Den hellige Maria di Rosa (1813-1855)

Minnedag: 15. desember

Den hellige Maria di Rosa ble født den 6. november 1813 i Brescia i Italia. Hun ble døpt Paola Francesca Maria og var kjent som Paola eller Paolina. Hun var den sjette av ni barn av Clemente di Rosa og hans hustru, grevinne Camilla Albani. Faren var en velstående forretningsmann som eide en stor spinnemølle og en kirkebenk. Det var en lykkelig familie, og fra barndommen viste Paola en levende fromhet og sympati med de fattige. Hennes mor døde da hun var elleve år, men livet forandret seg ikke så mye, for familiens rutiner var godt etablerte. Hun og hennes søstre fikk sin utdannelse av Visitasjonssøstrene, som lærte jentene katekismen samt å sy og lage mat i tillegg til musikk, poesi og manerer.

Da Paola var 17 år, forlot hun skolen for å ta seg av farens husholdning. Han begynte å se seg om etter en ektemann for henne, og da han fant en passende ung mann, ble Paola temmelig forskrekket. Hun hadde nemlig tidlig en dragning mot et ordensliv, og hun la frem sine problemer for erkepresten i katedralen, Msgr Faustino Pinzoni, en klok prest som allerede hadde tatt seg av hennes åndelige problemer på en veloverveid måte. Han tok på seg å snakke med Clemente di Rosa og forklarte vennlig for ham at hans datter hadde bestemt seg for at hun aldri ville gifte seg.

I de neste ti årene fortsatte Paola å bo hjemme, men hun engasjerte seg mer og mer i nestekjærlig sosialt arbeid, og i det hadde hun et verdig eksempel i sin far. Hun ble involvert i den åndelige omsorgen for jentene og kvinnene i farens tekstilmølle i Acquafredda og hans landeiendom i Capriano. I samarbeid med sognepresten der etablerte hun et kvinnelaug og arrangerte retter og spesialmisjoner i sognet. Da det i 1836 brøt ut en koleraepidemi i Brescia, ba Paula sin far om tillatelse til å arbeide på sykehuset, og etter noe tvil og en god del frykt gikk han med på det. Sykehuset ønsket Paula velkommen sammen med enken Gabriela Echenos Bornati, som allerede hadde noe erfaring med å pleie syke, og de satte et eksempel av uselvisk hardt arbeid og vennlig omsorg som gjorde et dypt inntrykk på alle.

Som en konsekvens ble Paola i 1837 bedt om å påta seg ledelsen av en institusjon som var en slags verksted for pengeløse og forlatte jenter. Det var en ømtålig og vanskelig stilling for en ung kvinne på bare 24 år. Hun fylte den med suksess i to år, men da gikk hun av etter en konflikt med styret, som ikke ville at jentene skulle overnatte i huset. I 1838 etablerte Paula i stedet sin egen lille institusjon med soveplasser for tolv jenter. Samtidig vendte hun sin oppmerksomhet mot et arbeid som hadde blitt planlagt av hennes bror Filip og Msgr Pinzoni, nemlig en skole for døve og stumme jenter etter modell av det arbeidet den salige Ludvig Pavoni gjorde for gutter. Denne skolen var ennå bare i begynnerfasen da Paola overleverte den til Canossa-søstrene, som ønsket å gjøre det samme arbeidet i Brescia i en større skala.

Alt dette var en ekstraordinær bedrift utført på ti år av en kvinne som ennå ikke var fylt tretti år og som hadde en ømtålig helse og fysikk. Men hun hadde fysisk energi og mot, og hun reddet en gang noen mennesker fra en løpsk hest med vogn under svært farlige omstendigheter. Hennes intelligens var rask og solid. Hun skaffet seg en uvanlig kjennskap til teologi. Hennes mentale evner ble spesielt lagt merke til da hun ble involvert i de vanskelighetene som alltid følger med grunnleggelsen av en religiøs kongregasjon, og hun ble ytterligere hjulpet av en bemerkelsesverdig god hukommelse.

Allerede da Paola pleide de syke under koleraepidemien i 1836, våknet tanken i henne på å grunnlegge en søsterkongregasjon for å pleie syke på sykehus, men også vie all sin tid og interesse reservasjonsløst til de syke og lidende. Under epidemien samlet hun de første medlemmene, først og fremst enken Gabriela Bornati, som må kun kalles medgrunnleggerske. Paola lengtet etter å ta på alvor Jesu ord om at den som gjorde noe for hans minste brødre, gjorde det for ham. Kongregasjonen begynte å ta form i 1839, først i form av et religiøst selskap som fikk navnet «Barmhjertighetens tjenerinner» av Brescia (Ancelle della Carità – ADC). I 1840 ble hun utnevnt til generalsuperior av Msgr Pinzoni.

