Den hellige Maria Katarina Kasper (1820-1898)

Den hellige Maria ble født som Katarina Kasper (ty: Katharina) den 26. mai 1820 i landsbyen Dernbach nær Montabaur i distriktet Westerwaldkreis ved Rhinen i bispedømmet Limburg i det daværende hertugdømmet Nassau i Det tyske forbund, nå øst i delstaten Rheinland-Pfalz i Tyskland. Hertugdømmet Nassau ble annektert av Preussen i 1866. Katarina var den tredje av fire barn av Heinrich Kasper (1773-1842) og hans andre hustru Katharina Fassel (1788-1848), og i tillegg hadde hun fire eldre halvsøstre fra farens første ekteskap med Anna Margaret. Hennes brødre het Peter, Christian og Joseph, den yngste i søskenflokken. De var en fattig bondefamilie og ute av stand til å gi datteren noen utdannelse ut over barneskolen. Katarina gikk på grunnskolen i landsbyen fra hun var seks til fjorten år gammel. Hennes skolegang ble ytterligere vanskeliggjort av hennes hyppige barnesykdommer og generelt skjøre helse, så hun fikk ikke mer enn to års formell utdannelse. Men senere i livet skulle hun vie seg til utdannelse og sosialt arbeid. I de periodene da hun måtte holde seg hjemme fra skolen, lærte hun å spinne og veve.

Hun var et lykkelig og utadvendt barn og en ivrig leser med en forkjærlighet for både Bibelen og Kristi etterfølgelse av Thomas a Kempis (1380-1471). Hun arbeidet sammen med sine foreldre på markene, og når hun kunne, tjente hun ekstra penger ved å kløyve stein til veibygging. Hun følte et tidlig kall til det religiøse liv og pleide å lede valfarter med andre barn til lokale Maria-helligdommer som Heilborn.

Hennes far døde i begynnelsen av 1842 da han var 68 og hun var 21 år gammel, og senere på året døde også en av hennes brødre etter at han ble syk på en handelsreise. I henhold til loven gikk all eiendom til de fire døtrene fra første ekteskap, mens den andre fru Kasper og hennes barn ikke fikk noe. Selv om moren var bare 56 år gammel da mannen døde, var hennes helse ikke god. Familien ble tvunget til å selge sitt hjem, og Katarina og hennes mor flyttet inn i leide rom hos Matthias Müller. Katarina måtte arbeide på ulike måter for å hjelpe til med å forsørge familien, både på markene og som tjenestejente, med veving og igjen med steinknusing. En gang hun var opptatt med å kløyve stein, fikk hun en visjon som fikk henne til å utbryte: «Søstre! Å, for et stort antall søstre!» Senere sa hun at visjonen var så klar at hun til og med så fargen, mønsteret og stoffet i drakten til sin fremtidige kongregasjon.

Katarina var ansporet av Marias ånd og Marthas aktivitet og ønsket å kombinere det kontemplative og det aktive liv i tjeneste for sin Herre. Hun sluttet seg ikke til noen eksisterende orden eller kongregasjon, men i 1845 grunnla hun sammen med seks ledsagere en forening for kristen nestekjærlighet, som viet seg til pleie av fattige og syke. Hun utarbeidet en første regel for denne gruppen, godkjent av dekan Heimann av Montabaur. Hun maste på biskopen av Limburg (1842-84), Peter Joseph Blum (1808-84), om å la henne bygge et lite hus hvor hun kunne samle sine venner som også kjente kallet, til en kommunitet. Til slutt gikk biskopen med på det og ga sin tillatelse.

Praktisk talt uten penger, men med hjelp fra menn i menigheten, begynte hun å bygge. På et tidspunkt måtte arbeidene stoppe på grunn av voldsomt regn, deretter døde hennes mor i 1848 og selv fikk hun tyfus. Men hun holdt ut gjennom tykt og tynt, og på festen for Marias opptakelse i himmelen (15. august) i 1848 kunne hun og hennes ledsagere flytte inn. Huset ble straks et senter for nestekjærlighet overfor de trengende i området. Dette trakk igjen til seg flere hjelpere, og da biskopen så deres formål og at aktiviteten vedvarte, utnevnte han Katarina til leder og skrev et sett regler som de skulle leve etter, basert på den hellige Vincent av Pauls (1581-1660) regel. Katarina valgte navn for kongregasjonen da hun sa: «Vi vil gjerne bli kalt Jesu Kristi fattige tjenerinner, og som vår beskytter vil vi ha Maria Guds Mor, Herrens første tjenerinne». Kongregasjonen skulle vie seg omsorgen for de fattige.

