Den salige Maria Celeste Crostarosa (1696-1755)

Minnedag: 14. september

Maria Celeste Crostarosa, andaktsbilde fra rundt 1910Den salige Maria Celeste ble født som Julia Crostarosa (it: Giulia) den 31. oktober 1696 i Napoli i kongeriket Napoli. Hun var den tiende av tolv barn av magistraten Francesco Crostarosa og hans hustru Paola Battistini Caldari. Foreldrene var etterkommere av ansette adelsfamilier fra Abruzzo som var herrer av Aquila og Pizzoli. Hun ble døpt den 1. november i kirken San Giuseppe Maggiore med navnene Giulia Marcella.

Julia viste tidlig en høy intelligens og evne til å resonnere, og hun var utadvendt med en sterk karakter. Hun tilbrakte sin barndom og oppvekst i den velstående freden i sitt hjem. Hun begynte å fordype sitt åndelige liv, men det skjedde ikke uten kriser. Veiledet av Don Bartolomeo Cacace var hun i stand til å overvinne det stadiet.

Da hun var 22 år gammel i 1718, fulgte hun og hennes mor den eldre søsteren Ursula (it: Orsola) til karmelittklosteret Santa Maria dei Sette Dolori, som nylig var grunnlagt i Marigliano i provinsen Napoli. Tre år tidligere hadde hun avlagt løfte om kyskhet, og hun bestemte seg for å tre inn i klosteret selv også, og de to søstrene trådte inn i april/mai 1718. Den 21. november 1718 ble de to søstrene ikledd karmelittenes drakt og begynte på sitt ettårige novisiat. I november 1719 avla de sine løfter.

Hun var en ung kvinne av lidenskapelig temperament, stor elskverdighet, klar forstand og høy intellektuell begavelse. Ettersom man snart erkjente hennes spesielle gave for å lede mennesker, fikk hun allerede som novise viktige oppgaver, og mange misforhold i klosteret ble eliminert på hennes oppmuntring. Men etter syv år måtte klosteret stenge på grunn av force majeure, nemlig urimelige ytre lover, og den 16. oktober 1723 måtte de to søstrene Crostarosa forlate Marigliano.

Etter et kort opphold i familien aksepterte de en invitasjon fra p. Tommaso Falcoia (1663-1743) fra kongregasjonen «fromme arbeidere» (Congregatio Pii Operai – CPO), som ble grunnlagt i 1602 og i 1943 ble slått sammen med Congregazione dei Catechisti Rurali (grunnlagt 1928) til kongregasjonen «Fromme arbeidere, rurale kateketer» (Congregatio Piorum Operariorum Catechistarum Ruralium – POCR). P. Falcoia hadde hun møtt første gang vinteren 1722, og han ble hennes åndelige veileder etter p. Cacaces død.

  1. Falcoia hadde to år tidligere grunnlagt det første klosteret Ss. Concezione i Scala i provinsen Salerno i høydene ovenfor Napoli. Dette klosteret hadde han gitt regelen til Visitasjonsordenen (Ordo de Visitatione Beatae Mariae Virginis – OVM), som var blitt grunnlagt i 1610 i Frankrike av den hellige Frans av Sales. Søstrene Julia og Ursula flyttet dit i januar 1724, og Julia tok navnet søster «Maria Celeste av den hellige ørken» (suor Maria Celeste del Santo Deserto) (lat: Maria Caelestis). Klosteret i Scala ble ledet av sr. Mariangiola De Vito, flere ganger superior. Hun var en åndelig disippel av den salige p. Januarius Maria Sarnelli (it: Gennaro) (1702-44), som beundret søster og hele kommuniteten sterkt og som gjorde så mye for dem.

Etter at sr. Maria Celeste den 25. april 1725 hadde mottatt kommunion, skjedde den første av de ekstraordinære hendelsene som hun var hovedpersonen i. Hun var ennå bare novise da hun fikk åpenbart at Herren gjennom henne ville etablere et nytt religiøst institutt i verden (åpenbart bare for nonner) som lignet på det som var åpenbart for p. Falcoia mange år tidligere. Først tidde hun om det som hadde skjedd, men så følte hun seg i sitt indre presset til å fortelle det til sin novisemester, som oppmuntret henne. Av lydighet til novisemesteren skrev hun i løpet av førti dager ned teksten til regelen, etter daglig kommunion og på guddommelig inspirasjon. Regelen var sentrert om kommuniteten som «et levende minne» (Viva Memoria) om Frelserens kjærlighet (Amore del Redentore). I en annen visjon åpenbarte Kristus hvilken lidelse som opprettelsen av det nye instituttet skulle føre til. Den 28. desember 1726 avla hun sine løfter.

