Den salige Maria de Chappotin de Neuville (1839-1904)

Den salige Maria (fr: Marie) ble født som Helena Maria Filippina de Chappotin de Neuville (fr: Hélène-Marie-Philippine) den 21. mai 1839 i Nantes i Frankrike. Hun var den yngste av fem barn av Charles de Chappotin og Sophie Galbaud du Fort. Hun kom fra en fornem kristen familie og viste helt fra barndommen av fremragende evner og en dyp tro. Troen bar henne gjennom mange prøvelser som hun møtte fra tidlig alder: Kusinen Aurelias død i 1850, hennes søster Martina bare to måneder senere, og i 1854, da Helena var 15 år gammel, døde også hennes søster Louise.

Under en retrett i Nantes i april 1856 erfarte Helena for første gang et kall fra Gud til et liv viet fullstendig til ham, men hennes mors uventede død forsinket realiseringen av kallet. I desember 1860 trådte hun med tillatelse fra biskopen av Nantes inn hos klarissene (Ordo Sanctae Clarae – OSC), fransiskanernes kvinnelige gren, ettersom hun ble tiltrukket av deres ideal, den hellige Frans av Assisis enkelhet og fattigdom.

Den 23. januar 1861, mens hun fortsatt var postulant, hadde hun en dyp opplevelse av Gud, som inviterte henne til å ofre seg selv som et sonoffer for Kirken og paven. Denne erfaringen merket henne for livet. Kort tid etter ble hun alvorlig syk og måtte forlate klosteret. Da hun var blitt frisk igjen, ledet hennes skriftefar henne mot «Selskapet av den hellige Maria Reparatrix». Hun sluttet seg til dem i 1864, og følgende 15. august mottok hun drakten i Toulouse med ordensnavnet Maria av Lidelsen (Marie de la Passion).

I mars 1865, mens hun fortsatt var novise, ble hun sendt til det apostoliske vikariatet Madurai i India, som var betrodd til jesuittene. Der hadde «Reparasjonssøstrene» oppgaven med formasjonen av søstre i en innfødt kongregasjon, og de var også involvert i andre apostoliske aktiviteter. Mens Maria var der, avla hun sine første løfter den 3. mai 1866.

På grunn av sine evner og dyder ble Maria valgt til lokal superior, og i juli 1867 ble hun utnevnt til provinsialsuperior for søstrenes tre klostre. Under hennes veiledning utviklet deres arbeid seg, og hun gjenetablerte freden som hadde vært noe forstyrret av spenninger som allerede eksisterte i misjonen. Igjen blomstret gløden og regulariteten i kommunitetene.

I 1874 ble et nytt hus grunnlagt i Ootacamund i vikariatet Coimbatore, som var betrodd til Missions Etrangères de Paris eller «Det parisiske misjonsselskap» (Societas Parisiensis Missionum ad Exteras Gentes – MEP). Men i Madurai ble uoverensstemmelsene forverret i en slik grad at i 1876 ble noen søstre tvunget til å forlate selskapet av Maria Reparatrix, blant dem Maria. De samlet seg i Ootacamund under jurisdiksjon av den apostoliske vikaren av Coimbatore, Msgr Joseph Bardou MEP.

I november 1876 dro Maria til Roma for å regulere situasjonen for de tyve ekskluderte søstrene. Den 6. januar 1877 fikk hun tillatelse fra den salige pave Pius IX (1846-78) til å grunnlegge et nytt institutt som skulle være spesifikt misjonsrettet og kalles «Marias misjonærer». Etter forslag fra Kongregasjonen for troens utbredelse (Propaganda fide) åpnet Maria et novisiat i Saint-Brieuc i Frankrike, hvor det snart var svært mange kall. I april 1880 og i juni 1882 dro Maria igjen til Roma for å løse vanskelighetene som truet med å hindre stabiliteten og veksten i det unge instituttet.