De ble en formell forening i 1845, og i 1851 fikk de tillatelse til å ikle seg ordensdrakt. Den 15. august 1851 oppsto kongregasjonen Arme Dienstmägde Jesu Christi, «Jesu Kristi fattige tjenerinner» (Ancillæ Domini Jesu Christi – ADJC), som også kalles Dernbach-søstrene (Dernbacher Schwestern) og på engelsk Poor Handmaids of Jesus Christ (PHJC) og på spansk Siervas Pobres de Jesucristo (SPJc). Den dagen avla Katarina Kasper løftene om kyskhet, lydighet og fattigdom sammen med fire andre kvinner. Fordi Dernbach ikke hadde en kirke ennå, skjedde løfteavleggelsen ved en seremoni i sognekirken i den nærliggende landsbyen Wirges, hvor biskop Blum presiderte. Forsamlingen var så stor at biskopen måtte tale til dem i friluft. Løftene var midlertidige og gjaldt i tre år.

Da Katarina mottok drakten, tok hun navnet Maria, og deretter var hun som grunnlegger vanligvis kjent som Mor Maria. Hun tjente som superior i fem påfølgende terminer helt til sin død, i til sammen 47 år (1851-98). De andre fire kvinnene var Katharina Schönberger (1816-90), som ble sr. Theresia, Anna Maria Müller (1826-65), som ble sr. Elisabeth, Elisabeth Haas som ble sr. Agnes og Elisabeth Meuser (1829-75), som ble sr. Klara. Mor Maria startet med å sende ut søstre på sykepleiemisjoner, og noen av dem døde i epidemier. Biskop Blum ga i 1853 en egen sjelesørger, den daværende sognepresten av Berod, Johann Jakob Wittayer. Han fikk tittelen superior, som han hadde til han fikk ærestittelen Geistlichen Rat und Bischöflichen Kommissar den 16. februar 1870. Kort etter ble fellesskapet anerkjent av Den hellige stol (1. juni 1870), noe som betydde at kongregasjonen ikke lenger var av biskoppelig rett, men av pavelig rett. Dermed ble Mor Maria generalsuperior og leder for kongregasjonen. Wittayers rettigheter ble begrenset til den åndelige sektor (det såkalte Forum internum). De første avleggelsene av evige løfter i kongregasjonen fant sted den 14. juli 1871, da grunnleggeren og 78 andre søstre avla sine høytidelige løfter.

Kongregasjonen vokste raskt. Mor Maria tok imot søstre uten «medgift» og uten kultur, men det var viktig at de var ydmyke og hadde en fast vilje. Hun sa: «Den største ulykken for oss ville være å ha i vårt hus en søster uten kall». Hun var i stand til å trenge inn i postulantenes hjerter, og hun beholdt helt til de siste årene av sitt liv oppgaven med å eksaminere postulantene og vie så mye tid hun kunne til deres formasjon. Hun insisterte på viktigheten av å kombinere det indre liv og apostolatet, og hun var langt fra å spille rollen som en autoritær superior. Hun fortsatte å være en solid bondekvinne, slo gress, skrelte poteter, ga fôr til dyrene og vasket sengetøyet. Hun foraktet ikke det å tigge om det var nødvendig.

Nye misjoner ble grunnlagt i omliggende landsbyer, og de ble alle med overlegg holdt som «små hus» etter mønster av det første i Dernbach. Den første filialen ble grunnlagt i 1854 i Bad Camberg etter initiativ fra Moritz Lieber, en politiker som hadde stor betydning for katolisismen i Nassau. Hvert hus inneholdt vanligvis fire søstre – to sykepleiere, en som drev barnehage og en fjerde som tok seg av huset og de losjerende eller hjemløse personene som fikk ly der. Mor Maria besøkte stadig husene, som ble flere og flere, for personlig å løse deres problemer og vanskeligheter. Hun ankom uventet for ikke å motta æresbevisninger, og hun gikk til fots eller reiste på tredje klasse med tog. Takket være en eksepsjonell hukommelse kjente hun personlig alle sine søstre, så hun visste hvordan hun kunne gi gode råd til alle.

