Den salige Maria Josefina Catanea (1894-1948)

Den salige Maria Josefina ble født som Josefina Catanea (it: Giuseppina) den 18. februar 1896 i Napoli i regionen Campania i Sør-Italia. Hun ble alltid kalt Pinella i familien. I mai 1904 mottok hun sin første hellige kommunion og fermingens (konfirmasjonens) sakrament. I oppveksten levde hun et upåklagelig liv og praktiserte nestekjærlig og barmhjertig arbeid. Hun studerte handelsfag, og i 1918 avla hun sin eksamen, 22 år gammel.

Den 10. mars 1918 dro hun til det nyopprettede karmelittklosteret Santa Maria ai Ponti Rossi i Napoli, hvor hennes eldre søster Antonietta allerede var trådt inn i karmelittenes tredjeorden som sr. Teresa, for å gjennomføre en novena for den hellige Josef, og det endte med at hun i stedet for å vende tilbake til familien, trådte inn i klosteret med støtte fra den uskodde karmelittpateren Romualdo di Sant'Antonio.

Selv om Josefina var effektiv og arbeidsom, hadde hun alltid vært skrøpelig og temmelig sykelig. I 1912 hadde hun blitt rammet av anginaanfall, deretter av tuberkulose i ryggraden med skader på ryggvirvlene, full lammelse og ryggmargsbetennelse. Den 24. november 1918 ble hun rammet av influensa og var døende, men hun kom seg etter den hellige Josefs forbønn. Den 6. juni 1922, da hun var 28 år gammel, ble hun rammet av hjerteattakk og den 10. juni begynte de voldsomste lidelser. Men så den 16. juni 1922 ble hun plutselig og fullstendig helbredet etter å ha berørt relikvaret med den hellige Frans Xaviers arm, som var brakt til Napoli.

Det var begynnelsen på det apostolatet som «den hellige nonnen» (la monaca santa), som hun ble kalt, skulle utføre hele sitt liv. Hun mottok i klosteret alle slags syke og trengende, både materielt og åndelig, som hun ga trøst og råd for å kunne finne Guds kjærlighet, som ofte opererte i det skjulte. Blant dem som besøkte henne, var den italienske dronningen Maria José, og til henne forutsa sr. Josefina hennes neste fødsel. I Napoli ble hun allment betraktet som helgen, og ryktet om hennes overnaturlige evner hadde spredt seg langt ut over klostermurene. Spesielt hadde hun en eksepsjonell evne til å lese hjertene, og ofte var det nok for henne å se en linje i et brev for å bedømme en sjels tilstand.

Hennes selvfornektelse fortsatte uavbrutt, også da hun fikk enda en sykdom som lenket henne til rullestolen med svekket syn som femtiåring i 1944, og hun ble et bilde på en som var korsfestet med Jesus, for Kirken og sine medmennesker. Hun ønsket å ofre sine lidelser for menneskeheten, modnet av en ny følsomhet som var gitt henne av Den Hellige Ånd.

I 1932 godkjente Den hellige Stol at klosteret Santa Maria ai Ponti Rossi ble et kloster for andreordenen til de reformerte eller uskodde karmelittene (Ordo Carmelitarum Discalceatorum – OCD). Alle søstrene inkludert Josefina Catanea mottok den 30. mai 1933 den hellige Teresas drakt i offisiell form i klosteret Ss Josef og Teresa, og Josefina fikk ordensnavnet «Maria Josefina av den korsfestede Jesus» (Maria Giuseppina di Gesù Crocifisso), og den 6. august samme år avla hun sine høytidelige løfter etter regelen som hun hadde fulgt siden 1918. Den dagen hun ble ikledd drakten, sa hun: «Jeg er ofret til den korsfestede Jesus for å bli korsfestet med ham».

Til tross for hennes fysiske tilstand ble sr Maria Josefina den 2. april 1934 utnevnt til subpriorinne av erkebiskopen av Napoli, kardinal Alessio Ascalesi. Den 6. august 1945 ble hun vikar og den 29. september 1945, i det første valgkapittelet, ble hun valgt til priorinne, selv hun bare kunne bevege seg rundt i en rullestol. Dette vervet hadde hun helt til sin død. Hennes spiritualitet, vennlighet, ydmykhet og enkelhet var av stor betydning i årene under krigen. Hun ba kontinuerlig, og dette næret tilliten til Gud som fikk mange til å reise på valfart til klosteret for å lytte til hennes oppmuntringer i håp om å få tilbake håpet til livet til tross for prøvelsene og smerten.

Av lydighet og etter råd fra p. Romualdo di Sant'Antonio skrev hun sin «Selvbiografi» (Autobiografia) (1894-1932) og «Dagbok» (Diario) (1925-45). I tillegg skrev hun brev og formaninger til ordenssøstre. Fra 1943 begynte hun å lide av betennelser i mellomøret, sterk kløe, smertefull amyotrofisk lateral sklerose (ALS), en progressiv forverring av synet og andre forstyrrelser. Hun var overbevist om at det var «Guds viljes sykdom» og betraktet den som «en strålende gave». Den forente henne enda sterkere med Jesus på korset, og smilende ofret hun sitt nedbrutte legeme på sitt alter som et offer for sjelene.

Maria Josefinas grav

Moder Maria Josefina døde den 14. mars 1948, med hjertet og ånden vendt mot Gud. Hennes begravelse ble sterkt forsinket på grunn av den store menneskemengden som for kom å vise sin siste respekt til La monaca santa. I hele denne tiden ble hennes legeme bevart like friskt, uten spor av sykdommene, inntil begravelsen endelig kunne holdes den 27. mars. Dette faktum, samt hennes store ry for hellighet, gjorde at kardinal Ascalesi allerede den 27. desember 1948, bare ni måneder etter hennes begravelse, startet en ordinær saligkåringsprosess for henne. Saken ble avsluttet den 18. februar 1952.

Den 3. januar 1987 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Johannes Paul II (1978-2005) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 17. desember 2007 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Hun ble saligkåret søndag den 1. juni 2008 i katedralen San Gennaro i Napoli. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal José Saraiva Martins CMF, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Kardinal Crescenzio Sepe, erkebiskop av Napoli, koncelebrerte og holdt prekenen. Hennes minnedag er dødsdagen 14. mars.