Vår Frue av Montevergine (1119)

Vår Frue av Montevergine er navnet på et bilde som æres i helligdommen av samme navn i kommunen Mercogliano i provinsen Avellino i regionen Campania i Sør-Italia. Helligdommen ligger seksti kilometer fra Napoli, førti fra Salerno og trettifem fra Benevento, og ligger på fjellet som nå kalles Partenio (1270 m). Det het tidligere Monte di Cibele eller Mons Sacer på grunn av et tempel for gudinnen Cybele som sto der. Fjellet har også vært kalt Monte Virgiliano eller Virgilio (Mons Virgilianus) etter legenden om at dikteren Vergil (70-19 f.Kr.) trakk seg tilbake dit for å studere de sibyllinske bøker. Fjellet har også vært kalt Monte Vergine.

I motsetning til hva man kunne tro, er kulten for Vår Frue av Montevergine ikke knyttet til noen åpenbaring, men utelukkende arbeidet til den hellige munkeeremitten Vilhelm av Vercelli (1085-1142). I 1114 trakk Vilhelm seg tilbake til det høye fjellet Monte Virgiliano ved Avellino mellom Nola og Benevento. Det hadde muligens navn etter den store Virgil, som er sagt å ha oppholdt seg der. Der tilbrakte han ett år helt alene, fullstendig hengitt til den dypeste kontemplasjon. Snart spredte ryktet om Vilhelms hellighet seg, og snart fikk han sin første disippel som også var det første vitnet og den første kilden til informasjon om helgenens liv. Snart kom også andre disipler til, både prester og legmenn, som spurte om å få leve der i ensomhet etter Vilhelms eksempel. Han ga dem alle som leveregel «Bønn og arbeid», en oppsummering av den hellige Benedikts regel, og han fant det nødvendig å bygge et kloster for dem på fjellet i 1119.

Etter hvert som kommuniteten vokste, økte også behovet for å bygge en kirke på fjellet hvor de kunne prise Gud og feire den hellige liturgi på en verdig måte. Under en av Vilhelms meditasjoner viste Jomfruen seg for ham og oppfordret ham til å oppføre en helligdom på stedet hvor man tidligere dyrket gudinnen Cybele. En gammel tradisjon sier at vigslingen av den første kirken i Montevergine skjedde på pinsedag i 1124, som det året falt på 25. mai. Denne Maria-kirken ga fra da av fjellet navnet Monte Vergine

Under abbed Vilhelm hersket det et strengt regime i klosteret. Etter at den første iveren hadde lagt seg, fant munkene i 1124 regimet for hardt og krevde lettelser. Vilhelm hadde ikke noe ønske om å tvinge de misfornøyde, men for ham selv var enhver lettelse utenkelig. Derfor utnevnte han en prior for å lede kommuniteten, og selv flyttet Vilhelm i jakt på større ensomhet sammen med fem trofaste følgesvenner. Montevergine ble snart moderhus for femti små klostre som gradvis ble grunnlagt. I 1149 ga Vilhelms andre etterfølger, den salige Robert, Benedikts regel til munkene med godkjennelse av pave Alexander III (1159-81).

Ut fra alle Vilhelms grunnleggelser gikk det ut en kongregasjon, «Benediktinerkongregasjonen Montevergine» (Ordo Sancti Benedicti Montevergine – OSBMont), som også kalles benediktinereremitter eller vilhelmitter, og han regnes som deres grunnlegger. Kongregasjonen ble godkjent av pave Celestin III (1191-98) i 1197. I 1611 var det 26 større eller mindre klostre i kongregasjonen. Pave Benedikt XIV (1740-58) godkjente nye konstitusjoner i 1741, som skulle føyes til erklæringen om Benedikts regel som ble foreskrevet av pave Klemens VIII (1592-1605). Ingen av Vilhelms grunnleggelser har overlevd, bortsett fra benediktinerklosteret på Montevergine, som siden 1879 har tilhørt den benediktinske kongregasjonen av Subiaco. Selv om munkene er benediktinere, har de bevart sine hvite drakter.

