Den hellige Martinian av Caesarea ( -~400)

Den hellige Martinian er muligens en oppdiktet skikkelse. Historien forteller at han ble født en gang på midten av 300-tallet i Caesarea i Palestina. Da han var rundt 18 år gammel, trakk han seg tilbake som eremitt på et sted som ble kalt «Arkens Sted» nær hjembyen. Der levde han i 25 år blant hellige eneboere som praktiserte bot og alle dyder og utførte mirakler.

Men skjøgen Zoë hørte om hans hellighet, og inspirert av djevelen bestemte hun seg for å forføre ham. Hun lot som om hun var en fattig kvinne, bortkommen og hjelpeløs i ørkenen sent på kvelden, og hun overtalte Martinian til å la henne tilbringe natten hos ham.

Ved daggry rev hun av seg den fillete tiggerdrakten og tok på seg finklærne. Hun sa til ham at hun tilbød seg selv og all sin velstand og eiendommer til ham. Hun viste også til de hellige fra Det gamle testamentet som var velstående og gifte, og hun tryglet ham om å gi opp eneboerlivet og komme og bo hos henne.

Det synes som om Martinian samtykket i sitt hjerte, for han sendte henne ikke straks bort. Han ventet besøk fra visse personer som skulle få hans velsignelse og undervisning, men han ba henne vente. Han aktet å sende sine gjester bort, men ble slått av anger. Han vendte raskt tilbake til sin celle, tente et bål og stakk føttene inn i det. Da Zoë hørte hans smerteskrik, løp hun til ham. Han sa da: «Om jeg ikke kan tåle denne svake flammen, hvordan kan jeg da holde ut ilden i helvete?»

Dette eksemplet gjorde at Zoë sørget og angret, og hun ba Martinian om å hjelpe henne med å finne veien til frelse. På hans råd trådte hun inn i den hellige Paulas kloster i Betlehem. Der levde hun i kontinuerlig bot, lå rett på gulvet og levde på bare vann og brød.

Det tok nesten syv måneder før Martinians føtter var leget. Da han var i stand til å gå igjen, trakk han seg tilbake til en klippe omgitt av vann på alle kanter for å være trygg for farer og all anledning til synd. Her bodde han uten ly mot naturkreftene og så ingen mennesker, bortsett fra en mann som brakte ham forsyninger i båt to ganger om året.

Etter seks år på klippen fikk han en dag øye på et skip som hadde lidd skipbrudd ved foten av hans klippe. Alle om bord var døde, bortsett fra en ung kvinne, som ropte om hjelp. Han reddet henne, men siden han fryktet fristelsen ved å bo alene sammen med henne i to måneder før mannen med forsyningene igjen ville dukke opp, bestemte han seg for å forlate henne og alt han eide. Hun valgte frivillig å leve resten av livet på klippen i en etterligning av Martinian.

Han kastet seg i sjøen for å komme unna all fare for synd, svømte til fastlandet og reiste gjennom mange ørkener før han kom til Aten i Hellas, hvor han levde resten av sitt liv. Han skal allerede ha vært temmelig gammel da han dro til Aten, hvor han døde rundt 400. Men som sagt er det grunn til å tvile på at Martinian er en virkelig person. Hans minnedag er 13. februar. Hans navn står ikke i Martyrologium Romanum, men opptrer i den greske Menaea. Hans attributt i kunsten er en delfin som står på en klippe i sjøen.