Den salige Josef Mayr-Nusser (1910-1945)

Den salige Josef Mayr-Nusser ble født den 27. desember 1910 på Nusserhof («gården Nusser») i utkanten av byen Bozen i Südtirol i keiserriket Østerrike, en del av dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, nå Bolzano/Bozen i den tospråklige autonome provinsen Bozen-Südtirol (it: Bolzano-Alto Adige) i regionen Trentino-Alto Adige (Trentino-Südtirol) helt nord i Italia. Han het egentlig Josef Mayr, mens Nusser var navnet på hjemgården, en middels stor gård på Piani di Bolzano ved elven Inn. Familien var vinbønder som ikke var rike, men de manglet aldri det nødvendige.

Josef vokste opp på gården, hvor hans fromme foreldre innprentet kristne verdier i ham og hans eldre bror Jakob, som begynte på et seminar for å bli prest. Hans venner ga ham kjælenavnet «Pepi» i oppveksten og ungdomstiden. Da han var fem år gammel, døde hans far ved fronten under Første Verdenskrig. Josef lære å dele sitt brød med dem som ikke hadde noen ting, og derfor var døren alltid åpen for de trengende. Av sin fromme mor hadde Josef arvet sitt musikktalent. Han ville gjerne ha studert, men ettersom hans eldre bror Jakob gikk på gymnaset, våget han ikke å be sin mor om det.

Dette var i de økonomisk vanskelige tyveårene, og Nusserhof måtte i likhet med mange bønder i Südtirol lide under de fascistiske vilkårene. Josef ble ansatt som kasserer i handelsfirmaet Eccel i Bozen. I fritiden leste han mye, og i et forsøk på å utdype sin forståelse av tro, studerte han brevene til den hellige Thomas More (1478-1535) og skriftene til den hellige Thomas Aquinas (1225-74).

I 1931 måtte Josef reise til Piemonte for å avtjene militærtjenesten. Han var blitt fascinert av den salige Fredrik Ozanams (1813-1853) liv og verker og den hellige Vincent av Pauls (1581-1660) liv. Da han vendte tilbake fra det militære, sluttet han seg som 22-åring i 1933 til St. Vincent av Paul-selskapet (Société de Vincent de Paul – SVP) i Bozen for å hjelpe de fattige i nestekjærlighetens ånd. Da det i 1935 ble grunnlagt en egen Vincent-konferanse i bydelen Bozner Boden, hvor Nusserhof lå, ble Josef valgt til president. Han tok sin oppgave svært alvorlig og besøkte hele tiden de fattige og ga dem både materiell og åndelig assistanse.

Da det i 1933 ble bygd opp en katolsk ungdomsgruppe i Bozen, var også Josef med og ble valgt til gruppens leder. Han besøkte ungdomsgruppene, sendte ut rundskriv og skrev bidrag til Jugendwacht. Hans åndelige veileder var Josef Ferrari. I 1934 ble han leder for Katolsk Aksjon i bispedømmet Trient/Trento og tok imot invitasjonen fra pave Pius XI (1922-39) om å utvide sine legaktiviteter.

I den såkalte «Opsjonsavtalen» (valgfrihet) mellom Hitler og Mussolini i 1939, som mellom 1939 og 1943 ga de tyskspråklige innbyggerne i Südtirol og ladinerne valget mellom å forlate sine hjem i Südtirol og utøve «Opsjonen for Tyskland» («optanter») eller bli værende i Südtirol («dableiber»). Selv om rundt 85 % bestemte seg for Tyskland-opsjonen, utvandret bare 75 000 sørtyrolere til Tyskland før den tyske okkupasjonen av Italia i september 1943.

Josef bestemte seg for å bli værende i Südtirol til tross for et massivt press fra de lokale nasjonalsosialistene som var fjernstyrt fra Tyskland, og han trådte i 1939 i hemmelighet inn i Andreas-Hofer-Bund (AHB), en sørtyrolsk motstandsgruppe under Andre verdenskrig som tok sitt navn fra den anti-napoleonske frihetskjemperen fra Tirol, Andreas Hofer (1767-1810).