Vilhelm stilte ut et lite bilde av Vår Frue i kirken for de troendes venerasjon, men det ble på slutten av 1100-tallet erstattet av et vakkert maleri, hvor Jomfruen er kronet og ammer Jesusbarnet. Dette maleriet oppbevares i museet i helligdommen og kalles Madonna di San Guglielmo («Vår Frue av St. Vilhelm»). Den hellige grunnleggeren døde trolig den 25. juni 1142 i klosteret San Salvatore del Goleto i Sant’Angelo dei Lombardi i provinsen Avellino, mens de første pilegrimene klatret opp Monte Partenio i et stadig større antall. Det opprinnelige Madonnabildet ble rundt 1300 erstattet av dagens imponerende bilde.

Med keiser Fredrik IIs illegitime sønn Manfreds (ca 1232-66) nederlag i februar 1266 beseiret Karl I av Anjou den siste schwabiske motstanden og innledet det angevinske herredømmet i Sør-Italia. Munkene i Montevergine, som alltid hadde opprettholdt gode relasjoner med de sivile myndighetene tok fordel av det nye regimet i og nærheten til den nye hovedstaden Napoli til å starte et svært nært vennskap med medlemmer av kongefamilien og den nye adelen. Normanniske og angevinske konger av Napoli ga klosteret som var bygd like ved kirken, økonomiske uavhengighet, fritok det fra skatter og ga eiendommer og et slott til abbeden.

Historien om ikonet av Vår Frue av Montevergine er usikker. Ifølge legenden skal bildet ha blitt malt av evangelisten Lukas i Jerusalem. Legenden forteller at Lukas bare fullførte ansiktet før han sovnet, og da han våknet neste morgen, var maleriet fullført gjennom en mirakuløs himmelsk intervensjon. Fra Jerusalem ble bildet først brakt til Antiokia. Den hellige keiserinne Eudokia (401-60) foretok i 438 en valfart til Det hellige land året etter datteren Eudoxias ekteskap med vestkeiseren Valentinian III (425-55). Hennes første stopp var i Antiokia, og derfra sendte hun til Konstantinopel et bilde av Guds Mor malt av evangelisten Lukas. Da hun vendte hjem i 439, hadde hun med seg tilbake flere verdifulle relikvier, blant dem de lenkene som apostelen Peter hadde brukt da han satt fengslet med og noen relikvier av den hellige protomartyren Stefan.

Eudokia bestemte seg for å sende datteren og svigersønnen en kopi av bildet av Guds Mor hun hadde sendt fra Antiokia. Det ble laget et avtrykk av det på et lerret som kunne rulles opp for å lette transporten, og et nytt maleri ble malt på dette lerretet etter omrisset fra avtrykket. Resultatet ble at Jesusbarnet på kopien ble sittende på morens høyre side. Denne kopien kom først til Ravenna og derfra til Roma og det keiserlige palass på Capitol. Derfra kom det til kirken Santa Maria Antiqua, og til slutt til kirken Santa Francesca Romana. Der ble det på 1100-tallet overmalt i datidens «Madonna med barnet-stil», men overmalingen ble omhyggelig fjernet i 1950. Originalen kalles Madonna Glykofilousa (Madonna della dolcezza), «Vår Frue av ømheten».

Originalen ble værende i Konstantinopel. Men da keiser Mikael VIII Paleologos (1261-82) gjenopprettet det bysantinske keiserriket i Konstantinopel og den siste latinske keiseren Baldvin II (1228-61) måtte flykte fra byen, skar han hodet av Madonnabildet for å hindre vanhelligelse og bringe det i trygghet. Deretter kom det til Napoli og gjennom arv til Katarina II av Valois (1301-46), titularkeiserinne av Konstantinopel (1308-46) (Baldvin IIs oldebarn) og gift med titularkeiser Filip II, den angevinske fyrst Filip I av Taranto. Hun fikk resten av bildet gjort ferdig av maleren Montano d’Arezzo, og deretter donerte hun det i 1310 til munkene i Montevergine, som satte det opp i Anjou-kapellet.

