Den salige Mikael Giedrojć (~1420-1485)

Skytshelgen for de syke og sakristaner, medskytshelgen for Hedvig-søstrene (Jadwiżankami Wawelskimi)

Den salige Mikael Giedrojć (lit: Mykolas Giedraitis; pl: Michał) [Giedroyć, Giedroy Gedroye, Gedrocius] ble født rundt 1420 (senest 1425) på familiens gods i Giedraičiai (pl: Giedrojcie) i kommunen Molėtai i Litauen, rundt 44 kilometer nord for Vilnius i det daværende storhertugdømmet Litauen. Han kom fra en adelsfamilie som var i slekt med landets fyrster, Familien var allerede kristnet, men Mikael tilhørte bare den andre generasjonen av døpte. I likhet med mange andre adelsfamilier var de en frukt av den raske evangeliseringen etter at storfyrst Jagiello hadde bestemt seg for å motta den kristne tro og bli døpt i 1386.

Han hadde noen lyter helt fra fødselen og han var lammet i en fot, og i resten av sitt liv måtte han bruke en krykke for å komme seg rundt. Noen kilder skriver at dette kom av en ulykke i barndommen, men undersøkelser av hans relikvier viste at han hadde et ben som var kortere enn det andre. Han vokste langsomt og noen sier at han var kortvokst («dverg»), men det gjenspeiles ikke i avbildningene av ham. Hans skjøre helse gjorde at hans utdannelse ble noe begrenset og sporadisk.

Hans helseproblemer gjorde at hans liv nødvendigvis måtte bli stille og stabilt og mer fokusert på tro enn livet til hans samtidig. Dette inspirerte ham til ivrig bønn og arbeid, lydhør for sine dypeste lengsler og åndelige legning. Han var liten, livlig og intelligent, men hans svake helse gjorde ham automatisk utelukket fra en verdslig karriere. for eksempel som militær, som kan ha vært forventet av hans foreldre som kom fra en slik fremstående familie. Men under de herskende omstendighetene synes foreldrene å ha vært svært kloke og sympatiske, og de rettet sine foreldrelige forventninger mer mot det åndelige området.

Spiritualiteten i det middelalderske Europa sent på 1300-tallet var svært sterkt påvirket av «Den nye fromhet» (Devotio moderna), en religiøs reformbevegelse som kjempet for en praktisk og nestekjærlig kristendom i verden. Bevegelsen kom fra Flandern og var en reaksjon på den spekulative og sofistikerte teologien som fokuserte på rasjonelle spørsmål og ikke de indre personlig erfaring. Målet for denne bevegelsen var en fornyelse ved å gjenoppdage en sann from praksis som besto av ydmykhet, lydighet og et enkelt liv.

Troen praktisert i en ånd av kristosentrisk empati ble uttrykt gjennom erkjennelsen av Kristus, spesielt gjennom meditasjon over hans lidelse og død, samt gjennom imitasjon av Jesus og en forening med ham i eukaristien. I de klostrene som allerede eksisterte i Litauen på denne tiden, var fransiskanerne og augustinerkannikene av boten spesielt fokusert på realiteten i Kristi lidelse og fremmet en asketisk botsspiritualitet som et mønster på ydmykhet, fattigdom og anonymt offer for verdens frelse og på denne måten uttrykke sin union med Kristus Forløseren. Mikael må utvilsomt ha møtt denne spiritualiteten gjennom sin kontakt med disse klostrene.

Bønn og stille opphold i Kristi nærvær skapte en unik og inspirerende kontekst for å vekke et ønske om å være nyttig og hjelpsom for andre i det vanlige livet, å være deres ydmyke tjener. Ifølge Mikaels biograf Ioannes Arundinensis syntes Mikael å følge eksempelet til den hellige Paulus, som forklarte grunnen til at han foretrakk å arbeide med sine egne hender:

Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen. Dere vet selv at disse hendene har skaffet meg og mine medarbeidere det vi trengte. Alltid har jeg holdt frem for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake.
(Apg 20,33-35).