Mor Maria hadde tenkt ut hvilken form for nestekjærlig arbeid som passet nøyaktig for hvert område, og det strømmet inn anmodninger om å etablere flere hus etter de samme linjene. Dette var hun i stand til å gjøre fordi antallet kandidater som søkte om opptak, alltid var større enn de som kunne tas inn. Moderhuset ble derfor kontinuerlig utvidet mellom 1851 og 1861.

I 1853 bodde det atten hjemløse barn i det opprinnelige klosteret, og behovet for en kvalifisert lærer begynte å bli desperat. Som svar på bønner kom det en mann ved navn Wilhelm Schwarz og tilbød sine tjenester til gjengjeld for bare kost og losji, og han åpnet en skole der i mai 1854. Dette var kongregasjonens første skole. En legkvinne som var lærer, sluttet seg til dem året etter, og biskopen rådet Mor Maria til å overlate guttene til De barmhjertige brødre i Montabaur, rundt seks kilometer fra Dernbach. Wilhelm forlot søstrene for å slutte seg til denne kongregasjonen, og han tok guttene på skolen med seg.

I 1855 kom den første grunnleggelsen utenfor bispedømmet Limburg, nemlig Paffendorf i erkebispedømmet Köln. I 1860, det vil si ni år etter grunnleggelsen, var de allerede 232 søstre. I 1865 var antallet vokst til 430, og kongregasjonen fant en rask regional utbredelse. Mor Marias opprinnelige mål for kongregasjonen hadde ganske enkelt vært å ta seg av fattige og forlatte barn samt syke og gamle, ikke å grunnlegge og drive skoler. Men Mor Maria så retningen hun var tvunget til å ta, som Guds vilje, og det ble bevist gjennom den måten kongregasjonen ekspanderte i andre land. Snart engasjerte søstrene seg i undervisningen i tyske sogneskoler, akademier, kostskoler, barnehager og yrkesskoler. I 1858 ble det grunnlagt et lærerinneseminar i Dernbach.

I Preussens krig mot Østerrike i 1866 arbeidet søstre fra kongregasjonen i lasaretter på begge sider. Hertugdømmet Nassau sto på Østerrikes side i denne krigen, og etter at Preussen vant krigen, annekterte de hertugdømmet. Dette markerte begynnelsen på slutten for Det tyske forbund og dets mylder av småstater. Denne prosessen kulminerte i opprettelsen av keiserriket Tyskland i 1871 eller Preussens seier i krigen mot Frankrike.

Forholdene i Tyskland ble vanskelige på 1860-tallet, med økende antikatolsk statlig lovgivning som skulle nå sitt høydepunkt under Bismarcks Kulturkampf i tiåret som fulgte. De ble tvunget til å forlate sogneskolene, men de fortsatte det andre nestekjærlige arbeidet. Kongregasjon kom seg lettere gjennom denne perioden enn mange andre, fordi søstrene i krigene i 1866 og 1870/71 engasjerte seg handlekraftig i sanitetstjenesten. Mor Maria fikk som takk Jernkorset av keiser Vilhelm I (1861-88) personlig.