Etter å ha skrevet ned regelen, ble hun bedt om å vise den til klosterets direktør, det vil si til p. Falcoia selv. Mens han lot som om han behandlet novisen med strenghet og ikke brydde seg om hennes visjoner, var direktøren overrasket over å finne at regelen som hun hadde skrevet ned, var en realisering av det som så lenge hadde vært i hans tanker.

Han ga den nye regelen til en rekke teologer, som foretok en grundig undersøkelse av den i et råd av teologer i Napoli. De godkjente regelen og sa at den kunne innføres i klosteret i Scala, men bare dersom kommuniteten ville akseptere den. Men da spørsmålet ble lagt frem for kommuniteten, begynte motstanden. De fleste gikk inn for å akseptere regelen, men superioren protesterte og appellerte til p. Maurizio Filangieri, som hadde grunnlagt klosteret sammen med p. Falcoia og nå var hans overordnede som general for Pii Operai. Filangieri forbød enhver endring av regelen og fjernet Falcoia fra all kommunikasjon med klosteret. Slik forble situasjonen i noen år.

Men rundt 1729 døde p. Filangieri, og den 8. oktober 1730 ble p. Falcoia vigslet til biskop av Castellammare di Stabia (1730-43). Forutsatt godkjennelse fra biskopen av Scala var han nå fri til handle overfor klosteret som han selv mente var best. Det som ble avgjørende for løsningen av saken, var bidraget fra en napolitansk prest, don Alfons Maria de Liguori (1696-1787), fremtidig helgen og kirkelærer. På den tiden var Alfons syk og overarbeidet, og han hadde dratt sammen med noen ledsagere til Scala tidlig på sommeren 1730. Men han var ikke i stand til å sitte stille, så han prekte for geitehyrdene i fjellet med en slik suksess at biskop Nicolas Guerriero av Scala tryglet ham om å komme tilbake og gi en retrett i sin katedral.

Da Falcoia hørte om dette, tryglet han sin venn til samtidig å gi en retrett til nonnene i hans konservatorium. Alfons sa ja til begge anmodningene og dro av gårde i september 1730 sammen med to venner, Giovanni Mazzini og Vincenzo Mannarini. Resultatet av retretten til nonnene var at den unge p. Alfons, som tidligere hadde vært forutinntatt mot den foreslåtte nye regelen på grunn av rapporter i Napoli, ble dens sterke forkjemper, og han fikk til og med tillatelse fra biskopen av Scala for endringen. I 1731 vedtok klosteret enstemmig den nye regelen, sammen med en mørk rød drakt med blå kappe, de tradisjonelle fargene på Jesu egen drakt.

På pinsedag den 13. mai 1731 var sr. Maria Celeste med å grunnlegge ordenen Redemptoristsøstrene (Ordine del SS. Salvatore), med avgjørende støtte fra Alfons Maria de Liguori. Denne dagen kunne de begynne sitt liv etter den nye regelen. Ordenen fikk endret sitt navn den 8. juni 1750 gjennom det apostoliske brevet In Supremo Militantis Ecclesiae av pave Benedikt XIV (1740-58) til «Ordenen av Den helligste Forløser» (Ordo Sanctissimi Redemptoris – OSsR) for å tilpasse seg den mannlige ordensgrenen, som endret navn året før. Samtidig fikk regelen pavelig approbasjon. Deretter fikk ordenen den 1. desember 1751 kongelig godkjennelse fra kong Karl III av Napoli (1734-59). Den 6. august 1731 skjedde den første ikledningen av redemptoristsøstre med sine mørkerøde drakter og blå kapper.

En gren av det nye instituttet som p. Falcoia hadde sett i en visjon, var dermed etablert. Den andre grenen skulle komme ikke lenge etter. Utvilsomt hadde p. Tommaso Falcoia en tid håpet på at den lidenskapelige unge presten Alfons de Liguori, som var ham så hengiven, kunne under hans veiledning bli grunnleggeren av den nye ordenen han så for seg. En ny visjon som sr. Maria Celeste hadde, syntes å vise at dette var Guds vilje. Den 3. oktober 1731, vigilien for festen for den hellige Frans av Assisi, fikk hun en åpenbaring om det mannlige instituttet. I refektoriet så hun i en visjon Jesus sammen med Frans ved sin høyre side og Don Alfons de Liguori ved sin venstre side. En stemme sa: «Dette er han jeg som jeg har valgt til å være leder for mitt institutt, generalprefekten for en ny kongregasjon for menn som skal arbeide for min ære».