På samme måte oppdaget Mikael, uten hensyn til sin høye sosiale stilling og utvilsomt uten noe økonomisk behov for å arbeide, en dyp indre imperativ til å tjene andre og ikke være en byrde for noen. Han følte ingen skam ved fysisk arbeid som kunne gi livsopphold og ikke direkte være en kontemplativ handling. Han satte også pris på manuelt arbeid som et botemiddel mot latskap, kjedsomhet og forfengelighet. Dette var også hans form for askese i likhet med faste og andre mer radikale legemlige øvelser som pisking, som så ofte var anbefalt i middelaldersk asketisk praksis.

På grunn av sitt lammede ben fant han manuelt arbeid han kunne utføre sittende og samtidig uttrykke sitt ønske om å gi andre tilgang til Kristus. Derfor produserte han små kapsler eller beholdere (pyks), trolig av tre, for å oppbevare de konsekrerte elementene som prester brakte til syke kristne. Det var en unik ide og genuin pastoral inspirasjon i kristendommens tidlige fase i Litauen, et svært adekvat og viktig apostolat som fremmet Kristi betydning i menneskers liv, spesielt ved livets vendepunkter som sykdom, katastrofer og død. Dette var et bevis på Mikaels dype pastorale våkenhet, hans kjærlighet til menneskene og hans sterke tro på Kristus. Han laget også et kors som han siden alltid bar rundt halsen som en konstant påminner om Gud.

Man kan spørre seg hvorfor Mikael ikke trådte inn i et kloster, selv om det på denne tiden var få av dem i landet. Han vurderte også dette, og hans foreldre hadde planer om å få ham inn i et kloster, ettersom de så mange dyder i sin eneste sønn og hans utvilsomme tilbøyelighet mot Gud og hellighet. De ville trolig ha hatt hell med seg i å plassere Mikael i et kloster om det ikke hadde vært for deres unge sønns faste holdning mot dette. Hans grunn for denne motviljen var både edel og nådig, for han ønsket ikke å bli en byrde for en kommunitet på grunn av sitt handikapp. Likevel ga han ikke helt avkall på ideen om et hengivent åndelig liv der han levde helt for Gud, så han bestemte seg for å leve et liv som munk i verdslige omgivelser og ble værende hos familien.

Men til slutt, da han var over tretti år gammel, bestemte han seg for å søke seg til et kloster, og dermed begynte en ny periode i hans liv, men fortsatt i Litauen. Han henvendte seg til et kloster for regelbundne kanniker (korherrer) av de hellige martyrers bot, klosteret Det hellige kors i Bistrica i nærheten av familiens land Giedraičiai. Bistrica (lit: Bistryčia; hv.rus: Быстрыца, Bystrytsa) ligger rundt seksti kilometer fra Vilnius, tidligere i Litauen, nå i Hviterussland, like ved grensen til Litauen. Hans biografi sier at han allerede i sin tidlige ungdom hadde hatt et ønske om å slutte seg til brødrene i dette klosteret, men ettersom han var redd for å bli skuffet eller få avslag, utsatte han det stadig.

Først i 1460, 35-40 år gammel, følte han seg klar til å spørre den daværende ordensgeneralen p. Augustin, som kom for visitasjon fra Kraków. Han åpnet seg om sitt kall, men også om sin tvil som hang sammen med hans fysiske helse og som han hadde kjent på siden han var ung. Først da var han klar for å dele sine innerste tanker og ta den risikoen at hans håp kunne bli skuffet. I tillegg ba Mikael om tillatelse til å forlate sitt hjemland og slutte seg til kommuniteten i klosteret St. Markus i Kraków, hvor han virkelig kunne frigjøre seg fra all eiendom, arv, rikdom og selv de privilegiene han hadde gjennom å være så nær familien. Han ønsket å forlate verden fullstendig for å kunne være fullstendig åpen for det nye livet, som i et lovet land, bare med Kristus. Biografen skriver at Mikael imponerte generalsuperior p. Augustin så mye at han villig aksepterte ham. Han oppfylte også Mikaels ønsker, som godt kunne ha vært forkastet av minst to formelle grunner: mangelen på faste bånd (løfter) til kommuniteten og hans uførhet og svake helse.

