Den salige Marcellus Spínola y Maestre (1835-1906)

Den salige Marcellus Spínola y Maestre (sp: Marcelo) ble født den 14. januar 1835 på Isla de San Fernando i provinsen Cádiz i Spania. Han var den førstefødte til greve og kaptein Juan Spínola y Osorno og hans hustru Antonia Maestre. Han ble døpt dagen etter med navnene Marcelo Rafael José María de los Dolores Hilario. Han fikk en dyp kristen oppdragelse og gjorde seg tidlig bemerket for sin fromhet, da han pleide å gjenta for seg selv: «Enten hellighet eller døden».

Fra 1845 til 1846 gikk han på kollegiet San Tomás i Cádiz. I 1846 ble faren overflyttet til Motril, og Marcellus fortsatte skolegangen der. Han tok de siste kursene i Granada og tok eksamen den 8. mars 1848 med godt resultat. Deretter bestemte han seg for å studere jus, og han begynte i 1849 på universitetet i Valencia. Fra 1852 til 1856 gikk han på universitetet i Sevilla, hvor han den 29. juni 1856 tok lisensiater i sivilrett og kirkerett.

Deretter arbeidet han som advokat i Sevilla og utmerket seg ved sin store kjærlighet til de fattige, som han alltid stilte opp gratis som juridisk rådgiver for. I juni 1858 ble hans far igjen overflyttet, denne gang til Sanlúcar de Barrameda. Marcellus flyttet med, men det varte ikke lenge før han ble klar over sitt prestekall. Han var også tiltrukket av jussen, så han konsulterte en rekke personer før han valgte Kirken. Hans foreldre motsatte seg ikke hans ønske.

Den 29. mai 1863 ikledde Marcellus seg soutane og begynte å studere på presteseminaret i Sevilla. Dagen etter mottok han de fire lavere vielser hostiarius, lektor, eksorsist og akolytt, og han ble viet til subdiakon den 30. september 1863. Han ble diakonviet den 2. mai 1864 og presteviet den 3. juni 1864 i Sevilla, 29 år gammel. Samme dag døde hans bror Rafael på Cuba, hvor han var stasjonert som kaptein i marinen. Våren 1865 ble Marcellus utnevnt til kapellan for mercedarierne i Sanlúcar de Barrameda i erkebispedømmet Sevilla.

Fra 1869 til 1871 var Marcellus kannik i Cádiz, men den 17. mars 1871 kom han tilbake til Sevilla da byens erkebiskop, kardinal Luis de la Lastra, utnevnte ham til sogneprest i San Lorenzo i Sevilla. I mai 1879 forfremmet den nye erkebiskopen, Joaquín Lluch y Garriga, Marcellus til erkeprest av byen og til kannik i katedralen. Marcellus var allerede svært etterspurt som predikant over hele erkebispedømmet, og han tilbrakte også mange timer i skriftestolen.

Hans kvaliteter som hyrde, kjennetegnet fremfor alt ved hans utrettelige omsorg for de fattige og trengende av alle slag, gjorde sammen med hans organisasjonsevner at han steg ytterligere i hierarkiet. Han ble den 16. desember 1880 utnevnt til titularbiskop av Milos og hjelpebiskop av Sevilla da den forrige hjelpebiskopen gikk av. Han ble bispeviet den 6. februar 1881 i Sevilla av kardinal Joaquín Lluch y Garriga OCC, erkebiskop av Sevilla. Svært mye i sympati med tidens fromhet satte han inn et brennende Jesu Hjerte i sitt familievåpen. Med et dekret av 15. februar 1881 ble han utnevnt til visitator for erkebispedømmet. Han startet visitasjonen den 2. mai 1881.

Den 10. november 1884 ble han utnevnt til biskop av Coria i provinsen Caceres, og han tok bispedømmet i besittelse den 14. februar 1885. Han gjennomførte straks en reise til alle byene og landsbyene i bispedømmet, og den fattigdommen som han fant at det meste av folket levde i, gjorde sterkt inntrykk på ham. De var avhengige av det minimale og sesongbaserte arbeidet i jordbruket som ble tildelt av stort sett fraværende jordeiere. Den 25. februar 1885 grunnla han søsterkongregasjonen Esclavas del Divino Corazón (Tjenerinner av Jesu guddommelige hjerte). Den 16. februar 1886 ble han dekorert med Storkorset av Isabella den Katolskes orden av Spanias regent Maria Kristina.

Den 10. juni 1886 ble Marcellus utnevnt til biskop av Málaga, og han tok bispedømmet i besittelse den 16. september 1886. Den 2. desember 1895 ble han utnevnt til erkebiskop av Sevilla, og han tok erkebispedømmet i besittelse den 13. februar 1896. I begge disse stillingene viste han seg som en fremragende og sosialt bevisst hyrde, og han var en av de første som tok læren fra pave Leo XIIIs (1878-1903) encyklika Rerum novarum (1893) alvorlig. Han skrev pastoralbrev etter lignende linjer, grunnla skoler, barnehjem og arbeiderorganisasjoner, besøkte hele tiden hjem, sykehus og fengslene og åpnet sin residens for trengende av alle slag.

Han forkynte en frihet for Kirken som skulle sette den over alle verdslige grupperinger (et prinsipp som det ikke alltid ble lagt vekt på i Spania) på en tid da tapet av Spanias siste kolonier førte til en nasjonal selvransakelse, hvor de ledende intellektuelle i «98-generasjonen» søkte løsningen i et liberalisert og sekularisert regime. Men de respekterte også erkebiskopens kvaliteter, så han ble trukket inn i diskusjoner om politikk, jus og konstitusjonen på regjeringsnivå. I forkynnelse og skrifter fremholdt han behovet for både «sannhet og rettferdighet». Han ble utnevnt til senator av kongeriket Spania (1891-94 og 1898-1906). Han grunnla den 1. februar 1899 avisen El Correo del Andalucía.

I 1902 grunnla Marcellus kongregasjonen Esclavas Concepcionistas del Divino Corazón, «Konsepsjonist-tjenerinner av Jesu Hellige Hjerte» (Ancillarum Conceptione a Divini Corde Iesu – ADC). De forente en aktiv og kontemplativ spiritualitet og skulle ta seg av alle klassers utdanningsbehov. Han utarbeidet kongregasjonens konstitusjoner som en modell for de sosiale prinsippene han forkynte, og konstitusjonene ble godkjent den 2. februar 1902. Kongregasjonens medlemmer arbeider fortsatt innen utdanning i den spansktalende verden.

Marcellus ble kreert til kardinalprest den 11. desember 1905 av den hellige pave Pius X (1903-14). Han mottok birettaen fra den spanske kongen Alfons XIII (1886-1931), men han rakk aldri å reise til Roma for å motta den røde hatten fra paven og en titularkirke. Han døde den 19. januar 1906 i Sevilla og ble gravlagt i byens katedral.

Den 24. september 1983 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 10. november 1986 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 29. mars 1987 på Petersplassen i Roma sammen med Emmanuel Domingo y Sol og De tre karmelittsøstrene fra Guadalajara, som ble drept i Den spanske borgerkrigen. Petersplassen var tettpakket av spanske pilegrimer. Hans minnedag er dødsdagen 19. januar.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (I), Benedictines, Holböck (2), Resch (B2), Index99, Infocatho, Miranda - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet:29. juni  2005