Superioren for Propaganda Fide og selv biskop Falcoias venn, biskop Matteo Ripa (1667-1733), motsatte seg prosjektet av alle krefter. Men Alfons’ veileder, p. Pagano, den store dominikanske predikanten p. Fiorillo, jesuittenes provinsial, p. Manulio, og vincentianernes (lasaristene) superior, p. Vincenzo Cutica, støttet den unge p. Alfons. Den 9. november 1732 grunnla Alfons, støttet av sr. Maria Celeste, kongregasjonen Missionari del SS. Salvatore, som Den hellige stol i 1749 endret til «Kongregasjonen av Den helligste Forløser» (Congregatio Sanctissimi Redemptoris – CSsR), hvor medlemmene kalles redemptorister, men også liguorianere etter grunnleggeren. Grunnleggelsen skjedde i et lite hospits som tilhørte nonnene i Scala.

Den nye ordenens første år var ikke lovende. Uenighet oppsto, og Alfons’ tidligere venn og viktigste ledsager, Vincenzo Mannarini, opponerte mot ham og biskop Falcoia i alt. Den 1. april 1733 forlot alle hans ledsagere Alfons, bortsett fra en legbror, Vitus Curtius, og grunnla Kongregasjonen av Det hellige sakrament, som begrenset seg til kongeriket Napoli og ble utslettet i 1860 av den italienske revolusjonen.

På torsdager fra september til desember 1732 hadde sr. Maria Celeste åpenbaringer av instrumentene for lidelsen til Jesus Kristus eksponert i Det hellige sakrament. Men etter all nåde med visjoner og ordensgrunnleggelser kom det snart harde tider for sr. Maria Celeste. Biskop Falcoia insisterte på en omarbeiding av regelen og beordret henne til å velge mellom å godta rettelser eller bli utvist. Faktisk ble hun isolert fra klosterkommuniteten og nektet kommunion. Kort tid etter, den 14. mai 1733, erklærte kapittelet i klosteret henne for utvist. Hun forlot Scala den 25. mai sammen med to medsøstre.

I ti dager fra den 26. mai var hun gjest i benediktinerklosteret SS. Trinità i Amalfi. Hun besøkte katedralen Sant’Andrea og fikk en trøstende guddommelig visjon. I juni trakk hun seg tilbake til det dominikanske konservatoriet SS. Annunziata i Pareti di Nocera (i dag Nocera Inferiore) i provinsen Salerno. Der ble hun superior og reformerte klosteret, og hun gjorde godt både innenfor og utenfor klosterets murer. Hennes nye åndelige veileder i fem år ble Don Bernardino Sommantico.

Invitert av hertug Ravaschieri av Roccapiemonte dro hun ut igjen den 7. november 1735 for å forsøke en grunnleggelse. Den 4. mars 1738 dro hun sammen med sin søster Ursula til Foggia, hvor hun ankom fem dager senere. Søstrenes etablering i Foggia var den 9. mars 1738, som regnes som redemptoristnonnenes klosters grunnleggelse. Sr. Maria Celeste tjente som ordenens superior i sytten år. Hennes kommunitet flyttet den 4. oktober 1739 til det nye konservatoriet SS. Salvatore, hvor åtte jenter ble ikledd den 26. mars 1742.

Endelig kunne sr. Maria Celeste implementere den karisma som hun hadde blitt inspirert og under den uforandrete regelen hun hadde mottatt. Hun veiledet medsøstrene, men også jenter fra middelklassen som ble utdannet i klosteret, med balanse og ansvar. For henne skulle nonnenes liv være en perfekt imitasjon av Kristi liv, og dermed ble den religiøse kommuniteten oppfattet som et «levende minne» om hans forløsende kjærlighet. Hun hadde nå tatt navnet sr. Maria Celeste av den helligste Forløser.

Sr. Maria Celeste ble høyt aktet av Alfons Maria de Liguori, men også av den unge hellige redemptoristbroren Gerhard Majella (1726-55) og hele folket i Foggia, som kalte henne la santa priora («den hellige priorinnen»). Rundt 1750, på invitasjon av sin åndelige veileder, skrev hun sin selvbiografi, som er kilde til mange detaljer om hennes personlige historie. Sr. Maria Celeste ble gjenstand for misforståelser og fiendtlighet, men hun levde gjennom sine prøvelser med tålmodighet og åndelig modenhet, vel vitende om at hun måtte dele Frelserens påskevei.

Den 11. mai 1752, på festen for Kristi Himmelfart, avla de 26 nonnene som kommuniteten besto av, sine høytidelige løfter i hendene på Biagio Chiarelli (1695-1765), biskop av Ravello e Scala (1742-65), som innførte klausuren i klosteret. Ti år senere, den 10. mai 1762, godkjente biskop Chiarelli ordenens konstitusjoner, som ble trykt i Napoli i 1764.