Flere kilder skriver at han trådte inn i augustinerordenen (Ordo Sancti Augustini – OSA), men det er litt upresist. Det var snakk om en orden for kanniker som fulgte augustinernes regel. Den ble kalt «Brødre av martyrenes bot» [Regelbundne tiggerkanniker av den hellige Maria av mengden av de hellige martyrers bot] (Ordo Canonicorum Regularium Mendicantium Sanctæ Mariæ de Metro de Pœnitentia Sanctorum [Beatorum] Martyrum), også kalt «Korsherrer med de røde hjerter», «polske korsherrer» og «Hvite augustinere» (i Litauen). Ordenen ble godkjent i 1256 av pave Alexander IV (1254-61). Ordensdrakten var hvit med et hvitt skapular. På mozzettaen (en kort skulderkappe) og ordenskappen var det påsydd et rødt hjerte med et rødt kors.

Ordenen ble spesielt utbredt i Bøhmen, Polen og Litauen. I 1257 sørget hertug Boleslas V (1226-79) av Kraków (pl: Bolesław), seniorhertug av Polen (1243-79), og hans hustru, hertuginne Kinga [den hellige Kunigunde av Polen] (ca 1224-92), for å grunnlegge et kloster i Kraków, St. Markus (św. Marka). I dagens Polen og Litauen besto klostrene helt til 1800-tallet i Trzciana, Pilica, Bogoria og Videniškiai, sytti kilometer nord for Vilnius. Klostrene ble etter hvert oppløst av de østerrikske og russiske myndighetene, først i 1807 med klosteret i Kraków. Som siste kloster i ordenen ble Videniškiai oppløst i 1845.

Mikael kom til Kraków i 1460 sammen med generalsuperior p. Augustin og noen få noviser, og året etter ble han skrevet inn på listen over studenter i Akademiet i Kraków i vintersemesteret. Han fullførte sine studier med graden bachelor i filosofi i 1465 (Statuta nec non Liber promotionum philosophorum ordinis in Universitate Studiorum Jagellonica ab anno 1402 ad annum 1849). Han avla sine løfter i 1461. Flyttingen til Kraków betydde starten på et nytt stadium i Mikaels liv. Etter i en sekulær periode av livet, synlig for verden, likevel skjult fra dens innflytelse, begynte nå en tid i klausur, likevel åndelig åpen for verden.

Han var allerede kjent med noen hellige menn i Kraków, inkludert to professorer på akademiet, og på grunn av hans dyder ble Mikael snart anerkjent som en av de seks helligste og mest strålende personlighetene i middelalderens Kraków, som var grunnen til at perioden senere fikk navnet Felix sæculum Cracoviæ («Krakóws lykkelige tid»). De fem andre var de to nevnte professorene, den hellige Johannes av Kęty (Ioannis Cantius, Jan z Kęt/Jan Kanty) (1390-1473) og den salige Jesaja Boner OESA (pl: Izajasz) (ca 1400-71), samt de hellige Stanislas Soltys (Kazimierczyk) (pl: Stanisław) (1433-89) og Simon av Lipnicza OFMObs (pl: Szymon) (ca 1440-82) og den salige Ladislas av Gielniów OFMObs (pl: Władysław) (ca 1440-1505). Han ble også en god venn av Guds tjener Świętosław Milczący. Historiske kilder vitner om eksistensen av tyve eminente og hellige menn på denne tiden, men de andres navn har ikke blitt inkludert i gruppen som utgjør Felix Sæculum Cracoviæ.