Maleriet forestiller Jomfru Maria som sitter på en trone med Jesusbarnet på den venstre armen. Det dateres til 1200/1300-tallet. I tillegg til navnet Vår Frue av Montevergine er bildet også kjent som Madonna Nera («den svarte Madonna») eller Madonna Bruna («den mørke madonna»), men også som Mamma Schiavona (ukjent etymologi).

Bildet er malt på to furutavler som holdes sammen på baksiden av to krysstag. Det måler hele 430 x 210 x 60 centimeter og veier åtte tonn. Det viser Madonnaen sittende på en trone med Jesusbarnet i armene, plassert på den venstre armen, mens gutten holder seg fast i morens kappe med høyre hånd. Hodene til mor og barn er omgitt av glorier. Det trestykket som avbildet jomfruens hode, er ovalt med maksimal størrelse 100 x 85 centimeter og en tykkelse gradvis nedenfra og opp fra 2 til 5 centimeter. Tidligere hadde Madonnaen og barnet kroner av gull donert i 1712 av kapittelet i Peterskirken i Vatikanet, men de ble stjålet i 1799. Jomfruens ansikt er ovalt i formen og øynene er svarte med den karakteristikk at de samtidig ser opp mot himmelen og på barnet hun bærer i armene. Øverst på bildet er to engler som flyr på kanten av tronen, mens seks er ved foten av ærbødighet og bønn. På siden av tronen er det to medaljonger som inneholder henholdsvis Jomfruens morsmelk og et stykke av hennes kappe.

Studier utført i de følgende århundrer har utelukket at bildet er malt av Lukas og også av Montano d'Arezzo. I stedet tilskrives utførelsen av arbeidet Pietro Cavallino dei Cerroni (ca 1240-ca 1330), hoffmaler til den angevinske kong Karl II av Napoli (1254-1309), som kan ha malt det mellom 1270 og 1325.

Den første virkelige historiske evalueringen av ikonet ble først utført på 1960-tallet. På ordre fra de kirkelige myndigheter ble da bildet analysert av et team av historikere og kritikere. Legenden viste seg helt ubegrunnet når det gjaldt datoen for donasjonen til helligdommen. Den kunne ikke være riktig ettersom Katarina da ville ha vært bare ti år gammel. Et manuskript som er lagret i klosteret i Irpinia, viser at bildet var til stede allerede ved slutten av 1200-tallet. En annen legende som også utelukkes av historikere, sier at maleriet kom til Montevergine fordi muldyret som bar det da det var kommet fra Konstantinopel til Italia, nektet å adlyde ordre fra eieren og gikk opp i fjellet, og der kom det til slutt til helligdommen.

Gjennom årene har maleriet gjennomgått mange renoveringer som har endret den opprinnelige strukturen. I 1621 ble to kroner plassert på hodet til Madonna og barnet. Natten mellom 17. og 18. mai 1799 ble maleriet stjålet, og etter at det ble funnet igjen (uten kroner), ble det pyntet med halskjeder av messing. Disse ble fjernet etter restaureringen i 1960 og bevart på museet i helligdommen.

I 1964 foreslo p. Johannes Mongelli i Montevergine-kongregasjonen at bildet kunne ha vært uført av maleren Pietro Cavillini, eller i det minste hans skole, på grunn av de mange kunstneriske elementene som var typiske for denne romerske maleren, men også det faktum at Cavillini ofte ble engasjert for å lage verker for slekten Anjou. Bildet har med sikkerhet tilhører denne familien på grunn av tilstedeværelsen av de angevinske liljene. I 1997 uttalte imidlertid p. Placido Maria Tropeano at arbeidet også kan tilskrives Montano d'Arezzo.