Den 26. mai 1942 giftet den 31-årige Josef seg med sin overordnede i Eccel, den 35-årige Hildegard Straub (1907-98), som seriøst hadde vurdert å bli nonne. Litt over et år senere fikk de i 1943 sønnen Albert Mayr. I mellomtiden hadde Josef flyttet fra firmaet Eccel til Amonn, som ble drevet av en førende Dableiber.

Etter at Italia høsten 1943 inngikk våpenstillstand med de allierte og den tyske Wehrmachts soldater i september 1943 besatte Südtirol, ble Mayr-Nusser i september 1944 innkalt til det tyske militære, til tross for at han var italiensk statsborger. Dette tvang ham til å forlate sin hustru og lille sønn, og sammen med åtti andre menn fra Südtirol ble han sendt av gårde den 7. september 1944. De unge mennene ble stappet inn i tre vogner på jernbanestasjonen i Bozen/Bolzano, og etter en utmattende fire dager lang reise, kom de til Konitz i Øst-Preussen (nå Chojnice nord i Polen), hvor alle ble innrullert i Waffen-SS. Deretter fulgte en målrettet kamptrening og politisk indoktrinering.

I Waffen-SS var det påbudt å avlegge ed om troskap mot føreren.

«Ich schwöre Dir, Adolf Hitler, als Führer und Kanzler des Deutschen Reiches, Treue und Tapferkeit. Ich gelobe Dir und den von Dir bestimmten Vorgesetzten Gehorsam bis i den Tod! So wahr mir Gott helfe!»

«Jeg sverger til deg, Adolf Hitler, som fører og kansler for Det tyske riket, lojalitet og tapperhet. Jeg lover til deg og til lederne over meg, som du måtte utnevne, lydighet til døden! Så hjelpe meg Gud!»

Den 3. oktober 1944 ble rekruttene stilt opp i bakgården i byens tidligere sinnssykehus, som nå ble brukt som militærforlegning. Offiseren leste opp det foreskrevne formularet, og til slutt spurte han, i total stillhet: «Er alt klart?» Josefs kamerat og venn Franz Treibenreif har forklart hva som deretter skjedde: «Josef var tankefull og bekymret. Uventet rakte han opp hånden og sa med høy røst: ‘Herr generalmajor, jeg kan ikke avlegge en ed til Hitler i Guds navn. Jeg kan ikke gjøre det på grunn av min tro, og min samvittighet tillater det ikke’».

Mayr-Nussers venner forsøkte å overtale ham til å tilbakekalle sin erklæring, men han avviste dette for å stå opp for sin overbevisning og sa: «Hvis ingen noensinne har mot til å si nei til Hitler, vil nasjonalsosialismen aldri ta slutt». Mayr-Nusser mente fullt og fast at nazismen ikke kunne forenes på noen måte med den kristne etikkens verdier og mente at den ideologien var i strid med den guddommelige lov.

Som et resultat av dette ble han fengslet og senere overført til Danzig (nå Gdansk i Polen), hvor han ble stilt for retten. Mens han ventet på rettssaken, fordrev Mayr-Nusser tiden med å hogge ved og skrelle poteter, og han fikk lov til å be i den tiden han satt i fangenskap. Fra fengselet sendte han en rekke brev til sin hustru og sa om sin handling: «Du ville ikke ha vært min hustru hvis du hadde ventet noe annet fra meg». Han håpet likevel å unngå dødsstraff på grunn av sitt italienske statsborgerskap.

Men i februar 1945 dømte SS-domstolen ham til døden for forræderi, og retten bestemte at han skulle skytes av en eksekusjonspelotong i konsentrasjonsleiren Dachau. Han og førti andre som også var dømt til å sendes til leiren, ble stuet inn i en kvegvogn, og i begynnelsen av februar 1945 ble de sendt med tog tvers gjennom Det tredje riket mot Bayern. I Erlangen i Mittelfranken i Bayern måtte toget bli stående i åtte dager på grunn av at jernbanesporet var ødelagt av alliert bombing. Men Mayr-Nusser var blitt syk med dysenteri, og om morgenen den 24. februar 1945 døde han ved Erlangen. Han var bare 34 år gammel. Da hans lik ble oppdaget på toget, ble han funnet med Bibelen og en rosenkrans på seg. Han ble gravlagt i Erlangen. Budskapet om hans død ble forkynt den 5. april 1945 i Renon ved Bozen/Bolzano, hvor familien hadde søkt tilflukt, og det ble snakket om en plutselig betennelse i bronkiene.