I klosteret fortsatte Mikael på sin vei, beriket av kannikenes augustinske spiritualitet og datidens åndelige strømning som i dag er kjent som Devotio moderna. Mikael representerte til fulle denne trenden med sin selvoppofrelse, taushet, beskjedenhet, ydmykhet, foreningen med Kristus og Hans offer, botsgjerninger og sin oppriktige lengsel etter å trekke seg tilbake til frivillig ensomhet for å bli værende nær Kristus, fortrinnsvis foran Eukaristiens sakrament. Ved å velge en ordenskommunitet valgte han den korsfestede og elskende Kristus og levde for andre i anger for synder og for å gjenvinne menneskets sanne verdighet. Han trådte inn i klosteret allerede åndelig erfaren etter en lengre periode med evangelisk liv i hjemmet og trolig i en viss kontakt med kannikene i nærliggende Bistrica. Nå fortsatte han denne linjen og var entydig klar over den veien han ønsket å leve i søken etter Kristus og Hans frelsesbringende kors, kanskje også ledet av sin tilbøyelighet til ensomheten. Han spiste aldri kjøtt, men bare grønnsaker og tynt øl. Ofte nøyde han seg med brød og salt med litt olje eller smør.

Da han var helt klar over sine lengsler, gjorde det ham fast bestemt på å uttrykke sine anmodninger til sine overordnede. Kjærligheten til Kristus og lengselen etter å følge ham i total hengivenhet, trolig styrket av sitt handikapp som drev ham bort fra mennesker og et mer ytre liv, fikk Mikael til erkjenne sitt kall som et isolert liv i oppgivelse og harde offer. Han fastet strengt allerede mens han bodde hos familien i Litauen, og han fortsatte denne praksisen i klosteret. Det kan være berettiget å si at han begynte livet som en rekluser da han ba kommunitetens kapittel om å la ham få et separat beskjedent sted, borte fra den tallrike kommuniteten og nær sakristiet og alteret, med lett adgang til kirken når som helst han trengte det.

Hans overordnede anerkjente hans rene intensjoner, voksende autentiske tro og sanne hellighet, så de gikk straks med på Mikaels ønsker. De fikk laget til ham et lite avlukke utenfor sørveggen av kirken, som var så lite at han ikke engang kunne stå oppreist der inne. Han trengte ikke denne cellen for annet enn en kort hvil, for han tilbrakte timevis i kirken med å tjene i liturgien, dekorere altre, rengjøring eller å hjelpe til med andre plikter når han vikarierte for andre. Han ble aldri presteviet, men forble legbror. Registrene viser at han var sakristan i St. Markus, men ofte utførte han andre plikter som andre ikke klarte å gjøre. Selv om han levde i kommuniteten som en monastisk eneboer, trakk han likevel til seg mennesker som gikk i kirken, som ofte ba ham om bønn og råd. Hans fokus på Kristus og hans spesielle forhold til Ham kunne vekke tillit og interesse i andres hjerter.

Mikaels levesett og hans aktiviteter, som var ulike men alle innenfor det hellige rommet, tillater oss å anta at han hele tiden pleide å være i kirken, nær tabernaklet. Han var knapt å se utenfor kirken eller sin celle, og Guds hus ble virkelig hans hjem. Hans bønn var så intens at han opplevde Kristi nærvær intense, og hans biograf hevder at han til og med hørte ham si noe fra det krusifikset som den gangen var plassert midt i kirken. Nå er dette krusifikset i høyalteret i kirken St. Markus. Den senere tradisjonen hevder at Den korsfestede uttalte ordene fra Johannes’ Åpenbaring: Esto patiens usque ad mortem et dabo tibi coronam vitæ («Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets seierskrans») (Åp 2,10). På avbildninger vises ofte denne teksten som et bånd som kommer fra den korsfestedes munn. Den sto trolig i retningslinjene for kannikenes asketiske liv, for deres spiritualitet med grunnlag i Augustins regel var sterkt assosiert med Johannes Evangelistens teologi.

