Den hellige Malin av Sollerön (d. 1353)

Den hellige Malin er en svensk lokalhelgen eller bygdehelgen i Sollerön i Västra Dalarna.

Kronefogden Philip Kjellin satt i 1863 og skrev ned sagn og fortellinger om hva som i tidligere tider hadde hendt på Sollerön og i traktene omkring. Han fortalte om hvordan pesten på Svartedaudens (Digerdöden) tid hadde kommet til bygden i form av en mann med en rive og en kvinne med en sopelime. På denne måten åpenbarte farsotten seg for menneskene også på mange andre steder. De danset med folket, helst med de unge, og slapp dem ikke før de falt ned døde. På veier og stier strødde de ut smykker og kostbarheter som bar dødelig smitte til den som plukket opp dem.

Mennesker flyktet unna pesten, og mange tok veien gjennom tolvmilaskogen på grensen mot Värmland. I et av disse selskapene befant seg en ungmøy som hette Malin, berømt for sin fromhet og sine dyder. Hun ble flyktninggruppens naturlige leder. Etter å ha vandret en stund, så hun plutselig et glinsende smykke på skogstien. Det var et lite gullkrusifiks med Frelserens bilde på. Det kunne ikke Malin la ligge på stien. De andre advarte henne, men hun tok det opp. Ikke kunne hun kaste fra seg Frelserens bilde! Hennes fromhet ble hennes undergang.

De flyktende tok sin første leirplass ved seteren Rossberg. Man ba og ofret for å utvirke helgenenes beskyttelse under vandringen. Malin ledet gudstjenesten, men før den var slutt, falt hun livløs over den flate steinhellen som hadde vært deres alter. Før hun døde, rakk hun både å pleie de syke, trøste de sørgende og gi nattverden til de døende, forteller legenden om Malin. Hun ble gravlagt ved sitt alter i skogen.

Steinhellen finnes fortsatt. Den kalles Malin-Bambo eller Malins alter. Foran steinen og Malins grav har man reist et kors, og hver sommer holder man gudstjeneste der til Malins minne. Noen benker av kløvde tørrfuruer har blitt stilt opp for å sitte på. En minnetavle er satt opp med et lite bilde av Malin. De som går forbi, pryder den med friskt løv og blomster. I en stor furu har man risset inn årstallet 1353, for det var da alt dette hendte. Til beskyttelse mot trolldom ag annet utøy i skogen vendte man tretallene i årstallet bak frem. Om denne furua forteller Karl-Erik Forsslund:

Ryss-Anders minns den, men nu är den borta. Gamle Sol Niss högg den till tjärdalstorrved, han fick plikta för det, kallas sedan Törr-Niss och måste hugga in årtalet alldeles likadant i en annen tall bredvid.

Noen helligkåring av Malin fra Sollerön ble det ikke. Men folket i Västra Dalarna æret hennes minne og gjør det fortsatt. Hun er folkeligere enn de fleste av de svenske uoffisielle helgenene. I Västra Dalarna har det nesten blitt tradisjon å identifisere hvert ukjente helgenbilde med den hellige Malin. Et slikt bilde finnes i Venjan. En annen fantes i Klättbo kapell, men den har kommet bort.

Vi kjenner ingen minnedag viet til Malin, men i Sverige feires den 24. september alle Sveriges helgener som ikke har noen egen dag i kalenderen.