De fire første medlemmene slo seg ned i et forfallent hus nær hospitalet. De fikk snart følge av 15 andre fra Tyrol, som hadde hørt om prosjektet fra en besøkende misjonær, og det varte ikke lenge før kommuniteten talte 32 søstre. Deres arbeid skapte beundring, noe som ble uttrykt offentlig i pressen av en lokal lege, som understreket søstrenes åndelige arbeid i tillegg til det fysiske. «Maria di Rosas livshistorie er noe vidunderlig som forbløffer alle som lærer den å kjenne», sa hennes åndelige rådgiver, Msgr Pinzoni.

Clemente di Rosa ble opprørt over å se Paola bo i det falleferdige huset, og ikke lenge etter fikk søstrene et nytt og større hus i Brescia av ham, og deres provisoriske leveregel ble godkjent av biskopen i 1843. Innen da hadde kvinnene fått mer arbeid enn de noensinne hadde tenkt seg. Men bare et par måneder senere ble gleden erstattet av sorg da Gabriela Bornati døde. Paola mistet dermed sin nestkommanderende, men hun hadde fortsatt Msgr Pinzoni til å rådgi og veilede henne. Selskapet fortsatte å vokse og påta seg ledelsen av nye sykehus.

Men før det døde også erkepresten sommeren 1848, og det på en tid da politisk opprør spredte seg i Europa og krigen hadde kommet til Nord-Italia. Paolas første svar på nye muligheter var å bemanne det militære sykehuset San Luca, hvor søstrene igjen måtte tåle motstand fra leger som foretrakk verdslige sykepleiere og militære portører. Sivile krigsofre og fanger ble hjulpet, og når det gjaldt sykepleie og sjelelig trøst på slagmarken, var søstrene mange år tidligere ute enn Florence Nightingale.

Fredag den 23. mars 1849 kom utbruddet av «De ti dager i Brescia», et opprør mot østerrikerne. Søstrene fikk spesielt mye å gjøre etter at østerrikerne hadde straffet Brescia hardt etter opprøret. Men de pleide sårede soldater på begge sider uten å gjøre forskjell. Da noen udisiplinerte soldater prøvde å angripe sykehuset, ble de møtt i inngangsdøren av Paola og et halvt dusin søstre som bar et stort krusifiks med et tent lys på hver side, og da dro de fredelig bort.

Paolas mål var en gruppe søstre som kunne kombinere åndelig og fysisk omsorg og liv av bønn og arbeid. Høsten 1850 dro hun av gårde til Roma, og den 24. oktober ble hun mottatt av den salige pave Pius IX. To måneder senere, en bemerkelsesverdig hurtighet til Roma å være, ble kongregasjonens konstitusjoner godkjent. Godkjennelsen fra de sivile myndighetene tok lenger tid, og det var ikke før sommeren 1852 at de første 25 søstrene og deres grunnlegger avla sine løfter. Paolas kjærlighet til den korsfestede Kristus var så stor at hun tok ordensnavnet «Maria av den Korsfestede» (Maria Crocifissa).

Den katastrofale koleraepidemien som kom i krigens fotspor i 1852 ga søstrene mer arbeid enn noen kunne bære. Ordenen blomstret, og snart var de 25 søstre under åndelig veiledning av p. Luigi Bianchini, Msgr Pinzonis etterfølger. Det ble åpnet nye klostre i Spalato i Dalmatia og nær Verona.

Moder Maria brydde seg i sin omsorg for andre aldri om sin egen helse. Hun slet seg helt ut, og i november 1855 kollapset hun i Mantova. Hun kom seg hjem, hvor hun sa: «Takk Gud for at Han har latt meg komme hjem til Brescia for å dø». Deretter døde hun stille og fredelig tre uker senere, den 15. desember 1855, 42 år gammel. Ved hennes død talte kongregasjonen allerede over tyve hus. Hun ble saligkåret den 26. mai 1940 og helligkåret den 12. juni 1954 (bullen var datert den 13. juni) av pave Pius XII (1939-58). Hennes minnedag er dødsdagen 15. desember.

av Webmaster publisert 05.01.2006, sist endret 23.04.2019 - 12:20