Selv om Mikael levde bak klausurens murer, var han tilgjengelig i kirken. Dermed kunne folk som besøkte kirken, kontakte ham og be om hans råd og forbønn, noe de ofte gjorde, ettersom de trodde mer på hans eksepsjonelle hellighet og privilegier hos Gud enn på legenes medisinske evner. Resultatet var at de fikk helsen tilbake og mottok trøst. Mange som var oppgitt av legene, ble gjennom ham [Mikael] fri fra feber, blødninger eller ulike andre sykdommer. Han hadde også andre gaver, blant annet for profetier. Han brukte denne gaven ofte når han ga folk råd om hvordan de skulle leve og hva de måtte unngå for å være gode kristne som behaget Gud. Men han la snart merke til at de mange som kom til ham, var mer interessert i sin egen fremtid enn i Jesus Kristus.

Han var verken stolt av sine profetiske gaver eller naiv, men heller klok, nådig og veloverveid, svært opptatt av folks skjebne, men enda ber av deres tro og deres forhold til Frelseren. Han var ydmyk nok til å avslå å avsløre noens fremtid, men i stedet fortsatte han å oppmuntre sine besøkende til å tro, søke og følge Guds vilje, og selv gikk han i forbønn for dem. Han var ikke ute etter heder og ære, men utelukkende Guds pris.

Mikael nevnte aldri noe om at han hørte Jesus når han var i bønn og kontemplasjon i kirken før da han lå for døden. Da fortalte han alt i sitt siste skriftemål til den fortjenstfulle Johannes (pl: Jan), prior i Libichova (Trzciana) og en fremtidig generalsuperior i ordenen. Han ba ham om diskresjon om dette. Mikael bekjente også erfaringene med lidelser og vold som han led under når han ba i kirken. Dette skjedde så ofte at biografen talte om «forfølgelse fra onde ånder, som noen ganger etterlot ham halvdød. Han praktiserte også selvpisking.

Mikael døde den 4. mai 1485, mellom 60 og 65 år gammel, i Kraków i Małopolskie (Lillepolen) i Polen. Først ba han sine overordnede om tilgivelse for de gangene han hadde syndet mot lydigheten, deretter mottok han absolusjonen og sykesalvingens sakrament. Deretter døde han knelende i bønn. Dagen etter hans død møttes kapittelet for å bestemme hvor han skulle gravlegges. Da kom Mikaels fortrolige venn, Guds tjener Świętosław Milczący den tause, til kirken St. Markus. Han var sakristan i kirken St. Maria og beundringsverdig for sin taushet og for sin betydelige hellighet og kunnskap. Han banket på døren til sakristiet, hvor brødrene var samlet til møte, og da han ble sluppet inn, tok han frem et kort hvor det var skrevet : Iste vir Dei frater vester qui mortuus est, cuius anima in cælis æternaliter requiescit, sepelietur in choro ad valvas sacrarii Septentrionem versus, ubi sepulchrum invenietis paratum («Denne Guds mann, deres bror, som døde, og hvis sjel hviler i den himmelske herlighet, skal gravlegges i koret nord for døren til sakristiet, hvor dere vil finne graven klar») (Arundinensis, Vita Beati Michaelis).

Han ble da også gravlagt i en nisje i veggen i kirken St. Markus, til venstre for høyalteret, som på mirakuløst vis skal ha blitt forberedt for ham av engler. Første del av Świętosławs beskjed lyder som en helligkåringsformel, og selve stedet for begravelsen, på et slikt fremtredende sted i koret nær tabernaklet, synes å foregripe hans fremtidige translatio ossium («skrinlegging av hans ben»).