I 1859 åpnet Mor Maria den første misjonen utenfor Tyskland. Den var i Lutterade (nå Geleen) i Nederland og besto av en skole, en lærerskole og et novisiat. Den store eiendommen var tenkt som et tilfluktssted i tilfelle kongregasjonen ble tvunget til å forlate Preussen. Andre skoler i Nederland fulgte. I 1868 inviterte biskop John Henry Luers (1819-71) av Fort Wayne i Indiana i USA (1857-71) Mor Maria til å sende søstre for å tjenestegjøre for de mange tyske immigrantene som hadde slått seg ned i området. Dette var rett etter den amerikanske borgerkrigen (1861-65). 200 søstre meldte seg frivillig til å dra til USA, og av dem valgte Mor Maria ut åtte. De forlot den 8. august 1868 the Dernbach for å dra til Le Havre de Grace i Frankrike. Derfra seilte de den 13. august og nådde New York den 24. august 1868. Sr. Rosa Blum tjente som deres superior, og hele prosjektet fikk dermed mer prestisje ettersom hun var niese av biskopen av Limburg. De andre var sr. Eudoxia Bender, sr. Hyazintha Neuroth, sr. Matrona Möhring, sr. Fakunda Wand, sr. Bella Sienöcke, sr. Henrica Sienöcke og sr. Corona Jahn.

Fra New York tok de toget til Fort Wayne, og derfra dro de med hestevogn til Hessen Cassel i bispedømmet Fort Wayne. Der etablerte de sin første misjon den 30. august 1868. Bispedømmet Fort Wayne tilbød dem den 9. mai 1869 Rockhill House, et mislykket hotell de hadde kjøpt, for å drive det som sykehus. Dette ble St. Joseph’s Hospital, og moderhuset for kongregasjonen i Amerika. Den første sogneskolen de tok seg av i USA, var St. Paul’s i Fort Wayne, noe som skjedde den 6. oktober 1869 etter anmodning fra sogneprest Edward Koenig. I 1869 tok tre søstre ansvaret for et tysk barnehjem i Chicago, som åpnet med tolv barn, et tall som vokste til 600. Unge amerikanske kvinner søkte om å få slutte seg til kongregasjonen, og da grunnleggeren Mor Maria døde i 1898, hadde den amerikanske provinsen 226 søstre. De arbeidet etter hvert i bispedømmene Fort Wayne, Belleville, Alton og Superior og i erkebispedømmene St. Paul, Chicago, Philadelphia og St. Louis.

I 1873 fikk Mor Maria anmodning fra en pater Volk om søstre for å tjenestegjøre for tyskere i sitt sogn i East End i London. Først avslo hun, men så ble anmodningen gjentatt to år senere, støttet av en personlig bønnfallelse fra kardinal Henry Edward Manning (1808-92), og da gikk hun med på det. Søstrene besøkte de syke, deretter etablerte de en barnehage fulgt av en sogneskole, og de fortsatte til barna og søstrene ble evakuert ved utbruddet av Andre verdenskrig. Søstrene etablerte tre stasjoner, alle i erkebispedømmet Westminster, først i London (1876-1941) (ødelagt i krigen), deretter i Hendon, St. Joseph Monastery (1882- ) og Walthamstow (1898-1940 (ødelagt i krigen). De drev også en kostskole, først i Ravensfield House, som en gang var kardinal Wisemans (1802-65) hjem, og deretter i Norden Court, hvor den fortsatt finnes, nå kjent som Westminster House.

Søstrene hadde også en rekke hus i Bøhmen i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, senere Tsjekkoslovakia. De grunnla åtte stasjoner i Bøhmen: Klosteret St. Joseph i Praha (1881-1945), barnehjemmet Den hellige verneengel i Praha (1895-1945), et fattighus og gamlehjem i Vejprty (ty: Weipert) (1896-1943), klosteret St. Johannes av Nepomuk i Sloup v Čechách (ty: Bürgstein) (1890-1945), klosteret St. Joseph i Doksy (ty: Hirschberg am See) (1893-1945), regionsykehuset i Česká Kamenice (ty: Böhmisch Kamnitz) (1895-1946) og Kloster Immakulata i Trmice (ty: Türmitz) (1887-1945). Alle disse bortsett fra de to i Praha lå i Sudetland ved grensen til Tyskland. Ingen av stasjonene overlevde etter at alle tyskere ble utvist fra Tsjekkoslovakia i 1945, og kommunistenes maktovertakelse i 1948 umuliggjorde gjenoppbygging. Etter krigen mistet de også alle grunnleggelsene i den sovjetiske sonen av Tyskland, som senere ble til DDR. Flere misjoner ble åpnet i India tidlig på 1970-tallet, hvor søstrene tar seg av syke og foreldreløse og driver skoler. Det finnes også nylige grunnleggelser i Brasil, Mexico, Kenya og Nigeria.

