Den hellige Maria Bernarda Bütler (1848-1924)

Den hellige Maria Bernarda ble født som Verena Bütler den 28. mai 1848 i Auw i Freiamt i kantonen Aargau i Sveits. Hun ble døpt samme dag med navnet Verena, som så ofte i dalen gitt henne for å ære den hellige jomfruen og martyren Verena av Zurzach. Hun var den fjerde av åtte barn av Heinrich Bütler (1810-89), som var bøkker (tønnebinder) og drev en liten gård sammen med hustruen Katharina. De var en from og troende bondefamilie. Som syvåring begynte hun på skolen, i 1856 ble hun fermet (konfirmert) og den 16. april 1860 mottok hun sin første hellige kommunion.

Etter råd fra en kapusinerpater prøvde hun å gå i kloster hos skolesøstrene i Menzingen, men dette første forsøket mislyktes på grunn av hjemlengsel og en indre stemme som sa at dette ikke var riktig sted. Etter åtte dager dro hun hjem igjen. Men etter råd fra sin sogneprest, Sebastian Villiger, trådte den nittenårige Verena den 12. november 1867 inn hos kapusinerklarissene (Ordo Sanctae Clarae Capucinae – OSCCap) i klosteret Maria Hilf i Altstätten i bispedømmet Sankt Gallen. Ved ikledningen av ordensdrakten den 4. mai 1868 fikk hun klosternavnet «sr. Maria Bernarda av Marias helligste hjerte». Sine første ordensløfter som kontemplativ nonne avla hun den 4. oktober 1869, og i 1871 avla hun sine evige løfter.

Deretter gjorde hun først tjeneste som lærer og i hustjenesten, før hun i 1874 ble portnerske. I 1879 ble hun visesuperior («Helfmutter») og novisemester, og den 18. oktober 1880 ble hun til slutt valgt til superior («Frau Mutter»), selv om hun med sine 32 år var en av de yngste søstrene. I den egenskap reformerte hun klosteret fullstendig, og under hennes ledelse opplevde kommuniteten et nytt oppsving. Moder Bütler sanerte klosteret økonomisk og gjennomførte sammen med biskop Augustin Egger av St. Gallen (1833-1906) en omfattende reform som førte til mange nyinntredener.

Snart var det flere søknader om inntreden enn klosteret kunne ta imot, for på grunn av Der Kulturkampf («kulturkampen») var antallet søstre begrenset til tretti. Da Moder Maria Bernarda samtidig hørte om den store personellmangelen i Kirken i Latin-Amerika, vokste hennes misjonsiver. I 1887 besøkte en kapusinerprovinsial fra New York klosteret og skildret den store mangelen på kvinnelige misjonærer i USA. Men i stedet dukket en annen misjonsmark opp, nemlig Ecuador. Den tyskættede biskop Peter Schumacher CM av Portoviejo i Ecuador (1839-1907) var på ferie i sine hjemtrakter, og han besøkte klosteret og inviterte superioren til sitt bispedømme. Det tok Moder Maria Bernarda ett år å overvinne motstanden fra biskopen av Sankt Gallen, men til slutt fikk hun tillatelse. Kort etter fikk hun også pavelig tillatelse.

Passfoto av Moder Maria Bernarda Bütler, laget i Cartagena i Colombia. © Bistum St. Gallen/Regina Kühne

Den 19. juni 1888 dro hun av gårde til Ecuador, førti år gammel, sammen med seks andre søstre. De slo seg ned i Chone, en by med rundt 13.000 innbyggere, hvor de fremfor alt virket i sykepleien og i skolevesenet. Forholdene søstrene møtte, karakteriserte de «som i en grisebinge». «Vi er så fattige som kirkerotter – og svært lykkelige!» Det forble en glad armod – men uten nød. De bygde det lille klosteret St. Klara, et huskapell og en sykesal. Deres arbeid blant lokalbefolkningen ga snart frukt, og nye søstre kom fra Sveits, Østerrike og Tyskland. Moder Maria Bernarda grunnla andre kommuniteter i Santana og Canoa Ben. på biskopens råd overtok de den kolombianske nabostasjonen Tùquerres på 3000 m.o.h. Sr. Charitas ble utnevnt til superior, og hun skulle komme til å grunnlegge sidegrenen «Fransiskanske Misjonssøstre av den Uplettede».