Sr. Maria Celestes jordiske tilværelse endte klokken tre om ettermiddagen den 14. september 1755, festen for Korsets opphøyelse, i klosteret i Foggia i kongeriket Napoli, mens presten som fulgte henne, leste Johannespasjonen og hadde kommet til ordene Consummatum est («Det er fullbrakt»). Hun var 59 år gammel. I hennes dødsøyeblikk så hennes åndelige venn Gerhard Majella, som lå til sengs alvorlig syk, hennes sjel fly til himmelen som en hvit due. Hele byen møtte opp i begravelsen.

I tillegg til selvbiografien etterlot sr. Maria Celeste seg en stor samling av brev, som kompletterer bildet av hennes personlighet og lar oss observere hennes indre liv. På grunn av hennes femten asketiske verker blir hun også regnet som en av de største italienske mystikerne på 1700-tallet. De betydeligste av dem er «Dialoger» og «Bønnens steg». Hennes intakte legeme hviler i et skrin i huskapellet i klosteret SS. Salvatore i Foggia. Redemptoristnonnene, men også redemptoristpatrene grunnlagt av St Alfons, anerkjenner henne som sin mor i ånden. Sr. Maria Celestes åndelige reise, begunstiget av mange mystiske erfaringer, var karakterisert av lydighet til samvittigheten, av en konstant søking etter evangeliets betydning og av å leve enkelt.

maria_celeste_crostarosa_grav+JPII.jpgPå grunn av hennes ry for hellighet ble det igangsatt en informativprosess ved kurien i kirken i Foggia. Bispedømmet Foggia (Fodianus) ble opprettet den 25. juni 1855 og ble opphøyd til erkebispedømme den 30. april 1979. Den 30. desember 1986 ble erkebispedømmet Foggia slått sammen med bispedømmet Bovino til erkebispedømmet Foggia-Bovino. Informativprosessen i Foggia ble åpnet den 9. juli 1879 og avsluttet den 1. juli 1884. Med et dekret fra Rituskongregasjonen den 12. desember 1895 ble hennes skrifter erklært fri for feil. Dette dekretet ble etterfulgt den 11. august 1901 av et dekret fra Rituskongregasjon om introduksjonen av prosessen i Foggia. Mellom 2. mai 1932 og 4. november 1933 ble den apostoliske prosessen holdt i Foggia. Den juridiske gyldighet av prosessene ble anerkjent av Helligkåringskongregasjonen (Rituskongregasjonens etterfølger) med et dekret av 21. mai 1999.

Sakens Positio ble oversendt til Helligkåringskongregasjonen i to omganger, i 1999 og i 2002. Den 3. juni 2013 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Frans og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 6. desember 2013 utstedte Helligkåringskongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmets informativprosess i årene 1987-88 om en angivelig mirakuløs helbredelse på hennes forbønn. Den 14. desember 2015 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente denne helbredelsen som et mirakel på hennes forbønn, noe som åpnet for en snarlig saligkåring.

Dette mirakelet gjaldt en redemptoristnonne som led av kronisk og materiefylt otitt (ørebetennelse) på venstre øre. Etter rundt ti år med forverring og hvilende sykdom skjedde i 1955 den kanoniske identifikasjonen av sr. Maria Celestes levninger. Den syke nonnen rørte levningene og ba om helbredelse. Plutselig oppdaget hun at smerten forsvant og hun begynte å høre tydelig. Medisinske undersøkelser etter denne ekstraordinære hendelsen viste en perfekt funksjon av trommehinnen og øreknoklene.

Hun ble saligkåret den 18. juni 2016 i Foggia. Som vanlig ble ikke seremonien ledet av paven selv, men av hans spesialutsending, i dette tilfelle Helligkåringskongregasjonens prefekt, kardinal Angelo Amato SDB. Hennes minnedag er dødsdagen 14. september.

I Europa og Amerika finnes flere klostre for redemptoristnonner. Totalt er det nå rundt 400 søstre i rundt førti klostre. Til forskjell fra den mannlige ordensgren lever redemptoristinnene et rent kontemplativt liv. I løpet av ordenens mer enn 270 år lange historie har den første regel flere ganger tilpasset de rådende teologiske oppfatninger i tiden. Dermed ble grunnleggersken Maria Celeste Crostarosa stadig mer glemt. Først ved revisjonen av regelen etter Andre Vatikankonsil fant man igjen hennes skrifter i arkivene. I 1985 ble den nye regelen, som bygger på de opprinnelige tankene til ordensgrunnleggersken, approbert av Ordenskongregasjonen i Roma.

Kilder: Index99, CE, CatholicSaints.Info, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, redentoriste.it, redemptorists.co.uk, redemptoristinnen.at - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 18. juni 2016

av Per Einar Odden publisert 18.06.2016, sist endret 03.07.2016 - 17:28