Fra sin ydmyke begynnelse hadde Mor Maria oppnådd enormt mye, alt gjennomført med ydmykhet og enkelhet. Hun sa til sine søstre at de skulle «være helgener, men skjulte helgener», og hun tilskrev alt hun oppnådde til det guddommelige forsyn som arbeidet i henne. Likevel er de kvalitetene som stråler ut fra hennes fotografi, og som ble sterkt understreket av vitnene i hennes saligkåringsprosess, besluttsomhet og styrke. I 1890 fikk hun den gledelige nyheten at hennes kongregasjons konstitusjoner den 21. mai 1890 var blitt godkjent av Den hellige Stol ved pave Leo XIII (1878-1903), etter at de tretti år tidligere hadde mottatt Decretum laudis («rosende dekret») fra den salige pave Pius IX (1846-78) den 9. mars 1860.

Mor Maria Katarina fikk et hjerteattakk den 27. januar 1898 og hun døde tidlig om morgenen den 2. februar 1898 i Dernbach, Festen for Herrens fremstilling i tempelet (Kyndelsmesse), 77 år gammel. Hun overlevde de fleste av sine samtidige venner og bekjente, men også 400 søstre som hadde avlagt løfter til henne. Hun var superior for sin kongregasjon frem til sin død. På det tidspunktet talte kongregasjonen 1 725 søstre i Tyskland, Østerrike, England, Nederland og USA. Store menneskemengder strømmet til for å vise henne respekt ved den åpne kisten, og enda flere kom til hennes høytidelige rekviemmesse og begravelsesprosesjon i Dernbach. Hennes trekiste ble plassert inne i en kiste av sink for at hennes jordiske rester skulle bevares. Mirakuløse helbredelser ble snart tilskrevet hennes forbønn.

Hennes saligkåringsprosess ble innledet av biskopen av Limburg med åpningen av informativprosessen på bispedømmenivå i 1928. Denne prosessen ble avsluttet i 1935. Den 27. november 1937 utstedte Rituskongregasjonen dekretet som slo fast at alle hennes skrifter var gransket av teologer, som fant dem i tråd med offisiell lære. Den 3. februar 1946 ble saligkåringsprosessen formelt åpnet, og hun fikk da tittelen Guds tjenerinne (Serva Dei). I forbindelse med prosessen ble hennes relikvier i 1950 overført til kapellet i moderhuset, og hennes legeme, som var gått i oppløsning, ble ikledd en ny drakt. Hun ble gravlagt i et hvelv i kapellet. En av søstrene som var til stede ved translasjonen, sr. Othilde, som var nesten blind og i årevis hadde sittet i rullestol, følte at Mor grunnlegger kalte på henne. Så reiste hun seg opp, fullstendig helbredet. Miraklet som gransket for hennes saligkåring, hadde imidlertid skjedd ved en tidligere anledning i 1945.

Den apostoliske prosessen ble åpnet og avsluttet i 1951. Dekretet som anerkjente gyldigheten av informativprosessen og den apostoliske prosessen ble utstedt den 18. april 1953. Den 4. oktober 1974 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Paul VI (1963-78) og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Dermed manglet bare et mirakel på hennes forbønn før hun kunne saligkåres. Dette nødvendige miraklet skjedde den 20. september 1945 i Koblenz. En sr. Herluka fra kongregasjonen ble da på grunnleggerskens forbønn fullstendig helbredet for tuberkuløs meningitt.

Den apostoliske prosessen for mirakelet ble åpnet den 3. desember 1968 og avsluttet den 29. mai 1970. Dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen, ble utstedt den 24. oktober 1974. Den medisinske kommisjonen møttes den 16. juli 1975, og kommisjonen av kongregasjonens funksjonærer og konsulenter møttes den 6. juni 1976. Kardinalene og biskopene som var medlemmer av kongregasjonen, møttes den 30. november 1976. Paven stadfestet kjennelsen fra denne plenumssesjonen den 7. januar 1977. Den 20. januar 1977 undertegnet pave Paul VI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen som et mirakel på hennes forbønn:

Instantanæ perfectaque sanatione Sororis Mariæ Herluka, religiosæ professæ Congregationis Pauperum Ancillarum Iesu Christi, a meningis tubercularis inflammatione mese Septembri anno 1945.