Problemene i Ecuador var store, men med heroiske dyder og perfekt lydighet bar Maria Bernarda den kvelende varmen, helseproblemer og usikkerhet, for ikke å nevne misforståelser fra de kirkelige myndighetenes side og det at noen av søstrene dro sin vei for å grunnlegge en ny kongregasjon. Hun tilga stille og ba for dem som forårsaket henne lidelse.

Det hele kulminerte i 1895, da en politisk revolusjon i Ecuador førte til at det brøt ut forfølgelser av katolikker, noe som tvang henne til å bryte opp med søstrene og forlate landet etter syv år. Biskop Schumacher måtte også flykte fra landet. Usikker på sitt reisemål kom Maria Bernarda til Bahia sammen med femten søstre og reiste til Colombia. Allerede om bord på skipet mottok hun invitasjon fra biskop Eugenio Biffi PIME av Cartagena nord i Colombia til å arbeide i hans bispedømme. Den 2. august 1895 kom Moder Maria Bernarda og hennes søstre til Cartagena, hvor biskopen mottok dem med faderlig kjærlighet. Han ga dem en fløy i kvinnesykehuset som var kjent som «Obra Pia», som ble Maria Bernardas hjem resten av livet.

Der grunnla hun kongregasjonen «Fransiskanske misjonærer av Maria, de kristnes hjelp» (Hermanas Franciscanas Misioneras de Maria Auxiliadora – OSF) med moderhus og novisiat, jenteskole og internat, lærerinneseminar og annet. Kongregasjonen vokste, og nye ordenshus ble grunnlagt andre steder i Colombia og deretter i Brasil (Obidos, 1911). En europeisk grunnleggelse ble foretatt i 1905 i Gaißau i Vorarlberg i Østerrike (St.-Josefs-Missionshaus) med kandidatur og novisiat. I 1930 ble en annet St. Josefsheim for barn overtatt i Altstätten. Sr. Maria Bernarda ga som en sann fransiskaner hele sitt liv til den åndelige og fysiske omsorg for de fattige og syke, som alltid var hennes favoritter, og hun ga også sine søstre instruksjoner om alltid å gi dem prioritet. I juli 1906 skrev hun sin selvbiografi etter streng ordre fra sin skriftefar.

Moder Bernarda ledet kongregasjonen som generalsuperior til 1920. Hun døde den 19. mai 1924 i Obra Pia i Cartagena i Colombia, ni dager før sin 76-årsdag, etter 56 år som nonne og 36 år som misjonær. Hun ble gravlagt i Cartagena. I 1938 ble kongregasjonen anerkjent som pavelig institutt av pave Pius XI (1922-39).

Hennes grav ble raskt et valfartsmål og sted for bønn, og hennes saligkåringsprosess ble innledet i 1947. Den 21. desember 1991 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 26. mars 1994 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Det gjaldt Liliana Sanchez fra Colombia, som ble helbredet for en hjernesvulst. Maria Bernarda ble saligkåret av paven den 29. oktober 1995 i Roma. Den 8. november 1995 ble en relikvie høytidelig overført til sognekirken i Auw i Sveits.

Den 6. juli 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hennes forbønn. Det gjaldt en kvinnelig lege på kongregasjonens eget hospital i Cartagena i Colombia som på hennes forbønn var helbredet for en alvorlig lungelidelse.

Hun ble helligkåret søndag den 12. oktober 2008 i Roma. Hun ble den første sveisiske kvinne som er helligkåret og samtidig Colombias første hellige. Den forrige sveitseren som ble helligkåret, var den hellige Nikolas av Flüe (1417-87), som ble helligkåret den 15. mai 1947 av pave Pius XII (1939-58). Maria Bernardas kongregasjon virker i dag i Colombia, Brasil, Ecuador, Venezuela, Bolivia, Peru, Cuba, Mali, Tchad, Østerrike og Sveits.