I 1521 ble Mikaels grav åpnet for første gang, og hans legeme ble funnet intakt. Under byggearbeider på begynnelsen av 1600-tallet ble graven igjen åpnet, og man fant hans hodeskalle og humerus (overarmsben), som ble plassert i et treskrin. Samtidig ble det laget en ny gravstein med gravskrift og en liggende skulptur av den avdøde. Graven ble åpnet for tredje gang den 4. juni 1624 i en seremoni med de troendes deltakelse. Etter å ha sikret støv og ben ble det den 11. august samme år holdt en skrinleggingsseremoni (Sublevatio ossium) med en messe feiret av biskop. Tomasz Oborski (1571-1645), hjelpebiskop i Kraków (1614-45). Etter denne seremonien var gravsteinen i senrenessansestil ferdig, laget av sandstein fra Pińczów nordøst for Kraków og delvis i svart og rød marmor i form av en lukket halvsirkelformet nisje. Rundt 1700 ble det plassert et alter ved siden av graven, hvor en svart kiste med relikvier av Mikael ble plassert. Over alteret var det et maleri av ham, som nå er flyttet til museet Giedroycianum.

Ettersom Mikael Giedrojć ikke etterlot seg noe skriftlig materiale og ikke ble anerkjent som en spesiell mann av apostoliske prestasjoner, kan vi bare referere til andres minner, som er temmelig imponerende og enda mer overraskende, når vi tar hensyn til det faktum at han i verdslig forstand ikke hadde gjort noe stort. Mikael er et typisk eksempel på en middelaldersk anonym rettskaffen mann, men til alt hell ble han takket være Guds forsyn ikke glemt eller forsvant fra Kirkens minne.

Hans kult var øyeblikkelig og ekstremt dynamisk, og det skjedde mange og imponerende mirakler. Det kan synes merkelig og til og med mistenkelig at det aldri ble tatt noen formelle skritt med sikte på helligkåring. Første gang Mikael Giedrojćs dyder nevnes, var bare 34 år etter hans død i Chronica Polonorum (1519) av Mathias de Miechow (Miechowita), en berømt historiker som med suksess fortsatte arbeidet til den fremragende krønikeren Jan Dlugosz, og som må ha kjent Mikael personlig ettersom han bodde i nærheten.

Den eldste komplette biografien om Mikael Giedrojć, inkludert han tidligste kult (fama sanctitatis), ble skrevet i 1544 av Johannes av Trzciana, kjent under det latinske navnet Ioannes Arundinensis (ca 1510-67), professor i jus ved Det jagellonske universitetet i Kraków. Biografien Vita Beati Michaelis er bevart i en trykt utgave fra 1615. Forfatteren undertegnet og satte sitt segl på biografien for å attestere dens klasse og autentisitet, kanskje med tanke på en mulig helligkåring. Dette regnes fortsatt som den ledende biografien og ble modell og kilde for 57 senere biografier, inkludert saligkåringssakens Positio Causæ. Mikael Giedrojć har i flere århundrer vært «kalt salig» (sic dictus beatus) og er en sann pioner for hellighet i Litauen. Mange kaller ham polsk.

Det ble gjort forsøk på å få Den hellige stol til å saligkåre Mikael Giedrojć, men dette mislyktes fordi Det hellige Officium utstedte et dekret under myndighet av pave Urban VIII (1623-44), som beordret et øyeblikkelig opphør av hans offentlige kult. Dette skjedde ved omleggingen av prosedyrene for helligkåringer 1634, da pave Urban VIII reserverte retten til salig- og helligkåring til Den hellige Stol. Dette dekretet bidro også til oppløsningen av hans orden. Det er verdt å merke seg at tittelen salig, som hagiografen baron Marcin Baroniuz OFMObs (d. 1610) ga ham, finnes i alle kjente helgenkataloger fra 1600-tallet og blant Polens skytshelgener. Som salig nevnes han også i et trykk fra 1604 med navnene på polske hellige og salige (Aquila SS. Patronum Regni Poloniæ), som hadde fått kirkelig godkjennelse. Denne graveringen finnes i Nasjonalbibliotekets i Wrocław. I tillegg ble Mikael Giedrojć ansett som beskytter for storhertugdømmet Litauen sammen med den hellige prins Kasimir av Polen (1458-84).