En øyeblikkelig og perfekt helbredelse av søster Maria Herluka, ordenssøster i kongregasjonen De fattige tjenerinner av Jesus Kristus, av tuberkuløs meningisme i måneden september i år 1945.

Dette åpnet for en snarlig saligkåring. Hun ble saligkåret den 16. april 1978 i Peterskirken i Vatikanet av pave Paul VI; hans nest siste saligkåring før han døde den 6. august 1978.

Den viktigste forutsetning for en helligkåring er et nytt mirakel på den saliges forbønn. Et angivelig mirakel ble gransket i det bispedømmet hvor det skjedde, og den 13. januar 1989 utstedte Helligkåringskongregasjonen et dekret som anerkjente gyldigheten av bispedømmeprosessen. Deretter gikk prosessen videre, men det angivelige miraklet ble avvist av kongregasjonen etter at de medisinske ekspertene mente at det fantes en vitenskapelig forklaring på den aktuelle helbredelsen. Dermed måtte man begynne på nytt og lete etter et nytt angivelig mirakel.

Dette skjedde med en indisk ordensbror i 2011. Om kvelden den 25. november 2011 fikk Dernbach-søstrene i Dhani i delstaten Madhya Pradesh i det sentrale India vite at bror Leo, en ordensbror, hadde vært utsatt for en bilulykke på motorveien mellom Mumbai og Agra, ikke langt unna søstrenes hus. Han ble i bevisstløs tilstand ført til regjeringssykehuset i Dhamnod, som ligger ti kilometer fra ulykkesstedet. Søstrene sørget for at bror Leo ble kjørt i ambulanse til sykehuset og forskningssenteret Choithram i Indore i Madhya Pradesh. Sykehuset ligger rundt 85 kilometer fra Dhamnod. Der ble han behandlet og lagt i respirator. Legene betegnet hans tilstand som svært kritisk. Undersøkelsene viste en rekke ulike skader (polytrauma), som hodeskader, flere indre blødninger, skader i halsvirvelsøylen og andre skader i mageregionen.

En av Dernbach-søstrene som hørte hvor alvorlige skadene var, sørget for at kommuniteten i Dhani ba en novene for bror Leo til sin grunnleggerske. Den 27. november 2011 erklærte de behandlende legene bror Leo for klinisk død. Bror Victor, generalprokurator for kommuniteten som bror Leo tilhørte, traff den behandlende legen og bestemte sammen med ham at det nødvendige for bisettelsen skulle forberedes. I løpet av dagen besøkte mange prester, ordenssøstre fra ulike kommuniteter samt venner og bekjente av bror Leo for å ta farvel med ham.

Mot kvelden tok Dernbach-søstrene avskjed med bror Leo. En av søstrene berørte bror Leo og kalte ham med hans navn. Med overraskelse la hun merke til en bevegelse i kroppen og så at bror Leo åpnet øynene og deretter lukket dem igjen. Da ble sykesøstre og den ledende legen tilkalt, og de begynte straks med en behandling. Den 28. november 2011 åpnet bror Leo igjen øynene og begynte å snakke med det tilstedeværende pleiepersonalet. Fra 29. november 2011 til 4. januar 2012 ble bror Leo igjen behandlet medisinsk på sykehuset. Selv om han hadde flere alvorlige hodeskader, brudd og dumpe skader i mageregionen, som legene opprinnelig hadde planlagt flere operasjoner for, kom han seg til slutt uten operasjon. Den 4. januar 2012 kunne han starte på hjemreisen.

Sr. M. Gonzalo Vakasseril, generalsuperior for ADJC siden 2013, har truffet bror Leo to ganger personlig, i 2013 og 2015, og de andre søstrene i generalledelsen traff ham også under visitasen i Nord-India. Han er fullstendig helbredet og nærer en dyp takknemlighet og indre glede for den hjelp han fikk gjennom Maria Kaspers forbønn. Han arbeider igjen i skolen, og for tiden har han ansvaret for de unge aspirantene i sin kongregasjon i Tamil Nadu i India. Han kommer trolig til å være tilstede i helligkåringen av Mor Maria.