I 1958 ble hans jordiske levninger overført fra Erlangen til Stella di Renon i Südtirol, og våren 1963 ble de gravlagt ved ytterveggen i den lille kirken San Giuseppe/St. Josef i Lichtenstern am Ritten i Oberbozen i Südtirol. Josef ble hyllet for å ha levd sitt liv i henhold til læresetningene i Evangeliet og hos Vincent av Paul. Han ble kjent som «martyr for Det første bud» (Du skal ikke ha andre guder enn meg). Hans siste dager ble beskrevet tretti år senere av en tidligere tysk soldat ved navn Fritz Hacicher, som var blant dem som eskorterte fangene til Dachau. Han skrev et brev til Josefs enke Hildegard som slutter slik: «Josef Mayr Nusser døde for Kristus, det er jeg sikker på (…) og jeg er fortsatt overbevist om at jeg levde i fjorten dager sammen med en helgen, som nå er min største forbeder hos Gud».

Tyrol var i mange år splittet i synet på Josefs jordiske liv, fordi de som hadde sverget troskap til Hitler, overbevist om at de tjente sitt land, betraktet ham som en forræder. Men i dag har ting endret seg, og alt ses et annet lys etter åpningen av hans saligkåringsprosess, denne unge glemte sørtyrolske martyren som «adlød Kristus, men ikke der Führer». I dag står det en minneplate på Haus Lichtenstern 1-7 i Ritten.

En saligkåringsprosess ble igangsatt etter lokale krav, og den 23. februar 1991 ble den overført fra erkebispedømmet Bamberg i Bayern (hvor han døde) til bispedømmet Bolzano-Bressanone/Bozen-Brixen, hvor han levde og ligger gravlagt. Men saken mottok ikke formell godkjennelse fra Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet før den 30. september 2005 med dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis). Da fikk han tittelen «Guds tjener» (Servus Dei) og bispedømmeprosessen kunne settes i gang.

Informativprosessen på bispedømmenivå ble åpnet den 24. februar 2006 (på dagen 61 år etter hans død) og avsluttet den 19. mars 2007, da alle dokumentene som var innsamlet, ble sendt til Roma for videre granskning. Dekretet som anerkjente prosessens gyldighet, ble utstedt den 23. april 2010, og sakens Positio ble sendt til kongregasjonen i januar 2015. Den 8. juli 2016 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente Mayr-Nussers død som et martyrium i odium fidei – «av hat til troen», og han fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Samtidig opplyste biskop Ivo Muser av Bolzano-Bressanone/Bozen-Brixen (2011- ) at saligkåringen av Mayr-Nusser skulle skje den 18. mars 2017 i Bolzano/Bozen og at hans minnedag skal være 3. oktober, den dagen han nektet å avlegge eden.

Som vanlig ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfellet Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB (78). Messen ble koncelebrert av den lokale biskopen Ivo Muser og ytterligere ti biskoper. I tillegg hadde rundt 160 prester meldt seg på.

I Bozen, Meran, Ritten, Truden, Innsbruck og Erlangen er gater oppkalt etter ham. I 2010 ble Mayr-Nusser sammen med Franz Thaler (1925-2015), en overlevende fra Dachau, posthumt utnevnt til æresborger av Bozen/Bolzano. Josef Mayr-Nusser kalles også «Südtirols Jägerstätter» etter den salige østerrikske martyren Frans Jägerstätter (1907-1943), som ble halshogd den 9. august 1943 fordi han nektet å tjene i det militære og kjempe for Hitlers verdensherredømme. Han ble saligkåret den 26. oktober 2007 i katedralen i Linz i Østerrike.

Kilder: Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, bz-bx.net, newsaints.faithweb.com, Kathpress - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden Opprettet: 18. mars 2017