Gjenopptakelsen av Mikaels sak startet i 1968, da p. Waclaw Świerzawski (1927-2017) ble utnevnt til ny rektor for kirken St. Markus. Han var professor i liturgisk teologi, senere rektor ved Det pavelige teologiske akademi i Kraków og deretter biskop av Sandomierz (1992-2002). Han etablerte en liten helligdom for sic dictus beatus, kalt Giedroycianum, og han begynte med regelmessige venerasjonsmesser med bønn om hans førbønn i sin kirke. Han organiserte symposier om dette emnet og forberedte 500-årsjubileet for Mikaels død i 1985, som kulminerte med den høytidelige seremonien den 11. mai 1985 i sognekirken St. Maria i Kraków med deltakelse av den polske bispekonferansen under ledelse av kirkens primas, kardinal Józef Glemp (1929-2013). Den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) sendte et brev i anledning jubileet, hvor han anbefalte Mikael Giedrojćs dyder og forbønn og stadfestet ideen om å utnevne Mikael til skytshelgen for Det liturgiske institutt ved akademiet og for sakristaner og uføre, syke og eldre personer.

Jubileet var en suksessfull impuls for å gjenoppta saligkåringsprosessen. Informativprosessen på bispedømmenivå ble igangsatt av kardinal Franciszek Macharski (1927-2016), erkebiskop av Kraków (1979-2005), som avsluttet den med en høytidelig messe den 24. april 1998. Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet utstedte den 27. juli 2001 det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga ham tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i 2016 og publisert i 2017 i Roma (Congregatio de Causis Sanctorum, Positio super vita, virtutibus et fama sanctitatis necnon cultu ab immemorabili tempore præstito. Beatificationis et canonizationis servi Dei Michaelis Giedrojć laici professi ordinis Sancti Augustini Beati nuncupati [ca 1420-1485]).

Den historiske kommisjonen møttes i april 2017 og ga et positivt votum. Teologene møttes den 10. april 2018 og kardinalene og biskopene i Helligkåringskongregasjonen møttes senere på året, og ingen hadde innvendinger. Den 7. november 2018 ga pave Frans kongregasjonen autorisasjon til å promulgere et dekret som anerkjenner de heroiske dydene til og stadfester kulten for Mikael Giedrojć. Dette kalles nå en «ekvivalent» saligkåring, som betyr en stadfestelse av kult (Confirmatio Cultus) som har eksistert «i uminnelige tider», og at paven erklærer vedkommende offisielt for salig uten at det kreves noe godkjent mirakel. Hans minnedag er dødsdagen 4. mai.

Mikael er skytshelgen for de syke og sakristaner, samt medskytshelgen ved siden av den hellige dronning Hedvig av Polen (pl: Jadwiga Królowej) (1374-1399) for Hedvig-søstrene (Jadwiżankami Wawelskimi), offisielt Zgromadzenie Sióstr Świętej Jadwigi Królowej Służebnic Chrystusa Obecnego (Congregatio Sororum Sanctæ Hedvigis Reginæ Ancillarum Christi Præsentis – CHR), som ble grunnlagt i 1990 i kirken St. Markus.

Den 8. juni 2019 feiret prefekten for Helligkåringskongregasjonen, kardinal Giovanni Angelo Becciu, en messe i Kraków for saligkåringen av Mikael Giedroyć.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, en.wikipedia.org, pl.wikipedia.org, lt.wikipedia.org, it.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, zeno.org, newsaints.faithweb.com, franciscanmedia.org, fr.zenit.org, eltalpykla.vdu.lt (sr. Adelajda Sielepin CHR: Michael Giedrojć) – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. november 2018 - Oppdatert: 10. desember 2019