I en privataudiens for pave Benedikt XVI (2005-13) i februar 2012 anmodet den daværende biskopen av Limburg (2008-14), Franz-Peter Tebartz-van Elst, om at denne helbredelsen ble gransket i prosessen for Mor Marias helligkåring. Den apostoliske stol innvilget denne anmodningen. Den nåværende biskopen av Limburg, Georg Bätzing (2016- ), har hele tiden støttet prosessen. Miraklet ble undersøkt i en informativprosess i det aktuelle bispedømmet og deretter oversendt til Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet.

Den 6. mars 2018 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente helbredelsen av bror Leo som et mirakel på Mor Marias forbønn, noe som åpnet veien for en snarlig helligkåring.

I et konsistorium den 19. mai 2018 kunngjorde pave Frans at seks salige skulle helligkåres i Roma den 14. oktober 2018 under bispesynoden fra 3. til 28. oktober i Vatikanet. De nye hellige er pave Paul VI (1963-78), Oskar Romero (1917-80), Maria Katarina Kasper (1820-98), Frans Spinelli (1853-1913), Vincent Romano (1751-1831) og Nazaria Ignatia March Mesa (1889-1943). I et konsistorium den 19. juli 2018 kunngjorde paven at en syvende salig skulle helligkåres samtidig, nemlig Nuntius Sulprizio (1817-1836). De syv ble helligkåret på Petersplassen i Vatikanet den 14. oktober 2018 av pave Frans personlig. Under helligkåringen bar paven en messehagel som tilhørte pave Paul VI, og under den hadde han et cingulum (belte) som Oskar Romero bar da han ble myrdet og som fortsatt har flekker av hans blod.

I helligkåringsåret 2018 var det førti år siden pave Paul VI saligkåret henne den 16. april 1978 og 120 år siden Mor Marias død. Helligkåringen betyr at Mor Maria Katarina Kasper kan æres i hele Verdenskirken. Hennes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 2. februar:

Dernáchi in Rhenánia Germániæ, beátæ Maríæ Catharínæ Kasper, vírginis, quæ Institútum Páuperum Ancillárum Iesu Christi fundávit, ut Dómino in paupéribus servírent.

I Dernbach i Rhinland i Tyskland, den salige Maria Katarina Kasper, jomfru, som grunnla instituttet Jesu Kristi fattige tjenerinner for å tjene Herren i de fattige.

Noen steder, som i bispedømmet Limburg, blir hun feiret den 1. februar, ettersom 2. februar er opptatt av festen for Herrens fremstilling i templet.

Kongregasjonen hadde sitt høydepunkt i 1933, da den besto av mer enn 4 000 søstre, men etter at nazistene kom til makten i Tyskland samme år, ble skolene lukket og bare barnehagene og syskolene overlevde. I dag fortsettes Mor Marias arbeid av rundt 690 søstre i 104 hus (ved utgangen av 2008). I dag er det rundt 550 søstre med avlagte løfter, mens det er flest postulanter og noviser i India, Nigeria, Kenya, Brasil og Mexico. I Tyskland er det nå rundt 240 søstre i de to store klostrene Maria Hilf i Dernbach og i Tiefenthal samt mer enn tyve mindre klostre. I tillegg er søstrene fortsatt i USA, England og Nederland, og de nyeste grunnleggelsene har skjedd i India (1970), hvor det nå er rundt 200 søstre i to provinser med mer enn tyve hus, Mexico, Brasil (1992), Kenya (2000) og staten Imo i Nigeria (2006).

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (II), Schauber/Schindler, Index99, MR2004, CatholicSaints.Info, CE, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, heiligen-3s.nl, Abbaye Saint-Benoît, dernbacher.de, poorhandmaids.org, phjc-nigeria.org, siervaspobres.org.mx, Neue Deutsche Biographie 11 (1977), bistumlimburg.de, ww-kurier.de - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 8. juli 2006 – Oppdatert: 14. oktober 2018