For folket var det lite interessant hvem som hadde malt bildet, og umiddelbart ble det kalt La Madonna Bruna («den mørke Madonna») eller Mamma Schiavona, et navn av usikker etymologisk opprinnelse. Det finnes en hel litteratur som beskriver pilegrimsreiser til Montevergine, med malerier og tegninger av kjente reisende som beskrevet i folklore. Særlig gjaldt det pilegrimene fra Napoli, med hester og dekorerte vogner. Disse valfartene foregikk helt til 1960-tallet, men da var vognene erstattet av åpne biler. Men fortsatt var alle kledd opp som pilegrimer, inkludert sjåføren, med de samme klærne i de samme fargene og med de samme glorete dekorasjonene av bilene.

I dag kan man komme opp på noen få minutter via en praktisk kabelbane fra Mercogliano på bare noen få minutter, eller via en svingete, men malerisk vei for biler og busser. Det er et svært populært valfartssted og den mest populære helligdommen i Sør-Italia og målet for mange pilegrimer fra hele Italia, særlig om sommeren. Antall pilegrimer er halvannen million hvert år.

Under angevinerne (1266-1435) ble kirken i romansk stil sterkt utvidet og fornyet i gotisk stil. I dag går man inn den nye basilikaen, som ble påbegynt i 1952 og vigslet i 1961. Denne kirken står inntil den gamle, men med lengderetningen 90 grader på denne. Basilikaens interiør er treskipet, adskilt av tolv søyler, et gullforgylt hvelvet tak og et halvglatt granittgulv. På slutten av skipet er koret, på toppen av det er det to gallerier. Inntil veggen står den nye monumentale tronen hvor Madonnabildet er plassert. Tronen er dekorert med marmor samt statuer og basrelieff av bronse på en bakgrunn av monokromatisk mosaikk.

Fra den nye basilikaen kan man til høyre og venstre for høyalteret via to trinn få tilgang til den gamle basilikaen, som er bevart nesten intakt. Den stammer fra første halvdel av 1600-tallet og ble bygd etter at den gamle kirken kollapset i 1629. Den ble påbegynt av abbed Danuscio og ferdig i 1645 under abbed Jordan, tegnet av den napolitanske arkitekten G. Giacomo Conforti. Skipet er langt og høyt, men ikke for stort.

Interessant er salen med votivgaver, hvor det siden 1599 har vært samlet inn votivtavler hvor det er skåret inn eller malt en skildring av den nåde giveren hadde fått, nesten alle i sølv, som er historiske bevis på en tusenårig tro på vår himmelske Mor. Ved siden av hallen med votivgaver kan man i et glass- og bronseskrin se levningene av den salige Julius (d. 1601), munk i Montevergine. Hans legeme er bevart intakt i mer enn 400 år. Selv om han ikke har fått anerkjent noen offentlig kult, fortsetter pilegrimene å ære ham og bringe ham offergaver.

I krypten ligger levningene av grunnleggeren Vilhelm av Vercelli i et sølvskrin, I både den gamle og den nye basilikaen er gravene til flere fyrster, adelsmenn og geistlige, som i århundrer har ønsket å hvile ved siden av Vår Frue av Montevergine. I århundrer lå levningene av Napolis skytshelgen San Gennaro (St. Januarius) under høyalteret i helligdommen, etter at de var brakt i trygghet under normannerkrigene. Til slutt klarte man å overvinne motstanden fra de lokale munkene og de troende og kunne overføre relikviene til katedralen i Napoli igjen i 1497. Basilikaen skal også inneholde relikvier av de unge menn som ble reddet fra ildovnen (Dan 3,51-90), Ananja, Misael og Asarja (Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego). Disse relikviene ble brakt fra Jerusalem av keiser Fredrik II (1212-50; keiser fra 1220).

Minnedag for vår Frue av Montevergine er ifølge kilden santiebeati.it 1. september, men 8. og 12. september nevnes også (Marias fødsel og Marias navnedag).

Kilder: CE, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, it.wikipedia.org, mariadinazareth.it, pietrelcinanet.com, avellinomagazine.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 12. mars 2012