skjønte at han var døende, sendte han bud på de greske ambassadørene og tryglet dem om å søke gjenforening med Kirken i Roma. Han ga sine siste skriftlige instrukser (Enseignements) til sin eldste sønn Filip og datteren Isabel, dronningen av Navarra. I sitt testamente, hans siste ord til sønnen Filip, fremlegger han de prinsipper han selv hadde hatt for øye, det er et meget klokt og betagende dokument. Deretter forberedte han seg på døden. Søndag 24. august mottok han sakramentene. Om morgenen dagen etter strakte han ut armene i form av et kors og sa: «Ved din store miskunn vil jeg gå inn i ditt hus, vendt mot ditt hellige tempel tilbe i ærefrykt». (Salme 5,8). Deretter mistet han stemmen en stund før han sa sine siste ord: «I dine hender overgir jeg min sjel». Deretter døde kong Ludvig omkring klokken 15 den 25. august 1270 nær Tunisia. Karl av Anjou kom til Kartago først etter at broren var død.
Resten av Ludvigs relikvier ble fraktet landeveien til Paris med korte stopp i basilikaen San Domenico i Bologna og i Lyon, og den 22. mai 1271 ble de stedt til hvile i den franske kongelige begravelseskirken Saint-Denis etter en nasjonal begravelse i katedralen Notre-Dame. Hodet ble bisatt i Sainte-Chapelle, som han selv hadde bygd til Kristi tornekrone. I 1298 ble relikviene skrinlagt i nærvær av kong Filip den Smukke (1285-1314) og en forsamling av adelsmenn og prelater. I 1308 delte kong Filip skjelettet og ga beina som relikvier til viktige personer og kirker. Hans gravmæle i Saint-Denis var et praktfullt gullbelagt monument av messing fra slutten av 1300-tallet, men det ble smeltet ned under de franske religionskrigene. De av relikviene som var igjen i Saint-Denis, ble spredt for alle vinder under Den franske revolusjon. Bare en finger ble berget og oppbevares i dag i Saint-Denis.
Ludvigs berømte biografi ble skrevet av soldaten Johannes av Joinville, hans personlige venn og ledsager på korstogene. I biografien fremstilles Ludvig som et menneske med både feil og dyder, og den er et av de mest fortryllende dokumentene fra middelalderen. To andre viktige biografier ble skrevet av kongens skriftefar, Geoffrey av Beaulieu, og hans kapellan, Vilhelm av Chartres. Vår fjerde kilde er biografien skrevet av Vilhelm av Saint-Pathus ved hjelp av den pavelige granskningsrapporten før Ludvigs helligkåring.
Allerede den 6. august 1297 ble Ludvig helligkåret av pave Bonifatius VIII (1294-1303) i Orvieto. Hans navn står i martyrologium Romanum. Hans minnedag var tidligere 24. august, men er nå dødsdagen 25. august. En translasjon av hoderelikvien ble feiret den 8. mai.
Den store ærbødigheten for Ludvig begynte umiddelbart etter hans helligkåring. Familien Anjou brakte kulten til Napoli, og derfra bredte den seg til hele Italia. På 1500-tallet spredte den seg til Tyskland og på 1600-tallet til Sveits og Spania. Jesuittordenen æret Ludvig så høyt at de føyde ham inn i rekken av sine skytshelgener. Kirkene i de franske ambassadene over hele verden er viet til Saint-Louis. Han personifiserte de høyeste idealene av en middelaldersk, ridderlig kristen hersker.
På grunn av den aura av hellighet som omga hans minne, ble navnet Ludvig et populært fransk kongenavn, særlig i Bourbondynastiet (Ludvig XIII-Ludvig XVIII). Bourbon-monarkiet forherliget Ludvig som en kristen enevoldshersker, mens Den tredje republikk priste ham som legemliggjøringen av moderasjon, fred og rettferdighet. Skikkelser så ulike som kong Ludvig XIV (1643-1715), Napoleon (1804-14), de Gaulle (1959-69) og marskalk Pétain (1940-44) har blitt sett på som å legemliggjøre mange av Ludvigs dyder, men også hans mangler som fransk leder.
Ludvig fremstilles nesten alltid som fransk konge med kongelig drakt, krone og septer, ofte sitter han på en trone. I senere århundrer fremstilles han også i rustning. Hans attributter er fremfor alt tornekronen, men også korsstav, sverd, lanse, lilje, våpen med liljer, buk, pisk, jaktfugl, ring. Han avbildes gjerne med en modell av Sainte-Chapelle, noe som har gjort ham til skytshelgen for murere og skulptører. Han fremstilles også ofte i forbindelse med fransiskanerordenen, som også regner ham som skytshelgen. Kongregasjonen «Søstre av St. Ludvig» (Soeurs de Saint Louis – SSL) ble grunnlagt i 1842 og gitt hans navn.
Blant de mange stedene som har fått navn etter Ludvig, er Saint-Louis i Alsace, Saint-Louis du Sénégal, St. Louis i Missouri i USA, Lake Saint-Louis i Quebec og Mission San Luis Rey de Francia i California. Mange steder i Brasil ved navn São Luís har sitt navn etter Ludvig. En tunisisk legende forteller at kong Ludvig ble forelsket i en berbisk prinsesse og forandret sitt navn til Abou Said ibn Khalef ibn Yahia Ettamini el Beji med kjælenavnet «Sidi Bou Said», som har gitt navn til en underlig by på den tunisiske kysten. Ludvig ble i henhold til denne legenden en islamsk helgen.
Se en side med mange bilder av Ludvig.