Denne sistnevnte reisen, i juni 1882, ble et viktig punkt i hennes liv. Hun fikk tillatelse til å åpne et hus i Roma, og under omstendigheter styrt av forsynet gjenoppdaget hun den fransiskanske retningen som Gud hadde vist henne 22 år tidligere. Den 4. oktober 1882 ble hun opptatt i fransiskanernes tredjeorden i kirken Aracoeli, og dermed begynte hennes forbindelse med generalministeren Bernardin de Portogruaro, som med faderlig omsorg skulle støtte henne i hennes prøvelser.

På grunn av latent opposisjon ble Maria av Lidelsen i mars 1883 avsatt som superior for instituttet. Men etter en undersøkelse som ble beordret av pave Leo XIII (1878-1903), ble hennes uskyld fullstendig slått fast, og på kapitlet i juli 1884 ble hun gjenvalgt. Deretter begynte instituttet å vokse raskt. I 1885 kom Decretem laudis og dekretet som knyttet instituttet til fransiskanerne. Konstitusjonene ble godkjent ad experimentum den 17. juli 1890 og definitivt den 11. mai 1896. Navnet var nå «Fransiskanske misjonssøstre av Maria» (Franciscaines Missionnaires de Marie – FMM).

Misjonærer ble regelmessig sendt til de farligste og mest avsidesliggende områder, hvor de overvant alle hindringer og begrensninger. Grunnleggerskens nidkjærhet kjente ingen grenser når det gjaldt å svare fra ropene fra de fattige og forlatte. Hun var spesielt interessert i å fremme kvinner og det sosiale spørsmål. Med intelligens og diskresjon tilbød hun samarbeid til pionerene som arbeidet på disse områdene, noe de satte stor pris på.

Moder Maria tok seg ikke bare omhyggelig av kongregasjonens ytre organisering, men fremfor alt av søstrenes åndelige formasjon. Hun var benådet med en stor arbeidskapasitet og fant tid til å skrive flere verker om formasjon, mens hun gjennom en omfattende korrespondanse fulgte sine misjonærer som var spredt over hele verden. Den 9. juli 1900 ble syv av hennes søstre drept i Kina. De ble saligkåret i 1946 blant De 29 martyrene fra det kinesiske bokseropprøret i 1900 og helligkåret i 2000 blant De 120 hellige martyrene i Kina.

Da nyheten om de syv søstrenes tragiske død nådde Roma den 22. september 1900, annonserte Moder Maria nyheten til kommuniteten mens tårene rant: «Huset i Taiyuan har blitt ødelagt og alle søstrene er drept. De er nå mine Syv sorger og Syv gleder. Nå kan jeg i sannhet si at vi har syv genuine fransiskanske misjonssøstre av Maria».

Utslitt av den omfattende reisevirksomheten og det daglige arbeidet døde Moder Maria fredelig etter en kort sykdom den 15. november 1904 i San Remo, 65 år gammel. Hun etterlot seg mer enn 2.000 søstre i 86 hus spredt over fire kontinenter. Hennes jordiske rester oppbevares i et privat oratorium i instituttets generalat i Roma.

Kongregasjonen har nå rundt 9.000 medlemmer av 65 nasjonaliteter. Kongregasjonens viktigste mål er å gi åndelig og materiell hjelp for dem som er i nød, både kristne og ikke-kristne. Derfor arbeider de i hospitaler, apotek, dag- og kostskoler, barnehjem og barnehager og i hjem for eldre og rekonvalesenter. Instituttet har en spesiell andakt til Den uplettede Maria, apostlenes Dronning, og en tradisjonell venerasjon av Det hellige sakrament.

I 1918 ble informasjonsprosessen for hennes saligkåringssak åpnet i San Remo. Saken ble offisielt åpnet den 19. januar 1979. Den 28. juni 1999 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 23. april 2002 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Det gjaldt en søster som ble helbredet fra tuberkulose i lunger og ryggrad (Pott's Disease). Hun ble saligkåret av paven på Misjonssøndagen den 20. oktober 2002 på Petersplassen i Roma sammen med fem andre. Hennes minnedag er dødsdagen 15. november.