Den hellige Melania den Eldre (~342-410)

Den hellige Melania (Antonia Melania) kalles «den Eldre» for å skjelne henne fra sin hellige sønnedatter, den hellige Melania den Yngre. Hun ble født rundt 342 i Roma og var datter av en romersk konsul. Hun giftet seg med prefekten Valerius Maximus fra den romerske patrisierslekten Valerii, men hun ble enke allerede som 22-åring.

I 372 var to av Melanias tre barn også døde, og da satte hun bort den gjenlevende 6-årige sønnen til pleieforeldre og ga bort en del av sin rikdom. Som en de første kristne kvinner i det romerske samfunn dro hun til Det hellige Land for å følge i Kristi fotspor. Hun var borte fra Roma fra 372 til 379, det meste av tiden i Palestina, hvor hun hadde forbindelser med den hellige Hieronymus og traff den hellige Paula av Roma. Hun var også i Egypt, hvor hun støttet Rufinus av Aquileia (d. 410) og noen kristne som ble forfulgt av keiser Valens (364-78). Rundt 380 hjalp hun til da Rufinus grunnla et kloster i Jerusalem. Rufinus var en venn av Hieronymus, men deres vennskap ble ødelagt av striden om Origenes var å betrakte som kjetter, som Hieronymus hevdet.

Melanias overlevende sønn Valerius Publicola ble romersk senator, og selv om han var kristen, var han ambisiøs på familiens vegne. Det synes som om han var i konflikt med sin mor, som var dypt influert av den asketiske bevegelsen som hadde nådd Roma fra Nord-Afrika og Midtøsten. Hun ga bort det meste av det hun eide og avla sølibatsløfte. Det er mye som tyder på at Publicola i tillegg til datteren Melania den Yngre hadde en sønn som ble «bortført» av bestemoren til et asketisk liv, slik at datteren var hans eneste håp om å få en mannlig arving.

Melania forlot Roma for godt da visigoterne («vestgoterne») invaderte byen i 409, og hun døde året etter i Jerusalem. Hun hadde en temmelig dominerende personlighet, og hennes forhold til barnebarnet var ikke alltid enkelt. Hennes forhold til Hieronymus kalles også «titanenes sammenstøt».

Melania dro fra Roma til den hellige Pambo for å få råd. Hun hadde også med seg en gave på 300 pund sølv, men Pambo ga det straks til en ledsager og ba ham selge sølvet og gi pengene til de fattige i Libya. Melania ventet på et ord til takk fra Pambo, men da det ikke kom, sa hun: «Min herre, vet du ikke hvor stor en gave 300 pund sølv er?» Pambo vendte seg mot henne og sa: «Gud som du brakte denne gaven til, trenger ikke å kjenne dens verdi. Han som veier fjellene i sin hånd, vet sikkert allerede mengden av ditt sølv. Hvis du hadde det med til meg, da kunne du ha fortalt meg hvor mye det veide. Men hvis du hadde det med til Gud, så vær stille».

Melania var hos Pambo da han døde rundt 390 (rundt 410?). Hennes minnedag er 8. juni, men 26. januar nevnes også. I kunsten avbildes hun som en pilegrim som ber i en hule. Ved siden av seg har hun en vannkrukke, et brød og en pilegrimsstav.